Byggematerialer ble ofte fraktet med hest og kjerre fra Grorud eller Lørenskog, men det var ikke alltid det var mulig. Mange benyttet derfor ofte flatkjerre, som var meget vanlig, og dro med ektefellens hjelp lassene selv den lange veien. Den sprø ramlende lyden kunne høres på lang avstand.
Det var ikke mye de kunne få med seg på hvert lass, det kunne ofte bli mange vendinger før alt var på plass. Denne trafikken som gikk tvers igjennom tunet på Tangerudgårdene var ikke alltid like populært hos disse bøndene. Det ble også gjort forsøk på å nekte innflytterne å benytte Tangerudveien, men også dette ordnet seg etter hvert.
De første som etablerte seg på Myra måtte benytte gårdsveien videre nedover mot Ulvenga, en vei som senere skulle bli en del av Stovnerbakken. Der veien svingte vestover mot Haugenstuveien måtte byggematerialer og annet bæres hvis det ikke lot seg gjøre å manøvrere kjerra mellom stubber og stein.
Mange av de første helårsboligene var egentlig bare små hytter, for økonomien tillot ikke bygging av større hus. De som kjøpte tomter på Nedre Stovner også kalt Myra kom ofte til dekket bord i så måte da eiendomsmegler Wold i forbindelse med utskillelsen av tomtene allerede hadde bygget små hytter på eiendommene, men denne lille hytta var også alt som var ferdig, resten måtte beboerne ordne selv.
Disse hyttene var typiske for Stovner i mange år, de forandret form og størrelse etter hvert som familien ble større, men det var lett å se opprinnelsen. Bøndene hadde stort sett plass nok, men på husmannsplassene og i disse hyttene som ble satt opp var det trangt, og det var ikke uvanlig at det lå både to og tre unger i samme seng, de aller minste lå ofte i skuffer.