Bygda ble som andre bygder i Norge påvirket av internasjonale og nasjonale kriser gjennom 1500-1600 årene som også angikk menneskene i Akersdalen på en eller annen måte. Direkte tilskuere ble også folk i Østre Aker da de sent på kvelden den 17. august 1624 kunne se himmelen bli farget rød over Oslo. Hele byen som i løpet av sekshundreår hadde vokst seg stor der den lå ved Alnaelvens utløp, brente igjen ned til grunnen.
Ilden fenget lett i flistak og trevegger, og spredte seg raskt fra hus til hus tvers over de smale stredene. De skrekkslagne innbyggerne måtte bare komme seg unna den voldsomme heten, og i hele tre dager måtte de være vitne til brannens herjinger, og da røyken var borte sto bare noen få hus igjen. Nå var det ikke første gangen at byen ble rammet av brann, 57 år tidligere under 7-årskrigen hadde Osloborgerne selv tent på byen sin for å hindre at fiendtlige styrker inntok den, og tidligere hadde byen brent ned en gang i hver generasjon.
Den dansknorske kong Christian IV bestemte da at byen skulle flyttes, og bygges opp i ly av Akershus festning slik at den ble en del av festningens forsvarssystem. Dette skjedde til tross for mange bønner fra innbyggerne om å bygge byen opp igjen på samme sted.
Men kongen hadde bestemt seg straks han hørte om brannen, og var ikke til å rokke. Det var ingen ny plan som ble realisert, flytting av byen var faktisk bestemt allerede i år 1567, men planen ble ikke satt ut i livet fordi det var stor motstand blant innbyggerne i Oslo mot planen. Og riksrådet og kongen gjorde om flyttevedtaket den første gangen.
Hovedargumentet for å flytte den gamle byen vekk fra sin plass under Ekeberg var av rene militære hensyn, og det var hensynet til Akershus festning som var retningsgivende. For falt byen i fiendens hender kunne den bli et viktig støttepunkt for fiendens angrep på festningen.
Men i år 1624 var det Christian IV som var konge, og han var av en annen støpning enn den forrige kongen, så han reiste straks til Oslo sammen med sine ingeniører og pekte ut hvor den nye byen skulle ligge.
Samtidig oppkalte kongen byen etter seg selv, og den fikk navnet Christiania (Kristiania), som den het i de neste 300 år inntil byen igjen fikk tilbake Oslonavnet. Navnet Christiania skrives med "Ch" i perioden fra år 1614 til år 1877, og frem til år 1925 skrives Kristiania med "K", da byen igjen tok navnet Oslo.
Byens struktur fikk en gjennomgripende forandring der byens torg ble liggende ved Rådhusgaten og Nedre vollgate, mens kirken ble liggende på utsiden av bymuren. En ny bydel kalt Vaterland begynte også å reise seg på utsiden av bymuren hvor høkere, spritlangere, bondehandel og alle slags ureglementerte ting skulle foregå.
En bydel som i de neste 300 år skulle bli besunget og bespottet av byens kulturliv. Men på 1700-tallet blir bymurene revet igjen, og Christiania begynner forsiktig å utvide seg i alle retninger, en utvidelse som bare fortsatte å vokse langt inn i vår tid.