På slutten av 1500-tallet ble oppgangssagen tatt i bruk og det oppsto en rik handel med trelast i byene. Større og små sagbruk vokste opp der det var vann nok til å drive et vasshjul.
Oppgangssagen besto av et bredt sagblad som ble drevet opp og ned med vannkraft mens tømmerstokken ble presset mot sagbladet. Tidligere hadde en vanskelig for å få mer enn to bord av en stokk, nå kunne en få mange flere avhengig av tykkelsen på tømmerstokken.
Sagbladene var lenge altfor grove til å sage tynne bord, men mot slutten av 1700-tallet kom det tynne sagblader og en kunne da lage finere bord. Og etter at sagbrukene vokste i størrelse og antall, kunne Norge dekke en hvilken som helst etterspørsel etter trelast fra utlandet.
Og trelasthandelen fikk stor økonomisk betydning, størsteparten av den trelast som ble eksportert fra Christiania var saget til bord eller planker. De forretningsmenn som drev trelasthandel kjøpte stort sett bordene ferdig, og nøyde seg med i drive en ren mellomhandel i begynnelsen.
Det ble etter hvert større mengder trelast som gikk til eksport, og byens borgerstand begynte nå å bli velstående. De mange sagene på Romerike og Hadeland begynte nå å bli en viktig eksportnæring. Og nå på begynnelsen av 1600-tallet startet plankekjøringen fra store og små sager på Øvre og Nedre Romerike, og fra sager på Hadeland.
Oppgangssagene var en rimelig innretning og gjorde det mulig for gårdene å sage til planker og bord av eget tømmer, som da ble brukt i byggevirksomheten på gårdene. Og etter hvert som det ble saget tynnere bord og panel, fikk dette også betydning for byggeskikken i vårt område.
Det var skog nok i landet men kongen fant etter hvert å ville regulere sagbrukene. For å verne om skogen sa kongen, for å drive opp prisene sa andre. Det lå nok en viss fare for at en ukontrollert snauhogst av skogen kunne ødelegge skogen for lang tid fremover. Og i år 1688 ga Kong Christian V ved et kongelig reskript, bare 664 sagbruk på landsbasis enerett på å skjære tømmer til eksport.
En annen forklaring som sikkert også bidro til regulering av sagbrukene, var rett og slett at vannmengden i de mange bekker og elver varierte, og var mange steder nesten borte deler av året. Dette resulterte da i svært usikre leveranser av trelast, og for å sikre sin stilling måtte trelasthandlerene sørge for å ha produksjon og omsetning mest mulig under sin kontroll. Trelasthandelen som næringsvei har hatt en avgjørende betydning for det økonomiske grunnlaget for Oslo og Aker i det 16. århundre. Og det var dette økonomiske grunnlaget som var en direkte betingelse for videre vekst i det 17. århundre.
Andre sager ble enten nedlagt eller de fikk bare lov å sage tømmer til bygdas eget behov. Dermed var bøndene satt utenfor, idet bøndenes rolle kom til å bestå i å selge skog, eller hogge i egen eller andres skoger og kjøre tømmeret fra skogen til sagene. Det oppsto snart en egen yrkesgruppe, plankekjørerne, som sto for transport av trelast til Christiania. Hardhauser som Stovnerbygda fikk et forhold til.
Eierne av disse privilegerte sagene var byborgere som også var eksportører av trelast, og de fikk fort navnet "plankeadelen". Linderud gård var de som fikk rettighetene i Østre Aker, og de kjøpte etterhvert opp noen sagbruk i dalen, bl.a. ble Nordtvedts sag som lå ved Alnaelven kjøpt opp i år 1768. Tømmerprivilegiene ble innskrenket i år 1818, og helt opphevet i år 1860. Adelstitler og andre privilegier ble opphevet tre år senere i år 1821 i Norge.
Hvorfor all trelast fra Romerike og Hedmark ble fraktet over land til Oslo, i stedet for å fløte dette tømmeret langs Glommavassdraget, og derved sage tømmeret ved Glommas utløp, har sin forklaring. Glomma er temmelig vill med mange fosser og stryk på sin videre ferd fra Øyern til Sarpsborg, noe som gjorde tømmerfløtingen vanskelig og lite lønnsomt. Det var lettere å sage tømmeret overfor Øyern, og heller frakte plankene over Gjelleråsen.
Men dette var bare mulig med slede om vinteren, og det skulle gå flere hundre år før det var mulig å frakte planker på sommerføre. Men veien over Gjelleråsen og Stovner ble derved sammen med Strømsveien et av de viktigste vilkårene for den økonomiske fremgangen i Oslo, og var også en viktig næring for gårdene på Stovner.