Østre Aker var det navnet som fortsatt ble brukt om dalen øst for Oslo, og før år 1902 hørte også Stovnerbygda til Østre Aker (Agger) sogn, som fikk sin egen kirke da Østre Aker kirke ble innviet på Ulven 5. september 1860 i nærvær av prins Oscar.
Tallet på innbyggere i sognet var stadig økende, før år 1860 bodde det 5000 mennesker i sognet, mens dette tallet 18 år senere var økt til 18 000. Årsaken til denne økningen var den store innflyttingen til Akersdalen av arbeidskraft til industrien på Grorud, og den voksende industrivirksomhet inne i selve byen.
Kirken ble sognekirke for Østre Aker, og Østre Aker menighet ble innstiftet året etter. Det ble noe kortere vei for dalens innbyggere enn å måtte reise helt til Gamle Aker kirke som fortsatt ligger i Akersbakken i Oslo, som inntil da hadde vært eneste kirke for Østre Akers befolkning siden svartedauden. Men det var fortsatt en drøy tur for å komme til kirke.
Det var stor avstand til nærmeste kirke og prest, dette var nok en medvirkende årsak til at befolkningen fikk et nokså fjernt forhold til kirkelivet, som rundt 1850-tallet lå helt nede. Det var en sporadisk opplæring i den hellige skrift etter reformasjonen, og det var sognepresten som hadde hovedansvaret, men ansvaret for at dette skjedde ble lagt på den enkelte bonde, noe som ble lovfestet av kong Christian V i år 1687.
Men noe fast grep om dette ble det ikke før fra år 1736 da også konfirmasjonen igjen ble innført i den norske kirke. Konfirmasjonen som sakrament i den katolske kirke var kjent siden 400-tallet, men ble forkastet av Martin Luther under reformasjonen. Det ble en lang ferd for de konfirmantene som skulle få sin undervisning i de dager.
Først i år 1902 ble Grorud kirke ferdig, og ble innviet 17. desember samme år, og bygdene øverst i dalen hadde igjen fått egen kirke. Karl Fossum var en av initiativtakerne for å få bygget denne kirken, som ble bygget av granitt fra Grorud-området.