Samfunnshuset på Haugenstua skulle bli det lokale kulturelle verkstedet for Smedstua, Haugenstua, og Høybråten, det samme var formålet for samfunnshuset på Stovner. Men slik ble det ikke.
Haugenstua fikk sitt eget senter og samfunnshus i år 1976, ett år etter ferdigstillelsen av Stovner senter. Det hadde siden Haugenstua borettslag var ferdig for innflytting vært stor aktivitet i fellesrommene i Haugenstua borettslag, og i mange andre borettslag, der det var sjakkgrupper, malegrupper og mange andre typer aktiviteter.
En del ildsjeler i Haugenstua borettslag la stort press på Oslo kommune med en gang de flyttet inn, for at det planlagte samfunnshuset på Haugenstua skulle bli bygget. Dette skulle skape et rikt kulturliv i bydelen med Stovner Amfi og Samfunnshus som et kulturelt sentrum. Det ble stiftet andelslag av lokale foreninger i distriktet som skulle være høyeste myndighet til samfunnshusene, og det var andelslagene som valgte styrene som skulle forestå driften.
Samfunnshuset på Haugenstua skulle bli det lokale kulturelle verkstedet for Smedstua, Haugenstua, og Høybråten, det samme var formålet for samfunnshuset på Stovner. Slik gikk det imidlertid ikke for brukerne uteble, og det hadde nok mange årsaker. Det var fra 1970-årene at fjernsynet kom for alvor inn i hjemmene. De store debattene ble ført i fjernsynsstudioene og folk kunne følge med fra sofakroken.
I dette tiåret kom også videomaskinen inn i hjemmene, og folk kunne leie favorittfilmen og ha kino hjemme i stua. Dette bidro nok til begynnelsen på slutten for Stovner Amfi, for skulle folk nå gå ut på kino, var det de store premierene på kinoene i sentrum som lokket.
Men den viktigste grunnen var nok forandringen i familiesituasjonen, det var slutt på den hjemmearbeidende husmoren som hadde alt klart når mannen kom hjem, nå måtte begge ut i arbeidslivet. Og de få timene de hadde til rådighet for seg selv etter at alle hadde kommet hjem ga ikke rom for å fly på møter.
De store lokalpolitiske debattene var overtatt av landskjendiser fra rikspolitikken som alltid sto frem på skjermen og hadde en mening om alt. Det ble etter hvert slutt på det lokale engasjement og de store debattene på de forskjellige foreningers medlemsmøter.
Det ble ofte til at det bare var de forskjellige styrene som hadde jevnlige møter, for fortsatt var det igjen noen som ville møtes for å få ting gjort. Men styrene hadde som oftest andre alternativer enn å leie lokaler i samfunnshusene, og det var ofte mer bekvemt å ha slike møter hjemme hos hverandre.
Det samme var tilfelle for Samfunnshuset på Stovner. Bydelens foreninger hadde små budsjetter, og det var få foreninger som så seg råd til å betale mellom 90-120 kroner hver gang det skulle avholdes styremøter.
Leie av større lokale for medlemsmøter og liknende tok enda mer av en foreningskasse. Men slike arrangementer var det blitt mindre av de siste 20 årene. Medlemmene hadde andre ting å foreta seg enn å fly på møter. Resultatet var at lokalene sto mer eller mindre tomme på hverdagene. I helgene tok utleien seg opp, men da var det private selskaper som var leietakerne, og da var det ofte ventetid på å få leie, spesielt de store salene.
Selv om disse lokalene var sterkt subsidiert av Oslo kommune, var utleieprisen for høy. Det var årsmøtene i andelslagene som i navnet skulle drive samfunnshusene, og det var årsmøtene som skulle sette opp budsjettet. Men i realiteten var det Oslo kommune som bestemte økonomien, for det var kommunen som fastsatte utleieprisene, og som bevilget de nødvendige midler til driften.
Men det var ikke slik at det ble bevilget en sum penger for hvert år som andelslagene kunne forholde seg til. Det var andelslagene som hvert år måtte søke kommunen om å få dekket sitt underskudd i henhold til fremsendt regnskap.
Det hjalp ikke at andelslagenes styre av ren idealisme til slutt drev mye av virksomheten uten betaling. Det ble fort klart for de fleste at utgifter til vask og renhold på en kveld, var mer enn hva som kom inn av leieinntekter, og da var fortsatt ikke andre utgifter tatt med. Og driftsutgiftene måtte andelslagets styre betale uavhengig av hva som kommunen i ettertid overførte til andelslaget. Det var også konkrete tilfeller hvor styrets formann i Haugenstua samfunnshus måtte oppta private lån for å ha penger til forfalte regninger som samfunnshuset flere ganger ikke hadde økonomi til.
Kinoen i Stovner Amfi som skulle gi beboerne et fullverdig filmtilbud der de bodde ble også dårlig besøkt, og Oslo Kinematografer la ned kinodriften etter noen få år. Stovner samfunnshus gjorde et tappert forsøk på å drive kinoen selv, men de måtte også gi tapt etter en kort stund. Stovner senter overtok lokalene selv, der de fortsatte med en litt annen profil med kongressenteret Conventum.
Bydelen hadde derfor fortsatt en arena med alle tekniske hjelpemidler som også bydelens teatergrupper og andre kunne benytte. Lokalene var ideelle til arrangementer der det var behov for scene, noe NRK fjernsynet også hadde oppdaget da de la noe av sin produksjon til Stovner Amfi.
Midt oppe den store satsningen på de to samfunnshusene hadde Stovner vel vedtatt å bygge sitt velhus på hjørnet av Stovnerbakken og Fjellstuveien. Stovner vel måtte ta opp store lån for å finansiere nybygget, egenkapitalen fikk de fra en stor dugnadsinnsats fra egne medlemmer.
Men de fikk også en kontantdel ved å selge en tomt som Stovner vel eiet på hjørnet av Stovnerveien og Brolandsveien. På denne tomten ligger det i dag en Shell bensinstasjon. Den store satsningen på utleielokaler gjorde at Stovner vel måtte arbeide hardt for å få endene til å møtes etter at velhuset var kommet inn i sin driftsfase.
Men ved årsskiftet 1995/96 var det ugjenkallelig slutt for Stovner Amfi, og Conventum, samfunnsalen var allerede bygget om til butikker. Det som var igjen av Stovner samfunnshus var bare noen minner, da samfunnshuset hadde vært nedlagt i fem år allerede.
Haugenstua samfunnshus ble formelt nedlagt i år 1992, men fortsatte som et aktivitetshus drevet av Stovner bydel hvor noe av arealene ble tatt i bruk for barnevernstjenesten. Men den lille salen var fortsatt i bruk til kafé, og den store salen kunne fortsatt leies til arrangementer. Men sommeren 2002 ble det slutt. Da vedtok Bydelsutvalget å avvikle leieforholdet til OBOS.