En dag hadde en "forsker" ved navn Terje Gammelsrud studert noe statistikk og lekt litt med tall. Som forskere flest liker de å skrive om de teorier som de for øyeblikket er opptatt av, og bladet Sinnets helse presenterte da i sitt nummer 5 i 1975 også noe av en slik teori som "Stovner rapporten".
Det var dagen Stovner virkelig kom i mediafokus der radio, TV og aviser tok rapporten til sitt bryst, og hele Norge fikk ta del i alle de "underutviklede" barna på Stovner, og lokalaviser helt opp til Finnmark hadde oppslag om sin versjon av Stovnerrapporten.
Rapporten innleder med at mange barn på Stovner helt opp til de er 11-12 år gamle ikke kjenner navnet på sin tommelfinger, ukedagene eller årstidene. De var uvitende om når de var født, og hadde et dårlig begrep om hvor de bodde. En rekke av disse barna som hadde mistet evnen til å lære å lese, skrive og regne, ville sannsynligvis komme til å bli analfabeter.
Tidsskriftet var ellers fylt med en uhyre negativ kritikk av skoler, hjemmeforhold, boliger og lekeområder. Og for riktig å fokusere skikkelig på bydelen gikk navnet Stovner igjen på alle disse punktene. Stovner var en getto nærmest hvor skikkelige folk ikke kunne bo var en av konklusjonene. "Stovnerrapporten om de menneskelige tragedier som er i ferd med å utvikle seg i en av de nyeste drabantbyer i Oslo, er blitt den hårdeste dom over sosialistisk politikk som hittil har sett dagens lys i hovedstaden"; skrev Aftenposten på lederplass den 20/8 1975.
Det var også mange som på den tiden la søndagsturen til Stovner for å titte på disse stakkars menneskene, men som ble meget overrasket og forvirret da de ikke fant noen som passet til beskrivelsen. Det var i grunnen ikke så merkelig for de som arbeidet med barn og ungdom i bydelen hadde ikke funnet noen som passet inn i mediebildet de heller.
At folk ute i Norges land følger med, fikk en prosjektgruppe fra Stovner erfare, da de på vegne av skolene på Stovner på den tiden forhandlet om å etablere en leirskole på Mesnalia utenfor Lillehammer. Bygdefolket på Mesnalia protesterte heftig mot å få slike unger i bygda si, så det ble ikke noen leirskole på Mesnalia. Folk som hadde Stovnermerke på bilen måtte plukke disse vekk før de reiste på ferie rundt i landet.
Denne saken skapte rystelser i det politiske og faglige liv helt inn i Rådhuset. De som bodde på Stovner og de som jobbet med lokalpolitikk kjente seg ikke igjen i det som ble skrevet. Sakens kjerne var at forskeren hadde funnet ut gjennom statistikk at noen elever på Smedstua skole ikke kunne skrive i tredjeklasse. Nå hadde de fleste klasserommene på Smedstua en såkalt åpen klasseroms løsning og elevtallet var utnyttet maksimalt, og dette bidro nok til mye uro i timene.
Hva som egentlig var årsaken strides vel fortsatt de lærde. Men noe av konklusjonen ble at det var behov for en barneskole til for å minske presset på Smedstua skole. Og planlegging og bygging av Fossum skole skjedde i rekordfart, der Fossum skole tok inn de første elevene fra år 1976.
Men de som til syvende og sist kom best ut av denne episoden var nok Stovners egne barn og unge. Etter at bydelene ble ansvarlig for barne- og ungdomsarbeidet var det ingen politiker i Stovner bydelsutvalg som engang tenkte på å skjære ned på innsatsen til dette arbeidet, selv ikke i dårlige budsjettider, snarere tvert imot. Men enkelte politikere har nok mistet noe av evnen til selvironi om sin egen bydel, da de skvetter til og hyler som skamslåtte bikkjer hver gang bydelen får negativ oppmerksomhet.