Ved siden av å være en jordbruksbygd har Stovner vært preget av å ligge ved en hovedvei i mange århundre. Veien fra Oslo til Trondheim har gått gjennom Stovnerbygda siden en tidlig periode i middelalderen. Oldtidsveien er et navn som den har fått i moderne tid for på den måten å sette et navn på den. Den Trondhjemske kongevei er et navn som stammer først fra 1600-tallet, da forvaltningen av hovedveiene ble lagt under den dansknorske statsforvaltning, og kongevei ble da betegnelsen på slike hovedveier.
Denne veien som gikk gjennom Stovnerbygda har helt siden 500-tallet vært Tjoðgata, folkevandringsveien, eller for å bruke et annet uttrykk, allfarveien mellom Oslofjorden og traktene rundt Mjøsa, der denne veien også mange steder dannet grenselinjer mellom de gårdene veien passerte.
Den store Raknehaugen som er 95 meter i tverrmål og 15 meter høy, ligger rett ved gården Ljøgot på Gardermoen. Denne gravhaugen som i dag er Nord-Europas største gravhaug fra folkevandringstiden i årene 400-600 e.Kr., er et vitnesbyrd fra denne store folkevandringen som også omfatter vår oldtidsvei. Navnet på gården Ljøgot skal bety Ljoðgata som også kan oversettes til Folkeveien på godt norsk, oldtidsveien må da i en lang periode også måtte kalles Folkeveien, eller Allfarveien før den fikk benevnelse kongevei.
Fra å være en sti ble oldtidsveien fra 1600-tallet gradvis utbedret til å bli farbar for hest og slede på vinterstid, selv om veien etter våre begrep fortsatt så ut som en sti. Oldtidsveien som hadde fulgt Alnaelven østover ut av Oslo, brøt av nordover ved Kløftabakken, der den skilte lag med en annen vei som gikk nordover til Grorud og fortsatte i traséen til Bergensveien forbi Steinbruvann (Stemmerudvann) til Hadeland og vestover til Bergen.
Folk som skulle ut å reise gikk som oftest til fots eller på ski, men de som hadde tilgang på hester red også i stor utstrekning. Transport av varer i middelalderen foregikk med hest og kløvsadel om sommeren, men det var meget begrenset hva en kunne få med seg på denne måten, derfor utsatte en alle større transporter til utpå vinteren da det kunne benyttes slede. Mindre bører ble som oftest båret på ryggen i en neverskreppe. Ferden som kunne ta dager og uker, var ofte full av farer og utfordringer der de ofte måtte krysse strie elver og vandre i bratte fjell.
Med det store tømmerbehovet som gikk til bygging av hus i Oslo fra 1000-tallet og frem til 1600-tallet, må det ha vært stor trafikk av tømmersleder gjennom Stovner på denne veien vinterstid. Om sommeren må det ha vært stor trafikk av ridende og gående. Det er ikke utenkelig at både Fossum- og Stovnergårdene hadde stor pågang av gjester og rett og slett drev gjestgiveri i årene før 1777, når gårdene ikke lå øde etter svartedauden. Mange pilegrimer var også på vandring gjennom bygda. Det var de som hadde St. Hallvardsskrinet i St. Hallvardskirken som reisemål, og det var andre som ville besøke St. Olavskrinet i Nidaros.
I de første årene i vår historie måtte den enkelte vandrer rydde vei der han ferdes, men dette endret seg etter som ferdselen økte og konge og kirkemakt hadde behov for å komme frem. Og slike viktige og opphøyde personer hadde andre ting å tenke på enn å måtte hogge seg gjennom busker og kratt. Veier og veivedlikehold kom derfor inn i norske lover i tidlig middelalder.
Kongevei eller ljoðgate var betegnelsen på datidens riksveier, og bøndene som hadde eiendom langs veien hadde vedlikeholdsplikt på veien. Nå var ikke kongeveien en vei, snarere en sti og mye av det årlige vedlikeholdet besto i å rydde stien på begge sider for trær og busker i en spydlengdes bredde. Og i denne vedlikeholdsplikten som var vedtatt i Gulating, og nedfelt i Gulatingsloven sto det:
Magnus VI Lagabøter forbedret lovene i år 1270 og bestemte da et tillegg til loven:
I hver ende av spydet hang det en ring av vier. Dersom ringen falt av måtte den grunneieren som hadde ansvaret for strekningen ut med 2 shilling i bot. Falt spydet i tillegg måtte han ut med 8 shilling i bot. Veien er første gang beskrevet av Biskopen i Oslo Jens Nilsson på slutten av 1580-tallet.
Frostatingslovene hadde også lover om veiene, og der sto det bl.a:
Og det var bøndene langs veien som var pålagt å holde veien i stand. Og den veilengde som bøndene hadde plikt på å holde vedlike, var avhengig av gårdens størrelse. Denne veiplikten som naturlig nok måtte foregå om sommeren var en tung byrde for bøndene, da de naturlig nok på sommertid var mer opptatt av gårdsarbeidet. Nå ble det ofte store hull i veiene, og reparasjonene ble ofte utført på raskeste måte ved å putte granbar i hullet, og etterpå bare fylle sand over.
Følg også tur 1 i vandringer med tilbakeblikk.