Fredag den 20. mai 1960 klokken 18, skulle bystyret behandle sak nr. 238 for perioden 1959-60: "Erverv av nye boligarealer". - Den kvelden var det nesten folketomt på Stovner, for de fleste satt på publikumsgalleriet i bystyresalen, for å overvære debatten og selve avstemningen i en sak som var den viktigste for Stovner i hele bygdas eksistens.
Forslaget gikk blant annet ut på å gå til erverv av samtlige ikke allerede utparsellerte eiendommer flere steder i Oslo-omegn, blant disse Romsås-Fossum-Stovner. Feltet som saken omhandlet var begrenset av jernbanen i sør, bygrensen i øst og Trondheimsveien i nordvest, noe av feltet i sørøst var allerede utparsellert og skulle holdes utenfor denne saken. Men et annet punkt i den samme innstillingen skulle få stor betydning for beboerne på Gamle Stovner de neste årene.
"De samlede anslagsvise omkostninger til tekniske anlegg utgjør ca. 70 mill. kroner, og med anleggsutgifter av denne størrelsen må kommunen sikre seg at disse anleggene blir planmessig og tempomessig utnyttet fullt ut. Feltet består imidlertid av så mange private eiendommer at det er urealistisk å kunne regne med en rasjonell utbygging hvis dette skal utføres av private grunneiere", var noen av argumentene i innstillingen som nå var under behandling.
Her lå det tydelig også et sleivspark til Selvaag som nå var en av de private grunneierne. Det ble derfor foreslått å ekspropriere samtlige private eiendommer innenfor et angitt felt, og det samlede areal som skulle erverves var på 4300 mål.
Det fremgikk blant annet i dagspressen at Oslo kommune til å begynne med ikke var klar over at arealene som hadde tilhørt Tokerud nå tilhørte Selvaag, og da skulle en tro at finansrådmannen når han oppdaget dette ville bedt Selvaag om en unnskyldning og trukket disse arealene ut av saken. Men dagspressen fikk den oppfatning at finansrådmannen skjøv det hele vekk, og ga nærmest uttrykk for at kommunen ikke kunne ta hensyn til Selvaags små private ideer.
Men det var debatten og utfallet av forslaget om også å ekspropriere eiendommer som allerede var bebygget på Stovner som hadde den største interessen. Og dette temaet skulle gå igjen hos de forskjellige representantene på bystyrets talerstol under hele debatten. Hvorvidt det var nødvendig eller ikke å ekspropriere den enkelte eiendom var ikke vurdert i det hele tatt, men bystyret hadde det travelt med å få saken ferdig behandlet, og var derfor ikke interessert i en utsettelse for å få dette vurdert.
Det var derfor enklere for kommunen heller å vedta ekspropriasjon for noen eiendommer for mye, enn å risikere å måtte gå til ny sak om erverv av eiendom hvis det skulle vise seg å bli nødvendig på et senere tidspunkt.
Bystyredebatten var lang og kveld gikk over til natt da bystyret hadde delt seg i et klart flertall som jo måtte tenke helhet til samfunnets beste, for som de sa i sine mange taler, det var ikke deres mening å ekspropriere eksisterende småhusbebyggelse sa flertallet, men de måtte gjøre et vedtak i det tilfelle at de hadde et behov for benytte seg av det.
"Og siden det dreier seg om 300 millioner kroner i utgifter, må opplegget gjøres på en skikkelig og rasjonell måte, dette er årsaken til at ekspropriasjon av de nærmere 100 private småeiendommene på Stovner kommer inn i bildet", sa en annen.
Et markert mindretall med høyesterettsadvokat Trygve Horgen (H), som også var en anerkjent advokat på eiendomssaker i spissen, ville ikke være med på at kommunen skulle ha et vedtak liggende i skuffen som kommunen bare kunne ta frem som et sverd hver gang småhuseierne ble vanskelige å ha med å gjøre. Og de kunne heller ikke se noen problemer med at Selvaag som privat grunneier ville være med å dele de felles anleggsutgiftene, som selvfølgelig måtte fordeles på samtlige boenheter som ble berørt av utbyggingsplanen.
Og han advarte også mot at byråkratiet i Oslo kommune ville tolke et vedtak om ekspropriasjon mere bokstavelig, enn det flertallet i bystyret hevdet. Bystyrets møte ble hevet til slutt og flertallet hadde fått som de ville, Selvaag fikk sin eiendom ekspropriert, sammen med gårdene til resten av bøndene på Tokerud, Fossum og Stovner.
Dette ble ikke forbigått i stillhet i Oslo-avisene, der avisene i sine spalter gikk hardt ut til fordel for Selvaag. Selvaag på sin side overdro sin eiendomsrett til Tokerudområdene frivillig, etter å ha forhandlet med Oslo kommune om retten til å bygge ut disse feltene, og Fossumområdet i tillegg.
Oslo kommune kunne selvfølgelig ikke la seg diktere av slike urimelige betingelser og brøt avtalen. Byggmester Stiansen og Ungdommens selvbyggerlag fikk all utbygging på Fossumområdet, mens Selvaag ble tildelt 840 mål på Tokerudområdet. Da hadde denne saken tatt syv år.