Året 1960 begynte folk på Stovner å observere en større aktivitet med biler og anleggs maskiner ved Bekkenstenveien og Haugenslettveien. Etter en stund ble det anlagt en vei fram til området bak åsryggen ved Fossumbekken, ved et område som het Sannerud.
Lorta eller Fossumbekken som den også het på dette stedet ble lagt i rør. Oslo kommunes nye planlagte fyllplass var under forberedelse, og året etter begynte de første bilene med søppel å ankomme. At denne nye søppelfyllinga skulle bli Oslo kommunes store uansvarlighet, var det svært få av beboerne på Stovner som skjønte da. Men de som hadde fulgt med i andre områders virkelighet der det også var anlagt søppelfyllinger protesterte.
I stillhet hadde renholdsverket lenge hatt planer om å anlegge ny søppelplass på Rommen som opprinnelig het Sannerud/Romsåsområdet, til erstatning for den lenge omstridte Stubberudfyllinga på Alnabru.
Stubberudfyllinga som lå ved Alfaset hadde vært søppelfyllplass for Oslo kommune siden mai 1950, og det manglet ikke på protester på denne fyllinga heller. Og den måten som kommunen hadde forvaltet Stubberudfyllinga på burde ha skremt mange flere enn de få aktive fra velforeningene som så hva som var i ferd med å skje. Men foreløpig så var dette fjernt fra virkeligheten for folk flest på Gamle Stovner.
Og den 25. august 1960 vedtok bystyret å erverve deler av eiendommene Romsås og Sannerud til ny fyllplass for Oslo. Det ble samtidig vedtatt å starte søppeltømming på de arealene som kommunen allerede eiet, og samtidig forberede ekspropriasjonssak for resten av arealet, som var eiet av Thorbjørn Fossum og August og Thorbjørn Wallerud (Haugenstuen gård), for disse var ikke var interessert i å selge.
Det tok riktig noen få år å få dette i orden, men ingen instanser hadde noe som helst av motforestillinger til ekspropriasjonen. Oslo helseråd hadde heller ingen spesielle motforestillinger, annet enn at fyllplassen måtte inngjerdes forsvarlig og at Tokerudbekken ikke måtte forurenses ytterligere. Planene for lukking av Tokerudbekken og drenering av fyllinga måtte forelegges helserådet.
Men det mest interessante i vedtaket var at helserådet forbeholdt seg å kunne forlange fyllplassen nedlagt, hvis det skulle oppstå uforutsette sanitære ulemper. Men det viste seg fort at Oslo helseråds toleranse for sanitære ulemper var ganske stor.
Nå hadde det vært en avfallsfylling på Rommen siden begynnelsen av 1930-tallet, som gikk under navnet Snellingenfyllingen. Denne fyllingen lå helt i sørvest mellom daværende Romsås og Nedre Rommen gård (fra Fina stasjonen og vestover).
Men denne fyllingen var liten og utgjorde ikke noen miljømessig fare selv om den aller helst ikke skulle ha vært der i det hele tatt. Men det som nå skulle komme var stort, uoversiktlig og skremmende. Et sted må søppelet dumpes, sa ansvarlige folk i kommunen, og på Rommen er det god plass.
Velforeningene i distriktet fikk helt tilfeldig kjennskap til planene og protesterte, for de så ganske klart hvilken miljøforurensing denne nye søppelplassen kom til å bli. Stovner vel med sin formann Sigurd Weisæth i spissen innså at stedet for ny fyllplass lå fast, men klok av de problemene som Stubberudfyllinga hadde gitt folk i dette nabolaget, forsøkte Stovner vel å finne frem til en alternativ måte å behandle søppel på. Det ble foretatt besøk til andre land for egen regning for å få et solid grunnlag for å kunne foreslå alternativer.
Et komposteringsanlegg for husholdningsavfall ble til slutt foreslått av Stovner vel et forslag som også ble tiltrådt av Grorud vel. Dette forlaget gikk ut på bygging av tre kompostanlegg som skulle ha en samlet kapasitet for 100.000 tonn husholdningsavfall i året. Dette forslaget forutsatte også at det ble bygget et forbrenningsanlegg på Haraldrud ved Økern snarest innen 2-3 år.
Bergen hadde allerede etablert sitt eget komposteringsanlegg som de allerede var godt fornøyd med. Det hadde vært debatt i Bergen bystyret også men denne debatten gikk ikke på kostnadene, men på beliggenheten av anlegget. I et oppslag i Lokalposten en daværende lokalavis for Østre Aker, kunne en i slutten av mars 1960 lese: "9 millioner kroner vil løse søppelproblemet i Oslo". "Danoanlegget i Bergen makter ikke å tilfredsstille den store etterspørselen etter kompost".
Men "makta rår og makta ter seg" som det ble sagt på et møte, alternative forslag fra Grorud vel og Stovner vel møtte døve ører fra de som visste alt mye bedre. Forslaget til Stovner vel ble riktignok behandlet grundig i en innstilling som renholdsutvalget ga den 28. mars 1960, men renholdsutvalget og Stovner vel landet ikke på den samme konklusjon.
Konklusjonen til renholdsutvalget var klar nok, hovedproblemet var å skaffe en erstatning for fyllplassen på Stubberud, og en fyllplass måtte en ha selv om bystyret skulle vedta å bygge et komposteringsanlegg eller forbrenningsanlegg. Fyllingen på Sannerud/Romsås kan nyttes som fyllplass for søppel, priveter, kloakkslam, industriavfall og septiktankslam var utvalgets konklusjon, derved åpnet de for fylling av alt mulig av tenkelig avfall.
At bystyret et par måneder senere den 20. mai 1960 skulle behandle sak 238, som var den viktigste saken for alle gårdene i bygda og beboerne på gamle Stovner i dette århundre, som omhandlet ekspropriasjon av hele Tokerud, Fossum og Stovnerområdet, for å bygge en ny bydel med 20000 innbyggere var ikke med i renholdsutvalgets innstilling. Men det var de samme politikere som skulle stå på talerstolen i bystyrets møter for å snakke varmt om å se helheten.
Nå lå denne avfallsplassen så langt unna at folk på gamle Stovner ikke ble noe direkte plaget av denne virksomheten i begynnelsen, og biltrafikken hadde sin adkomst fra Grorudsiden. At det kunne ses røyk fra stedet var heller ikke noe å ta på vei for, fordi at i tidligere tider så røyk det gjerne både her og der fra store og små bål i bygda. Men alle beboerne som bodde i Romsås- og Sannerudområdet og som kjempet for å beholde sitt friareal, fikk en idyllisk bekk og friområde erstattet av en støyende og støvete søppelfylling.
Og Alnavassdraget som i mange år er tatt til Oslopolitikernes bryst og ofte omtalt i vakre valgtaler, fikk nok et skudd for baugen, for i valgårene skulle Alnaelven bli en naturperle. Men det er valg bare hvert fjerde år så politikerne har alltid god tid i perioden i mellom til å "tenke helhet", som er et ordvalg de styrende har lært seg for å kunne vri seg unna tidligere valgløfter, for manns minne er som regel ikke lengre enn fjorten dager.
Men sommeren året 1964 begynte omfanget av virksomheten på Rommen å gå opp for folk i hele bygda, for da brant det skikkelig i fyllinga, og det tok tre uker å slukke brannen. Det var stadig røykskyer som veltet opp fra fyllinga, men heldigvis for folk som bodde på gamle Stovner men dessverre for andre, så blåste den sure kvalme røyken stort sett vekk fra Stovner. Beboere på Grorud klaget over kvalm og sur røyk som la seg som et teppe over boligene, og vinduer måtte holdes stengt mens det sto på som verst.
At det var store ting i gang skjønte en fort da det ble meldt om en maskinfører som med en bulldoser skulle forsøke å avdekke noe av overflaten for å komme til et parti nede i fyllinga som ulmet. Han hadde merket at bulldoseren begynte å sige ned i bakken, og hadde kommet seg ut i en viss fart. Tydeligvis i siste liten for hele maskinen forsvant ned i avgrunnen, og så dypt at den ble aldri forsøkt berget. Men det var stadig ulming og småbranner, ofte med tidkrevende slokking.
Og var det ikke branner på fyllinga og sur svart røyk, så var luftrommet over fyllinga helt hvit av måker og andre fugler som hadde gode levekår blant all maten som ble kastet. På bakken regjerte kolonier av rotter som også tok seg turer i omegnen for å få sett litt rundt i bygda vår.
Før fyllingen endelig var avsluttet i år 1970, hadde Rommen avfallsfylling i løpet av disse få årene mottatt i alt to millioner kubikkmeter med alt av avfall som i det hele tatt lar seg kaste. Spesielt var det mye brannfarlig olje og kjemikalieavfall. Etter at rasjoneringen på kjøp av biler ble opphever året 1960 var det en god del biler som hadde gjort sin tjeneste og mer enn det, som ble dumpet på Rommen.
Hva som er deponert utover husholdningsavfall, loftsrot, septikavfall, olje og biler, vet nok kanskje bare de som eide søppelet, for det var ingen som kontrollerte hva hver enkelt hadde på lasteplanet. Et år på begynnelsen av 1960-tallet var det en brann på Freia sjokoladefabrikk, og den brannen resulterte i at tonnevis av sjokolade ble røykskadet slik at disse varene måtte kastes. Og denne sjokoladen ble selvfølgelig kastet på Rommenfyllingen, det ble observert flere som gikk og plukket røykskadede varer når bilene kom og dumpet denne sjokoladen.
På slutten av perioden hvor det ble tømt søppel ble avfallsfyllingen dekket over med et lag med jord og overlatt til seg selv. Området vokste etter hvert til med gress og busker, men setninger i grunnen gjorde at avfallet begynte å komme opp i dagen. Men etter å ha ligget som en flat slette en del år uten noe bestemt formål, ble terrenget fra år 1980 tilført store mengder jord, slik at terrenget ble tilpasset for å gi plass for åtte fotballbaner samt et idrettshus.
Etter at idrettshuset ble ferdig begynte en snart å merke problemer, grunnmuren fikk store sprekker og huset innvendig ble ofte fylt med metangass. Gassproblemene innendørs ble så store etter hvert at huset måtte stenges av i perioder, inntil forskjellige ventilasjonstiltak fikk metangassen under kontroll. Men setningene kunne en ikke gjøre noe med, det ble en del millioner for dyrt.
Etter at en gutt sommeren 1993 ble brannskadet etter å ha sluppet en brennende fyrstikk ned i en drenskum der oppsamlet metangass eksploderte, fikk denne gassen på Rommenfeltet stor medieinteresse i noen uker før tingene igjen roet seg. Miljøetaten på sin side startet med omfattende målinger, og fikk satt inn tiltak som skulle redusere brannfaren. Nå har riktignok røykeloven regulert tobakksrøyking på offentlig sted, så det er vel ingen som tenker over lenger at de mange røyking forbudt skiltene som er satt opp i utkanten av fotballbanene, er kommet opp av helt andre årsaker enn for å overholde røykeloven.
Men to år senere fikk gassen på Rommenfeltet igjen ny stor medieoppmerksomhet da samtlige beboere rundt den tidligere avfallsfyllingen gikk hardt ut og forlangte et klart svar på hva denne gamle fyllingen som folk hadde inntil husveggene egentlig inneholdt.
Nå begynte det virkelig å bli fart i sakene, beboere, politikere og eksperter hadde flere store møter om saken, og nye eksperter kom til. Et forslag om å samle opp denne gassen som sivet opp fra bakken og utnytte den ble bifalt, og byrådet sørget nå raskt å stille til rådighet de nødvendige midler, en investering til sju millioner kroner.
Og sommeren 1996 ble arbeidet satt i gang med de nødvendige arbeider for å lede denne gassen i rør, så nå har Norge i tillegg til gassproduksjonen i Nordsjøen, også fått en "gassproduksjon" på Rommen som vil forsyne de borettslag som er tilknyttet fjernvarmeanlegget fra Tokerud varmesentral med denne gassen.
"En epoke er over", skrev Akers avis/Groruddalen i sin leder den 25. oktober 1996, under overskriften "Fra arroganse til ansvarlighet", etter at Oslos miljøbyråd Steinar Sakshaug dagen før under en høytidelig åpning hadde åpnet kranene på det nye gassanlegget på Rommen. Bare tiden vil vise om en epoke er over. Overskriften i den samme avisen om arroganse fra de styrende i byen kan godt forsvares, da beboere og velforeninger i bygda for 40 år siden kjempet en håpløs kamp mot denne arrogansen.
Da slaget om lokaliseringen av fyllingen var tapt kjempet Stovner vel med Sigurd Weisæth i spissen for å finne en forsvarlig håndtering av søpla. Det kan ikke ha vært innsatsen det sto på. Flere kilo dokumenter fra veltes arkiver forteller sitt om den innsatsen som Stovner vel la for dagen, men dokumentene forteller også sitt om kommunens behandling av denne saken.
Ansvarlighet? - Det er prisverdig at Oslo kommune reagerte raskt når de allikevel først ble spikret til veggen av miljøvernmyndighetene, lokalpolitikere på Stovner, samt aviser, radio og fjernsyn, men......