Første skolebruksplan bydelsutvalget fikk til uttalelse kom i år 1981-82. De skolene som nå i ti år hadde vært i virksomhet begynte nå å få færre elever. Og skolesjefen hadde fått store ambisjoner med å legge ned en del skoler i Oslo for derved å få ned driftsutgiftene. Etter at skolene på Stovner nå hadde begynt å komme til ro etter ti års virksomhet. Skoler som fikk en dårligst mulig start, der forsinkelser med å få skolene ferdige i tide var noe alle fikk føle på kropp og sinn.
Stabilitet og ro i skolen er luksus hvis det koster penger. Så en dag kom den første skolebruksplanen på bordet til bydelsutvalget hvor to konkrete skoler skulle nedlegges og elevene flyttes til en annen skole i bydelen. Daværende BU-leder Rune Gerhardsen kom raskt i det lokale rampelyset da han aktivt gikk ut og tok et tidlig standpunkt for nedleggelse av Fossumberget og Vestliskogen skoler, som var to andre skoler enn de som opprinnelig var foreslått av skolesjefen.
Ikke uventet ble det protester, men protester hadde det blitt uansett hvilket standpunkt som hadde blitt tatt, for skolesjefen ville legge ned to skoler på Stovner uansett, for han satt inne med prognoser som tilsa at det ville bli færre barn på Stovner etter hvert. Runes forslag fikk flertall i bydelsutvalget det, men han er den eneste BU-politiker hittil på Stovner, som har kunnet "glede seg" over en spontan korpskonsert og taktfaste fy rop utenfor rekkehuset der han bor, det var vel mest naboene som fikk underholdningen. Folk hadde i løpet av kort til opparbeidet en sterk tilhørighet til skolene sine, så engasjementet fra elever og foreldre var enormt.
Men det er ikke bydelsutvalget som gjør vedtak i skolesaker, så denne saken i likhet med alle andre saker om skolene på Stovner, måtte først til behandling i skolestyret og senere i bystyret der det ofte kom nye standpunkter i sakene. Men første skoler som ble nedlagt ble Fossumberget og Vestliskogen i år 1984. Bygningen til Fossumberget skole ble to år senere tatt i bruk av Stovner bydelsforvaltning. Bygningene til Vestliskogen ble lenge stående tom, inntil en stiftelse utgått fra lokalbefolkningen leiet bygningene av Oslo kommune for å drive grendehus.