Med store varelagre og langsiktige kapitalinvesteringer, noe som var typisk for denne trelasthandelen, kunne en kommende krise ramme forretningen meget hardt hvis ikke virksomheten hadde flere ben å stå på.
Det fantes ikke noe bankvesen i landet, og mulighetene for å skaffe kreditt var meget små. Den eneste sikre plassering av penger, var fortsatt å investere i skog og jordbrukseiendommer. Og dette ble en tid med et stort antall kjøp og salg av gårdene.
Nordens politiske arena ble fortsatt dominert av arvefiendene Danmark og Sverige, og da Norge nå var et lydrike til Danmark ble landet vårt stadig innblandet i en lang rekke blodige kriger. Den første alvorlige styrkeprøven var den nordiske syvårskrigen (1563-1570).
Kalmarkrigen (1611-1613) som omhandlet svenskenes adgang til havet fra Østersjøen og over Finnmark, var en fortsettelse av disse feidene. Men den avgjørende forandring i maktbalansen inntrådte på midten av 1600 tallet, etter en ny krig mellom Norge og Sverige (Hannibalfeiden 1644-45), da Norge måtte gi fra seg Herjedalen og Jemtland, også Danmark mistet da store landområder til Sverige.
Fra år 1620 begynte kronen å pantsette krongods, og dette fortsatte under krigen i årene 1644-1645, men en del av pantsettelsene ble innløst av kronen igjen i årene som fulgte. Først etter innføring av eneveldet i år 1660 begynte kronen for alvor å selge unna sine eiendommer. Og fra 1662 ble det solgt mange gårder i Øste Aker, ofte til folk som da allerede hadde panterettigheter i gårdene, en av de største kjøperne av Akergårder var borgermesteren i Christiania, Nils Lauritssøn.
Kjøp av gårdene i Østre Aker ble av byens borgere betraktet som en god investering, og Nils Lauritssøn kjøpte da i årene 1659-1663 flere av gårdene på Stovner. I år 1662 bl.a. Stovner, Fossum, Tokerud og Bonkall. Senere ble disse gårdene overtatt av Nils Lauritssøns steddatter og svigersønn rådmann Roll. Han eide også Tokerudgården i år 1710, men solgte senere gården til slekten som drev gården frem til våre dager. Tokerudgården ble delt første gang i år 1843 i to bruk, men ble senere oppdelt i flere mindre bruk som etter hvert ble liggende langs Tokerudveien.
Rådmann Roll solgte Fossumgårdene til flere eiere, inntil gården ble kjøpt av slekten Fossum i år 1833 av Ole Pedersen Ullevaal. Fossumgårdene var opprinnelig to gårder Øvre og Nedre Fossum, og de hadde hvert sitt gårdsnummer. Siste eier på Nedre Fossum var Torbjørn Fossum, og Eva Christensen som den siste gjenlevende på Øvre Fossum. En tredje gård Mellom Fossum ble fradelt i år 1839 som bruksnummer 6.
Stovnergårdene solgte rådmann Roll til slekten Stovner i år 1695. Det ble foretatt flere delinger og sammenslåinger opp gjennom tidene, og i siste fase rundt 1800-tallet fremstår Stovnergården som hovedsakelig oppdelt i fem bruk, med 150 mål innmark og 400 mål skog til hvert bruk.
Bonkall gård ble kjøpt av rådmann Roll i år 1662, denne gården som da hadde en størrelse på 1300 dekar fikk i løpet av et halvhundre år seks forskjellige eiere. Før Halvor Nilssøn i år 1764 delte gården og solgte en tredjedel til Paul Christophersøn og noe senere i år 1767 to tredjedeler til Nils Jacobsen som i hovedsak i dag er en del av Bonkall.
Den første tredjedelen ble senere igjen delt i to og ble det vi frem til våre dager kjente som Bonkallenga og Søndre Bondkall med huset Wedelsborg, inntil Søndre Bonkall ble helt borte, da området på østsiden av Trondheimsveien ble ekspropriert av Oslo kommune i år 1964. Navnet Søndre Bonkall er et navn som må ha kommet på 1800-tallet for gården het Lille Baandkald på et kart fra år 1797. Det som står igjen av Bonkallenga i dag, er et toetasjes hus i sveitserstil i Trondheimsveien 610, malt i en guloker farge.
De gamle bondeslektene som drev gårdene ble sittende som leilendinger uten av dette rokket ved deres posisjon eller sosiale status. Leilendingen satt nå trygt på gården, og kunne ikke drives fra gården med mindre han forsømte driften. Men den selveiende bonden som ble fristet til å selge, oppdaget fort at de dalerne han hadde fått på kistebunnen ved salget stadig ble mindre verdt, for riksdaleren var i lange perioder en meget ustabil myntenhet på denne tiden.
Men fra slutten av 1700-tallet ble det mer vanlig at leilendingen kjøpte gården sin. At leilendingen hadde penger til kontantkjøpet tyder på at de igjen hadde gode kår, og hadde fått lagt seg opp litt penger på kistebunnen. Offentlige låneinstitusjoner som banker og lånekasser fantes fortsatt ikke, men en del fonds og stiftelser hadde startet med å plassere sine midler mot pant i gården.