Østre Aker vei ble forlenget etappevis og var året 1968 ferdig frem til Stovnerbakken. Da ble Østre Aker vei en attraktiv vei for befolkningen på Høybråten, Lørenskog og områdene bortenfor. Men all trafikken ble nå ledet gjennom villabebyggelsen på Stovner. Veiene var ikke dimensjonert for dette, og folk reagerte kraftig på den økte trafikken.
Stor var forundringen blant folk på Stovner også da Høybråtenveien som i alle år var tilknyttet Grorud jernbanestasjon via Vestre Haugen, og som var en brukbar atkomstvei for de som bodde på Høybråten ble stengt ved Haugen skole.
Argumentene fra kommunen om å spare de nyinnflyttede rundt Haugen for trafikkstøy, noe som førte til at mye av denne trafikken ble dirigert gjennom veiene på Stovner, fikk ikke noen god mottakelse hos Stovner folk.
Noen ble rasende over at de nyinnflyttede bare kunne komme her og sørge for seg selv, samtidig som de flyttet belastningene over på andre, men det var vel ikke beboerne direkte som hadde disse vyene. Det var vel andre som burde skjønt bedre, de som sto for disse planene.
I følge reguleringsplanene skulle en forlengelse av Fossumveien i fire kjørefelt gjennom Stovner fra Trondheimsveien til Høybråten og E-6 for å ta denne trafikken. En tid var det forslag om å fortsette sørover gjennom Høybråten til Karihaugveien og E6, men for å få til det måtte et hundretalls hus på Høybråten rives.
Allerede på slutten av 1950-årene var denne omstridte veien på tegnebrettet, planene den gang var at veien skulle gå i rett linje over til Høybråten omtrent der gangbrua fra Stig skole går over jernbanen til Linjeveien, og mens denne planprosessen pågikk ble det lagt ned byggeforbud på en rekke eiendommer langs den foreslåtte trasé gjennom Høybråten. Graving av en tunnel under Høybråten var også noe som ble vurdert litt senere, men det kom ikke så langt som til et konkret forslag.
Planleggerne hadde nå flyttet traséen til å gå på Stovnersiden av jernbanen, men avsluttet veien ved Stovnerveien (ved Shellstasjonen), og hadde ingen formening om hvor traséen skulle gå videre. Som en følge av denne reguleringen ble broene over Østre Akervei, Haavard Martinsensvei, samt Fossumveiens trase imellom disse broene bygget som firefeltsvei da Fossumveien på denne strekningen ble anlagt. Til og med gatelysene ble forberedt for at det senere skulle komme en firefeltsvei.
Utbyggingen av rekkehusområdet i Hagaveien var betinget av at vannverket fremførte ny vann- og kloakk til området, og den planlagte traséen til Fossumveien ble derfor valgt. Arbeidene med vann og kloakk langs jernbanelinjen ble på grunn av de regulerte planene også å omfatte utsprengning for den fremtidige veien, men det var i første omgang bare rørene som ble lagt. Arbeidet med ferdiggjøring av selve veien skulle utsettes i påvente av senere bevilgninger.
Fossumveiens forlengelse fra Stig skole og forbi Høybåten stasjon hadde både ja og nei tilhengere, og det var like mange fra hver fraksjon. Det eneste som de var enige om var at biltrafikken økte for hver eneste dag. Det var til tider så ille at bilene på ettermiddagen sto i en sammenhengende kø gjennom villabebyggelsen på Stovner.
Bydelsutvalgene på Stovner og Høybråten behandlet denne saken i mange møter uten at noen av dem kom frem til en konklusjon som alle kunne enes om, for uansett hvilke alternativer som skulle velges ville det måtte gå utover noen. At Fossumveien skulle gå gjennom bydelen som en firefelts motorvei skremte mange som bodde til denne traseen.
Spesielt ble beboerne i Stigenga borettslag som hadde fasade til traséen og Stig skole skremt over å få denne veien inntil hagegjerdet, og det lå heller ikke til rette for et rolig og harmonisk undervisningsmiljø på Stig skole heller. Og galt var det også at mange av boligene i Nybrottveien måtte rives for å gi plass til denne firefeltsveien, selv uten at en veitrasé for videre fremføring var foreslått. For all trafikk i denne nye firefeltsveien ville stoppe der i krysset ved Stovnerveien, for så å benytte de eksisterende veiene videre. Trafikken ville sannsynligvis gå over i de gamle lokalveiene her.
En løsning om videre fremføring av Østre Aker vei inn i Lørenskog ble foreslått fra bydelsutvalget uten at dette forslaget ble tatt seriøst av de kommunale planleggerne da de forutså liten interesse for finansiering av den veitraséen som lå i Lørenskog kommune.
Til slutt mistet beboerne på Stovner tålmodigheten, noen var direkte rasende, og begynte med spontane aksjoner. Og på høsten året 1976 ble det gjennomført flere slike aksjoner i tilknytting til veiene på gamle Stovner. Nå ville folk ha slutt på den stillestående køen av biler som hver eneste ettermiddag oppsto i veiene på Stovner, av bilister som ikke bodde i bydelen men som hadde oppdaget at køene brukte mindre tid gjennom Stovner.
I tillegg til de eksisterende problemene med trafikk som skulle videre til Høybråten og Lørenskog, kom det uttalelser fra Stovner senter som akkurat var ferdig, at de satset på å få kunder fra hele regionen rundt Oslo og Lillestrøm. Omtrent alle som kunne krype og gå møtte opp for å demonstrere, noen kjørte bil på første gir runde etter runde på de aktuelle veiene og hindret trafikken på den måten, andre hindret trafikken ved å gå sakte og ofte over veiene, mens skjellsord haglet fra alle parter.
Politiet kom tilstede til slutt men det var ikke mye de kunne foreta seg, aksjonistene kunne gå hjem, da de ikke trengte å stanse noe mer trafikk, for Østre Aker vei, Trondheimsveien og Strømsveien sto tettpakket av biler, og trafikken sto stille helt til sentrum. Det ble et stort presseoppslag dagen etter, men det var også omtrent det eneste som skjedde, for saken om Fossumveiens forlengelse ble lagt på is i kommunen.
I år 1976 var Østre Aker vei under arbeide frem til bygrensen og E-6, men det var fortsatt ingen løsning for videre fremføring av vei til Lørenskog og Høybråten. Mye av årsaken lå i en årelang strid mellom Skedsmo og Lørenskog om kommunegrenser, men det var om helt andre steder denne striden sto om.
Men Akershus fylke grep inn i denne konflikten og fikk også satt forlengelsen av Østre Aker vei på dagsorden. Tiden arbeidet positivt for motstanderne av Fossumveiens forlengelse, Statens veivesen og Lørenskog kommune fikk regulert og bygget forlengelsen fra E6 til Strømsveien, og Østre Aker vei ble omsider forlenget inn i Lørenskog samtidig som veien også ble riksvei.
Behovet for Fossumveiens forlengelse var da ikke lenger tilstede, men restene etter denne traseen kan beskues den dag i dag fra Stig skole og langs jernbanelinjen forbi Høybråten stasjon. Terrenget ser fortsatt ut som et anleggsområde, selv om løvskogen og tiden forsøker å lege de mest framtredende sår.