Den store utvandringen til Amerika og den nye industrivirksomheten som var i ferd med å etablere seg i byene fjernet arbeidskraft fra landsbygda, det ble fort slutt på at folk var villig til å arbeide bare for mat og husrom. Driften på gårdene måtte derfor klare seg med mindre arbeidskraft, og bonden var nødt til å legge om driften for å kunne greie gårdsdriften med færre folk. Men en annen og en vesentlig årsak var en pågående modernisering av redskapene i landbruket, og frem til 1800-tallet kunne det også hende at flere bruksenheter bodde på det samme gårdstunet, med åkerteigene rundt seg som små lappetepper.
Å fornye og effektivisere driften med moderne redskaper innenfor et slikt system var beheftet med problemer, men på mange andre gårder i Norge som hadde vært selveiere mye tidligere var problemene mye større. Fra siste del av 1700-tallet hadde kronen engasjert seg i disse spørsmålene, og en lov om utskifting (fradeling) kom året 1821. En ny lov som kom i år 1857 satte fart i utskiftingen da det nå var tilstrekkelig at det bare var en bruker som ønsket dette.