Da annen verdenskrig brøt ut 1. september 1939, ble det straks også i det nøytrale Norge innført rasjonering av enkelte importvarer som kaffe, sukker og bensin.

Men det var først etter at tyskerne okkuperte Norge at rasjoneringen ble virkelig plagsom. Nå kunne vi ikke lenger importere varer fra land som var i krig med Tyskland. Rasjonering av en rekke matvarer ble straks innført. Også drivstoff som olje og bensin ble strengt rasjonert, noe som økte problemene både i fiske og jordbruk.

Etter hvert begynte vareknappheten å bli stadig mer merkbar, og det grep sterkt inn i folks hverdag. Det var rasjonering på alt, og alle hadde fått utdelt sine rasjoneringskort, men det hendte ofte at det ikke var noe å få kjøpt allikevel. Allerede i april 1940 ble korn, mel, erter og bønner, kaffe, te og sukker rasjonert. Senere i krigen ble rasjonene vesentlig mindre og omfattet det meste, og enkelte varer, som kaffe, te og sjokolade, var ikke å få lenger.

Vareknapphet og matmangel var verst i byene, de som bodde utenbys som på Stovner, hadde mulighet for å dyrke grønnsaker og poteter i hagene sine, og mange hadde plass til å ale opp griser i uthuset.

På de store hageflekkene som folk på Stovner hadde var det god anledning til å dyrke poteter og grønnsaker. Og holde husdyr. Det hørtes kakling, galing og grynting fra villahaver, kjellere, loft og uthus. Kaniner ga bra kjøtt og var populære.

Det ble etter hvert lite mat å få kjøpt i butikkene, og det som var å få kjøpt ble solgt mot merker i rasjoneringskupongene. De store hagene på 2-3 mål som folk på Stovner hadde, ble dyrket opp til siste kvadratmeter med poteter og grønnsaker.

Noen dyrket også tobakksplanter som var verd sin vekt i gull etter at tobakkshungrige folk ikke fikk kjøpt tobakk lenger. Disse tobakksplantene ble tørket og blandet i en spesiell tobakkssaus som luktet riktig ille, og ille luktet det også når denne tobakken ble røkt.

Kunstgjødsel var vanskelig å få tak i, men Stovner vel ordnet hvert år med søknader om tillatelse til kjøp av kunstgjødsel og sørget også for innkjøp og fordeling. Vellet tok også på seg arbeidet med fellesinnkjøp av planter etter forhåndsbestilling fra medlemmene.

Klesrasjonering kom i september 1940. Mens andre rasjoneringskort ble delt ut, måtte folk kjøpe kleskortene for 40 øre stykket, og fylle dem ut med nøyaktig med en begrunnet søknad om det vareslag man ønsket. Hvis forsyningsnemnda innvilget søknaden, fikk man kortet tilbake i posten, og kunne gå i butikken og kjøpe varen. Det samme gjaldt for sko. Folk tilbrakte lange tider i kø, og det var slett ikke sikkert at de fikk noe likevel når det endelig var deres tur.

Hagenes fristelser.

Når sommeren var på hell kunne Stovnerfolk begynne å høste av markens grøde som etter hvert fristet med sin modenhet i hagene bortover. Men det hendte at det var andre som også ble fristet og gikk på tyveritokter i mørke høstnetter. Høsten år 1943 ble en vanskelig høst i så måte fordi det den høsten var en stor mangel på poteter.

Og når folk på Stovner risikerte å bli ribbet for det de hadde strevet med hele sommeren ble de fort enige om å organisere vakthold. Det ble satt opp vaktlister der folk patruljerte to og to sammen der natten var delt i to skift. I alt gikk det seks menn på vakt av gangen så det ble mye nattesøvn som gikk tapt etter hvert.

Allerede den første natten etter at vaktene begynte sine patruljer ble den første tyven tatt på fersk gjerning. Det vakte en viss skadefryd da det viste seg at gjerningsmannen var medlem av nasjonal samling, dette nye "statsbærende" partiet. Det ryktes fort at Stovnerfolk gikk vakter så det ble mindre av slike ting etter hvert.

Legitimasjon måtte alle ha.

En mørk høstkveld var tyskerne ute på en razzia til et hus på Stovner, de var ute etter en mann som var en av disse urokråkene som hadde forstyrret den nye nasjonalsosialistiske ordningen. Men denne mannen var ikke hjemme. 

Og for ikke å komme helt tomhendt tilbake til Victoria terrasse, arresterte tyskerne i stedet to potetvakter som gikk ute på vakt. For disse hadde glemt sine legitimasjonskort hjemme da de gikk på vakt.

De to potetvaktene ble kjørt rett til Victoria terrasse hvor herrefolket innledet samtaler i velkjent stil, for deretter å gi dem et opphold i arresten. 

Formannen i Stovner vel, på den tiden Bjørnulf Bjørnsen, måtte selv reise ned for å gjøre et forsøk på få disse vaktene ut igjen.

Da Bjørnsen kom til gaten utenfor Victoria terrasse ble han stående litt på fortauet for å tenke igjennom hvordan han skulle gripe denne saken an. Men folk som sto og tenkte var tyskerne lite begeistret for, så han ble raskt observert og pågrepet. Men etter en god del parlamentering fikk han redegjort for forholdet, og deretter ble Bjørnsen og de to potetvaktene sluppet fri.