Etter mange år med denne form for arbeide i bydelene, ble det vedtatt å starte forsøk med å desentralisere mange av de kommunale tjenestene, og Stovner startet i år 1985 som prøvebydel sammen med 3 andre bydeler. Etter to år ble desentraliseringen gjort permanent over hele Oslo, og samtidig ble byen oppdelt i 25 bydeler med hver sin bydelsadministrasjon.
De forskjellige etater i Oslo kommune som hadde sin virksomhet innen bydelenes nye fullmaktsområder, ble nå splittet opp der personell og funksjoner ble lagt inn under den enkelte bydel. Hovedformålet med denne omorganiseringen var at beslutningene skulle gjøres nærmest mulig der sakene oppsto. Og for Stovner bydels vedkommende så har denne omorganiseringen blitt en positiv erfaring. De forskjellige kommunale etater som tidligere satt i hver sine atskilte båser, hvor all kommunikasjon mellom tjenestene i bydelene måtte foregå via den sentrale ledelsen inne i byen, satt nå ved samme bord på Stovner og kunne snakke med hverandre og ta beslutninger om konkrete ting på stedet.
De politiske partiene i bydelene fikk plutselig se en annen virkelighet da de nå skulle vedta et budsjett på mange millioner kroner, selv om de hadde god hjelp i en dyktig administrasjon som loset dem gjennom de fleste fallgruvene. Nå var størsteparten av budsjettet allerede låst til lønninger til de ansatte og andre faste utgifter, så det var ikke så store valgløfter som partiene hadde mulighet for å innfri i tillegg.
Det var også store budsjettjusteringer fra kommunen sentralt i denne første tiden, som også innebar at bydelsutvalget var tvunget til å redusere kostnader innen bydelen. Og det kunne være tøffe tak når en barnehageavdeling ble foreslått nedlagt, og dette var noe av den brutale virkelighet. Utviklingen på Stovner gjorde også at tyngdepunktene for de forskjellige behov som befolkningen hadde, flyttet på seg fra en sektor til en annen.
For fra å være en bydel med mange småbarnsfamilier, begynte små barn å vokse opp slik at det etter hvert ble en jevnere fordeling på alle alderstrinn Bydelsutvalgene må hvert år forholde seg til de pengene som blir bevilget av bystyret enten det nå gjelder årets driftsbudsjett som for Stovner sin del utgjør en kvart million kroner, eller nødvendige penger til større investeringer som må bevilges spesielt av bystyret.
Det årlige budsjettet som for Stovner bydel skal fordele penger til eldreomsorg, barnehager, barne- og ungdomsarbeid, helsetjenester og sosialhjelp. Dette er de hovedsektorene som bydelsutvalget og bydelsforvaltningen har fått direkte styring over i Stovner bydel. Mens andre kommunale sektorer som folk like mye er opptatt av, som brøyting og strøing og vedlikehold av alle typer veier, parker, friområder og idrettsanlegg, er fortsatt styrt av sentrale etater. Så selv om bydelsutvalget enstemmig ønsker å få utført noe innen disse sektorene, så kan de fortsatt bare sende inn et forslag, som det er opp til sentrale organer å ta stilling til og beslutte igangsatt eller ikke.
Det som endelig bestemmer hvor mye hver bydel skal få til fordeling fra bystyret, er fastsatt i et litt komplisert system som baserer seg på bestemte kriterier ut ifra bl.a. innbyggertall, aldersfordeling og levekår i den enkelte bydel. Og ettersom disse kriteriene stadig forandrer seg i de enkelte bydeler, er denne fordelingsnøkkelen gjenstand for årvisse diskusjoner og like årvisse justeringer. Samtidig som bystyret og Stortinget hvert år trekker litt fra eller legger litt på i såkalte øremerkede midler.
Møtene i bydelsutvalget er basert på nærhet til beboerne, og møtene blir alltid avholdt med publikum til stede. Mens bystyret kan sitte godt atskilt fra publikum, sitter publikum på bydelsutvalgenes møter på Stovner bare noen meter fra de enkelte representantene. Alle møter i bydelsutvalgene starter med åpen halvtime der de fremmøtte beboere kan gi tydelig uttrykk for hva de mener om de forslag som skal opp til behandling. Men mens beboerne kan konsentrere seg om den spesielle saken de er opptatt av akkurat da, må den enkelte politiker i bydelsutvalget ta ansvaret for en helhet i de sakene som behandles.
Den politiker skal ha god mave for å stemme for et upopulært forslag til vedtak, mens naboer og andre kjente sitter i salen og vil ha et bestemt forslag nedstemt. Men det er dette som skal være lokaldemokrati i praksis, og andre parter til saker det ofte strides om, er ikke alltid tilstede og kan tale sin sak.