På Vestli begynte terasseblokkene gradvis å komme opp etter hvert som veiene ble ferdig, Selvaagbygg startet året 1967 med å bygge ferdig blokkene i Jacobine Ryes vei og Ellen Gleditsch vei. Men det gikk fort å bygge med elementer og snart begynte flere av blokkene å vise seg lenger inne på Vestlifeltet, og i år 1974 var Vestlibyen på det nærmeste ferdig. Spesielle innflyttingsvertinner hadde allerede i lang tid møtt nye beboere på trappa for å ønske dem velkommen og hjelpe folk til rette når de ankom sin nye bolig med flyttelasset.
Selvaag bygget 4300 boliger på Vestli men han overlot disposisjonsretten av boligene til Oslo kommunes boligkontor som ikke hadde noen problemer med å finne beboere. En kan kanskje i ettertid stusse litt over fordelingen av boligene som i hovedsak bare gikk til unge barnerike familier. I tillegg kom de som fikk bolig på sosiale og medisinske kriterier.
De noe eldre og etablerte, besteforeldrene, fikk ikke flytte med i nærheten til sine barn og barnebarn. Resultatet ble at Vestli det ble stor avstand til den eldre generasjon som kunne tre støttende til i nærmiljøet. Det skulle gå mange år før dette begynte å jevne seg ut, i mellomtiden ble det et sterkt press på de mange barnehagene i området, som allikevel hadde alt for få plasser
Minste leilighet hadde et innskudd på kr 20000 og en månedsleie på kr 420, for de største leilighetene måtte kjøperne betale kr 36000 i innskudd og kr 640 i månedsleie. Og når Vestli senteret åpnet i år 1975 med postkontor, forretninger og T-bane, kunne Vestli som bydelsregion betrakte seg som foreløpig ferdig selv om det fortsatt pågikk byggearbeider enkelte steder.