Da utbyggingsplanene for Stovner, også kalt (Tokerudplanen), forelå i begynnelsen av 1960-tallet, ble den mottatt med blandede følelser. Planene ville jo gjøre et stort inngrep i bygda og Stovner skulle bli en del av storbyen Oslo på både godt og vondt.
Etter å ha bygget seg ut av selve bykjernen, ble det nå en ny modell for boligbygging der de nye boligstrøkene skulle isoleres mest mulig fra bykjernen. De nye boligområdene skulle være såkalte drabantbyer perifert fra industri, trafikk og forretningsliv.
Nå kom ikke Tokerudplanen som en overraskelse, for folk på Stovner hadde lenge visst at en viss utbygging ikke var til å unngå. Allerede i år 1949 som var året etter kommunesammenslåingen med Oslo, fikk Harald Stovner en forespørsel fra OBOS om salg av sin eiendom, noe som for øvrig ble kontant avvist.
Diskusjoner om selve ideen med drabantbyer hadde allerede pågått i ti år, og det kunne kanskje være noe i argumentasjonen mot de rene sovebyene som nå hadde vokst frem på Lambertseter, Bøler og andre steder, om at det ikke foregikk noe i disse drabantbyene.
De var langt fra storby liv og kulturtilbud og slik bebyggelsen ble utformet, ble resultatet store blokker med primitive betongflater uten personlig preg. Og all byggevirksomhet i drabantbyene hadde til nå foregått i regi av OBOS som hadde monopol på utbygging av nye byggefelt.
Det som antakelig var det tyngste skrittet for noen, var å gå til ekspropriasjon av alle gårdsbrukene på Stovner. Det ble et valg mellom å beholde jordbruket innen kommunen og la nabokommunene ta imot nye innbyggere og deres skattepenger, mens de fortsatt hadde sitt arbeide i Oslo, eller selv skaffe frem et boligtilbud.
Oslo har store skogarealer innen kommunen, men markagrensen er blitt en helligdom for folk, og de politiske partier som vil gjennomføre en utbygging i Nord- eller Østmarka finnes ikke i dag, så verdifull jord måtte vike for ny boligbygging.
Reguleringsplanen fikk navnet Tokerudplanen og den omfattet hele bydelen. Grunnen til at navnet Tokerud ble navn på en hel bydelsplan skyldtes mye at Selvaags kjøp og salg av Tokerudeiendommene verserte som sak i Oslo kommune fra år 1956 og fremover.
Tokerudnavnet var ikke stuerent for noen, for Tokerudnavnet var også benyttet i Bærum der en institusjon for psykisk utviklingshemmede Emma Hjort lå på stedet Tokerud. Så plassen Vestli ble redningen for navnsettingen av den delen av bydelen.