Vikingtiden i årene 800 - 1000 var en primitiv
tid med helter og vikingferder. Disse vikingene var dyktige sjømenn
og ble kjent og beryktet over hele Europa, der de seilte så
langt som skip kunne flyte. De ble kjent som røvere men også
som 
kulturbærere, da alle utenlandstoktene bidro sterkt til at
Norge fikk ta del i de varer og skikker som var tilgjengelig ute.
Nå var ikke vikingen et særnorsk fenomen, svenskene og danskene hadde også vikinger som dro ut på tokter, men svenskene dro mest østover til Østersjølandene.
Langskipet var et fullblods krigsskip, det var vanligvis ca 25 meter langt. Langs relingen var det boret hull for årene, og masten midtskips hadde et stort firkantet seil.
Dette ga skipet hurtighet og gjorde det enkelt å manøvrere. Samtidig stakk ikke skipet så dypt i vannet.
Derfor var det lett for vikingene å ta seg inn langs grunne elver langt inn i landet, av samme grunn trengte ikke langskipene havner og brygger da de lett kunne settes rett på land der det var ønskelig.
En annen båttype, Knorren, var vikingenes lastebåt og handelsskip. Den var robust, solid og bredere enn langskipet. Denne båten som kunne romme både mannskap, dyr og last, utgjorde hovedtyngden av vikingenes skipsflåte.
"Bevar oss, o Gud, fra normannernes
raseri", var bønnen som prestene bad i Europas kirker.
De bad i sin nød og fortvilelse men ofte til ingen nytte, for
dagen derpå kunne landsbyen være full av disse normannerne som
plyndret klostre og kirker.
For vikingene lærte fort at på disse stedene var det noe å røve. Befolkningen ble skjendet eller drept, og mange ble ført bort som treller.
Så til å begynne med må våre forfedres kulturelle kontakter med utenverdenen betraktes som en ren voldtekt.
