Oldtidsveien, allfarvei og kongevei.
Tur 1

Ved siden av å være en jordbruksbygd har Stovner vært preget av å ligge ved en hovedvei i mange århundre. Veien fra Oslo til Trondheim har gått gjennom Stovnerbygda siden en tidlig periode i middelalderen. Oldtidsveien er et navn som den har fått i moderne tid, for på den måten å sette et navn på det som var en allfarvei eller landevei.

Den Trondhjemske kongevei er et navn som kommer først fra 1600-tallet, da forvaltningen av hovedveiene ble lagt under den dansk-norske statsforvaltning. Og kongevei ble da betegnelsen på slike hovedveier.

Denne veien som gikk fra kaupstaden Oslo til Nidaros gjennom Stovnerbygda, har helt siden 500-tallet vært Tjodgata, folkevandringsveien. Eller for å bruke et annet uttrykk, allfarveien, landeveien mellom Oslofjorden og nordover. Antakelig så er veien enda eldre også.

Denne veien var en av flere slike hovedveier ut av Oslo. Det var dyr og vandrere som gjennom årtier staket ut hvor traseen skulle gå. Denne allfarveien dannet også mange steder grenselinjer mellom de gårdene veien passerte. Bildet viser oldtidsveien fra gangveien ved Øvre Fossum.

Fra å være en sti ble oldtidsveien fra 1600-tallet gradvis utbedret til å bli farbar for hest og slede på vinterstid, selv om veien etter våre begrep fortsatt så ut som en sti. Oldtidsveien som hadde fulgt Alnaelven østover ut av Oslo, brøt av nordover ved Kløftabakken. Der den skilte lag med en annen vei som gikk nordover til Grorud og fortsatte i traséen til Bergensveien forbi Steinbruvann (Stemmerudvann) til Hadeland og vestover til Bergen.

Pilegrimsleden.

Pilegrimene som i middelalderen skulle til Nidaros benyttet også disse veiene. Øverst i Groruddalen kalles pilegrimsleden for Oldtidsveien. Den eldste bruksbeskrivelsen av veien finner vi i Kong Sverres saga, der bisp Nikolas 25. juli 1197 ble jaget ut av Oslo av birkebeinerne. Målet hans var å komme til Nidaros akkurat som pilegrimene. I år 2001 ble leden fra Gamlebyen til Gjelleråsen merket, og du vil se mange av disse pålene av firetoms trebjelker langs veien. I alt er det satt ned 50 påler på denne strekningen med dette spesielle merket på toppen. Så nå er det opptil alle andre kommuner langs denne leden å merke sin del av denne kulturarven.

Pilegrim kommer  av det latinske ordet peregrinus, som betyr fremmed, utenlandsk. I middelalderen fikk det også betydningen «en person som vandrer fra sted til sted ». Noen plasser ble de kalt «vallare» (etter valfart) eller «palmeri» - dette henspiller på de som reiste til sørligere breddegrader, som Romaborg eller Det Hellige Land og hadde sett palmetrær. På våre trakter ble pilegrimene nok ofte forvekslet med munker og kalt dette, eller de kunne ble omtalt på en mer foraktelig måte som «munkelus».  

Hvorfor reiste folk som pilegrimer?

Alle slags mennesker tok av sted til pilegrimsmål, pålagt eller av fri vilje. De kunne bli pålagt  av presten å reise for å få tilgivelse for synder de hadde gjort, eller de reiste for å søke helbredelse for sykdommer og andre lidelser. Noen kunne nok reise av ren eventyrlyst også, og det hendte at rike folk betalte andre for å reise i deres sted.

Ofte påla pilegrimene seg selv ekstra straff ved å gå barbeint eller bære tunge byrder, og det siste stykket på veien var det vanlig at folk krøp på kne. Større slit ga større mulighet for tilgivelse.

En del steder kunne man samle seg opp avlat, som kom godt med når man etter døden kom til skjærsilden og ble satt til ansvar for sine synder. Men for alle gjaldt det at det var en alvorlig ting å ta ut på pilegrimsreise - mange kom aldri tilbake. Å være pilegrim betyr at man er i oppbrudd og  på vei til et mål, og i middelalderen , som i dag, var det en søken etter åndelige verdier.  

Raknehaugen et sted på veien.

Den store Raknehaugen som er 95 meter i tverrmål og 15 meter høy, ligger rett ved gården Ljøgot på Gardermoen. Gravhaugen som i dag er Nord-Europas største gravhaug fra folkevandringstiden i årene 400-600 e.Kr, er et vitnesbyrd fra denne store folkevandringen som også omfatter vår oldtidsvei. Raknehaugen, ligger idyllisk til ved grytehullsjøen Ljøgodttjernet.

Navnet på gården Ljøgot skal bety Ljodgata, som også kan oversettes til Folkeveien på godt norsk. Oldtidsveien må da i en lang periode også måtte kalles folkeveien, eller allfarveien før den fikk benevnelse kongevei.

Fra å være en sti ble oldtidsveien fra 1600-tallet gradvis utbedret til å bli farbar for hest og slede på vinterstid, selv om veien etter våre begrep fortsatt så ut som en sti. Oldtidsveien som hadde fulgt Alnaelven østover ut av Oslo, brøt av nordover ved Kløftabakken, der den skilte lag med en annen vei som gikk nordover til Grorud og fortsatte i traséen til Bergensveien forbi Steinbruvann (Stemmerudvann) til Hadeland og vestover til Bergen.

Allfarveien.

Vår oldtidsvei kom inn bygda vår omtrent ved Haugen skole, der den fortsatte videre nordover gjennom Stovnerbygda i grenselinjen mellom gårdene Nedre Høybråten og Haugen på sørsiden av jernbanen, Nedre Fossum og Nedre Stovner på nordsiden. Det er jo naturlig at folk ferdes på grensen mellom gårdene. En går jo ikke over dyrket mark.

Senere når gårdene Stovner og Fossum vokste frem ble Ljodgata og senere kongeveien en del av den samme traséen som gårdsveien til gårdene. Haugenstuveien som er beskrevet i tur 2 blir til. Når Stovnergården begynte å være et sted som de veifarende kunne ta inn for bevertning og overnatting er usikkert. 

Men gården var nevnt i biskop Eysteins jordebok på 1300-tallet, som var kirkens fortegnelse over sitt jordegods. Så gården er helt sikkert enda eldre. Da svartedauden la hele bygda øde i år 1349-50 var det ikke tegn til drift på gården før etter reformasjonen.

I de første årene i vår historie måtte den enkelte vandrer rydde vei der han ferdes. 

Men dette endret seg etter som ferdselen økte og konge og kirkemakt hadde behov for å komme frem. 

Og slike viktige og opphøyde personer hadde andre ting å tenke på enn å måtte hogge seg gjennom busker og kratt.

 Veier og veivedlikehold kom derfor inn i norske lover i tidlig middelalder.

Kongevei eller Ljoðgate var betegnelsen på datidens riksveier, og bøndene som hadde eiendom langs veien hadde vedlikeholdsplikt på veien. Nå var ikke kongeveien en vei, snarere en sti og mye av det årlige vedlikeholdet besto i å rydde stien på begge sider for trær og busker i en spydlengdes bredde. Og i denne vedlikeholdsplikten som var vedtatt i Gulating, og nedfelt i Gulatingsloven sto det:

• at veiene skulle ligge slik de har ligget fra gammel tid.

• at den som ødela ei bro over Ljoðgata, måtte gjøre den like god igjen, og betale en bot på 3 merker til den som eide broa.

• at en veibredde skulle måles med spyd.

Magnus VI Lagabøter forbedret lovene i år 1270 og bestemte da et tillegg:

• at veibredden skulle være åtte alen bred (ca 5 m).

• at veien skulle være så bred at en rytter skulle kunne ri frem uten at spydet rørte ved busker og trær.

I hver ende av spydet hang det en ring av vier. Dersom ringen falt av måtte den grunneieren som hadde ansvaret for strekningen ut med 2 shilling i bot. Falt spydet i tillegg måtte han ut med 8 shilling i bot. Veien er første gang beskrevet av Biskopen i Oslo Jens Nilsson på slutten av 1580-tallet.

Frostatingslovene hadde også lover om veiene, og der sto det bl.a:

• at bøndene hadde plikt til å holde veiene ved like.

• at veibøting skulle skje en dag om året under kontroll av kirken.

Og det var bøndene langs veien som var pålagt å holde veien i stand. Og den veilengde som bøndene hadde plikt på å holde vedlike, var avhengig av gårdens størrelse. Denne veiplikten som naturlig nok måtte foregå om sommeren var en tung byrde for bøndene, da de naturlig nok på sommertid var mer opptatt av gårdsarbeidet. Nå ble det ofte store hull i veiene, og reparasjonene ble ofte utført på raskeste måte ved å putte granbar i hullet og etterpå bare fylle sand over.

Mange måter å reise på.

Folk som skulle ut å reise gikk som oftest til fots eller på ski, men de som hadde tilgang på hester red også i stor utstrekning. Transport av varer i middelalderen foregikk med hest og kløvsadel om sommeren. Men det var meget begrenset hva en kunne få med seg på denne måten. 

Derfor utsatte en alle større transporter til utpå vinteren da det kunne benyttes slede. Mindre bører ble som oftest båret på ryggen i en neverskreppe. Ferden som kunne ta dager og uker, var ofte full av farer og utfordringer der de ofte måtte krysse strie elver og vandre i bratte fjell.

Med det store tømmerbehovet som gikk til bygging av hus i Oslo fra 1000-tallet og frem til 1600-tallet, må det ha vært stor trafikk av tømmersleder gjennom Stovner på denne veien vinterstid. Om sommeren må det ha vært stor trafikk av ridende og gående. Det er ikke utenkelig at både Fossum- og Stovnergårdene hadde stor pågang av gjester.

Og rett og slett drev gjestgiveri i årene før 1777, når gårdene ikke lå øde etter svartedauden. Mange pilegrimer var også på vandring gjennom bygda. Det var de som hadde St. Hallvardsskrinet i St. Hallvardskirken som reisemål, og det var andre som ville besøke St. Olavskrinet i Nidaros.

I de første årene i vår historie måtte den enkelte vandrer rydde vei der han ferdes, men dette endret seg etter som ferdselen økte og konge og kirkemakt hadde behov for å komme frem. Og slike viktige og opphøyde personer hadde andre ting å tenke på enn å måtte hogge seg gjennom busker og kratt. Veier og veivedlikehold kom derfor inn i norske lover i tidlig middelalder.

Stovner gjestegård.

Fra midten av 1700-tallet ble gjestgiverier og skysstasjoner regulert av Kgl. resolusjon gitt den 5. august 1748. Det var ikke hvem som helst som fikk skjenke brennevin til de tørste veifarende. Stovner hadde trolig hatt slik handel lenge, men i år 1759 ble gården gitt bevilling som skysstasjon og gjestgiveri. 

Skysskafferen da var Christopher Toressøn Stovner som hadde giftet seg i år 1750 med Anne Christensdatter som var enke på gården. Christopher Toressøn Stovner rakk ikke å drive gården lenge for han døde allerede året 1765, og Anne Christensdatter ble enke igjen.

Ved omlegging av kongeveien fra 1770-årene ble Stovner overflødig som skysstasjon. Den gamle kongeveien ble nedlagt som offentlig vei i 1798. Romsås gård var det eneste skiftested og gjestgiveri i Akersdalen i år 1779. Veien passerte øst for Øvre Fossum gård før den fortsatte videre inn i Gjelleråsmarka.

Det er i dag oppsatt opplysningsskilter flere steder som en informasjon om denne gamle veien, et tiltak Groruddalen historielag har hovedansvaret for.

Porten til marka.

Det er mange innfallsveier som kan benyttes for turer i Gjelleråsmarka. Og det går stier på kryss og tvers. Oldtidsveien er merket på stien som går under broen til  Fossumberget i dag. 

Dette terrenget er småkupert med mange glatte svaberg. Underveis går vi forbi gamle gravrøyser. 

Snart er vi ved lysløypa der oldtidsveien fortsetter på den andre siden. 

Det er også greit å gå forbi bommen i enden av Stovnerlia. Der finner du en liten skogsvei som fører ned til lysløypa. Gå da til venstre og følg lysløypa ca 100 meter og du finner fortsettelsen av oldtidsveien. 

Det er normalt tørt langs den veien vi skal følge, men er det mye nedbør vil vi dessverre møte oppbløtte partier flere steder. Og deler av veien består av større og mindre stein. Det anbefales derfor å bruke egnet fottøy som også støtter foten. 

Med en gang vi krysser bekken forlater vi Oslo og kommer inn i Skedsmo kommune. Det første vi ser på venstre side er et stativ med en jernsylinder hengende i midten. Dette skal symbolisere den bjellen som hang her den gangen veien var i flittig bruk. En tilsvarende stativ med bjelle finner vi på toppen ved vardestedet.

Alle skogteigene hadde navn.

Gjelleråsmarka er oppdelt i mange skogteiger, men navnet Gjelleråsmarka ble ikke brukt i dagligtale før i tiden. Da snakket folk i bygda bare om bestemte skogteiger som, Lauvåsen, Tokerudskogen, Hellerudskogen, Tærudskogen, Tangerudskogen og Røaskogen. Dette ga også en bekreftelse på hvem som hadde lov å hogge der. Selskapet Norges vel har også en stor skogeiendom her. 

Denne marka som har en størrelse på 7800 dekar er et viktig rekreasjonsområde for folk på Stovner. Det er Stovnerfolk som bruker marka mest, folk i bydelens nabokommuner har andre og bedre alternativer. Men dessverre så ligger marka i nabokommunene, og markas skjebne videre fremover bestemmes av disse kommunene. Dette området hadde en stor bestand av rådyr inntil siste krig da tyskerne drev rovjakt på disse dyrene, men storfugler har det vært frem til i dag, og en elg eller tre kan fortsatt påtreffes på ens ferd.

Et annet navn i Gjelleråsmarka som dukket opp under siste krig var navnet Tyskerhogget. Dette er et lite skogområde i skogen nord for Tangerudbekken. Et område du kommer til hvis du krysser bekken som renner forbi sletta i forlengelsen av Stovnerbakken. Området fikk dette navnet på grunn av at tyskerne hugget ned omtrent all skogen der da de okkuperte landet under siste krig. Men dette ble et sidesprang, vi kommer oss tilbake til oldtidsveien og Kongedalen.

Kongedalen.

Veien går i småkupert terreng innover i skogen til den krysser lysløypa. På nordsiden av lysløypa der oldtidsveien fortsetter nordover er det satt opp et skilt om denne gamle veien. Vi krysser en bekk og forlater nå Oslo kommune og befinner oss i Skedsmo. 

Bekken het tidligere Røabekken, men skiftet navn ettersom den passerte de forskjellige gårdene. Lenger øst heter den Tangerudbekken, og det navnet har den fortsatt helt til den renner ut i våtmarksområdet ved Lørenskog jernbanestasjon.

Stien går rett nordover i en svak stigning før den svinger skarpt til høyre. Hvor stien fortsetter i en bratt stigning oppover gjennom det trange partiet som har fått navnet Kongedalen. Underveis kan en se spor etter gamle kavler som ble lagt der i middelalderen for å gi et bedre underlag for hester og gående. Kongedalen skal ha fått sitt navn etter kong Sverre, men det er også mye sannsynlig at navnet kommer fra kongeveien som stien jo var en del av. Ellers har det jo vært en rekke konger som har reist denne veien. 

Gropa plassene.

	Før vi tar fatt på den bratte stigningen har vi passert to gjengrodde gravrøyser og enda en gravrøys litt lengre inne i skogen. På sørvestsiden av stien kan vi så vidt se noen spor etter en plass under Hellerud gård som het Kjøkkengropa.  Det er mye sannsynlig at denne plassen også hadde en funksjon som hvilestue for ferdefolk. Den siste som bodde på denne lille plassen rundt århundreskiftet het Guri Gropa. Stedet er skiltet. En annen husmannsplass som het Store Gropa, Stuegropa var den også kalt, lå like ved ca. 200 meter lenger sørøst.  Dette var en plass under Fossum, en plass som en fortsatt kan se rester etter, blant annet et steingjerde og grunnmuren til husmannsstua.
Det bodde en mann på denne plassen langt ut på 1900-tallet. Hva som var hans rette døpenavn er det ingen i  dag  som vet, men han hadde tidlig fått navnet Per Gleden fordi han alltid gikk rundt og var glad. Alt han hadde på denne plassen var en liten potetåker
	Går du vekk fra stien og går litt vestover mot Liastua vil du oppdage en mur i et søkk i terrenget.  Muren er rester etter en dam for ørretoppdrett som ble bygd på dugnad av Høybråten Jeger- og fiskerforening like etter krigen.  Ørretyngelen som ble avlet opp her ble satt ut i de fiskevannene fiskerforeningen hadde oppsyn med.  Men denne dammen har ikke vært i bruk siden begynnelsen av 1970-årene da ungene som flyttet hit syntes at dammen var mer attraktiv til lek. Så av hensyn til ungene ble dammen tømt. Fiskeyngelen hadde det vel ikke så bra den heller.

Trafikkregulering.

Ved den skarpe svingen på toppen av bakken var det et le kalt Bjellele, Svinge-le eller  " Solingle". Frem til  1800-tallet sto det en skigard på dette stedet med et le over veien, og en stor klokke ved leet oppe og en klokke nederst i bakken.

Skulle noen fare med kløv eller slede gjennom Kongedalen ringte de alltid med klokken for å varsku de som kom den andre veien. 

Veien her var så smal at bare en hest med kløv kunne passere av gangen. Den som ringte i klokka først fikk kjøre først. At det var nødvendig med enveiskjøring den gangen skjønner også vi etter å ha tråkket oss opp denne smale Kongedalen. 

På begge sider av veien kan vi se noen steinrøyser. Men disse steinhaugene er akkurat det de er, ikke verken forsvarsverker eller gravrøyser. Det er rett og slett steiner som er  blitt ryddet vekk for at folk skulle kunne bruke hjulredskap på begynnelsen av 1700-tallet. På midten av 1700-tallet ble trafikken så stor at veitraseen her, som ble beskrevet som vanskelig, ble vurdert lagt om. Men en kan kanskje undre seg over hvorfor tømmer og varer ble fraktet denne veien i stedet for at Glommavassdraget ble benyttet til fløting og båttrafikk.

Kaupstaden nordøst i Viken.

Etter flere hundre år med stagnasjon, og etter hvert en mer dominerende jordbruksøkonomi, kjennetegnes høymiddelalderen fra ca. år 1000-1300 med en sterk vekst av befolkningen i byene og på landsbygda. Boplassene under Ekebergåsen ved utløpet av Loelven hadde utviklet seg til et viktig handelssentrum. Her møttes kløvveiene fra Østlandet og sjøveien til det store utland. Bygdene som lå rundt var en av de eldste og mest fruktbare i landet, og bakenfor de store skogene var det også store fruktbare distrikter som hadde behov for vei ut til sjøen. For selv i naturalhusholdningens tid var det også behov for en del varer utenfra.

Når en ser på kartet over Østlandet kunne det se ut som at Glommavassdraget måtte være et naturlig bindeledd mot sjøveien. Men på grunn av elvestrykene var det svært vanskelig med en sammenhengende båtferd, og en varetransport med færrest mulig omlastninger var å foretrekke. Det syntes derfor enklest å transportere varer med båt på deler av Glommavassdraget, og Øyern frem til nordenden ved Nitelven når det var isfritt. Derfra gikk transportene over land de siste to milene til fjorden og regionens handelssenter.

Markedet og handelen var en av de faktorer som skapte Oslo by. Oslo hadde nå etablert kontakter med de Baltiske landene, Sverige, Danmark, Polen, Tyskland, England og Frankrike. Varer ble fraktet inn fjorden før den frøs til for vinteren, og ble lagret frem til det store markedet begynte første søndag i faste. Fasten hører til den kirkelige tidsregning og skulle derved tilsi at markedene startet etter at kristendommen ble innført i Norge. Men det er ting som tyder på at markedene også eksisterte i tidligere hedensk tid.

Første søndag i faste er den voksende månes dag, og den hedenske tidsregning rettet seg også etter månen. Fullmåne hadde en mystisk makt i hedensk tankegang, og offerfester kombinert med marked hørte gjerne sammen. En annen faktor var også at det ved første fullmåne etter at juleblotet var over, fantes det beste vinterføret som ga gode forhold for frakt av varer på slede både på mark og islagte vann.

Milorghytta.

Hvis vi fortsetter østover den stien som går til høyre kan vi komme til Stovnerbakken eller Tangerudområdet ved Idas vei. Dette er et vakkert parti i vekslende vegetasjon og anbefales på det sterkeste. Etter et par hundre meter møter vi en sti som går til venstre. Følger vi den nordover kommer vi til Lahaugmoen etter å ha passert rester av den gamle Lukedammen. Men først møter vi en ny sti som går østover. 

En bit av denne stien kalles Stengunbakken noe som bringer tankene over til motstandsbevegelsen i Norge under den andre verdenskrig. Milorg hadde ei hytte under krigen langs denne stien ca. 300 meter øst for dette veidelet. Etter krigen ble denne hytta tatt ned av grunneieren. Se skilt på stedet.

I denne hytta som het Stengunhytta drev de forskjellige våpenøvelser og planlegging av forskjellige aksjoner mot tyskerne. Groruddalen Historielag har markert stedet med noen laftete tømmerstokker og med opplysningsskilt. 

Stedet ligger litt nord for stien og er nok litt vanskelig å finne, men det var jo noe av hensikten den gangen. Les mer om denne hytta i kapittelet om Gjelleråsmarka.

En Stengun er den maskinpistolen som den norske hjemmefronten hadde utstyrt seg med. Den ble også produsert illegalt under vanskelige forhold på verksteder rundt Oslo.

Gamle gravhauger.

Etter nok en stigning passerer veien det gamle vardestedet som ligger på vestsiden av stien. Stedet er merket med skilt. I det samme området finnes det flere gravhauger fra  bronsealderen. Arkeologene er ikke helt enige om hvor gamle disse er. 

Noen mener de kan være fra bronsealderen (årene 1500-500 f. Kr), mens andre tror de kan være fra jernalderen (årene 500-1000 e. Kr). 

I bronsealderen var det vanlig å gravlegge den avdøde sammen med vedkommendes personlige eiendeler, og da vil disse haugene kunne være gamle gravplasser.

Men i jernalderen der de fulgte den norrøne guden Odins påbud, ble alle som regel brent på bål. 

Det skulle bygges hauger til minne om mektige menn.

Odin den enøyde krigsguden samlet de menn som hadde stupt i strid ved hjelp av Valkyrjene, og førte dem til gudenes bolig Valhall hvor Odin var høvding. Han red på den åttebente hesten Sleipner som hadde 8 ben, noe som gjorde at den aldri ble trett. Ravnene Hugin og Munin var Odins sendebud. Navnene betyr tanke og sinn, og forteller om en annen side ved Odin, for han var også en vismann. Han sendte hver dag ravnene ut i verden for å få rede på det som hender.

Det var også Odin som hadde bestemt at alle døde mennesker skulle brennes, og alle deres eiendelene bæres på bålet med dem. Odin hadde sagt at hver skulle komme til Valhall med slik rikdom som en hadde med seg på bålet. Asken skulle en bære ut på sjøen eller grave ned i jorden. Det skulle bygges hauger til minne om mektige menn, og reises bautasteiner etter alle som det hadde vært manns mot i.

Og for store menn og høvdinger ble det bygget steinrøyser til minne om vedkommende, og da kan disse røysene være gamle minnesmerker, ikke gravhauger. Men sannsynligheten taler for at alle disse gravhaugene langs oldtidsveien er fra bronsealderen og tidligere. Det finnes 5-6 slike hauger eller røyser langs veien vi går.

Krigsminner.

Varden som ligger rett til venstre når oldtidsveien nærmer seg toppen fra sør, var et ledd i en varslingskjede som strakk seg fra Magnor til Akershus festning. Vardene ble bemannet når det var ufred. Dersom vakten sovnet eller drev med andre ting ble han ilagt bøter eller straffet på andre måter. Hensikten var å varsle når svenskene bega seg på en av sine mange hærtokter mot Oslo, og på denne måten også mobilisere til forsvar av landet. For det var svenskene som var hovedtrusselen etter at Norge ble et lydrike til Danmark.

Varslingen besto i at det som i en stafett, ble tent opp bål fra svenskegrensen og fra høyde til høyde til en nådde Akershus festning. Dette var en operasjon som kunne ta 5-6 timer. Fra denne varden på Lauvåsen hadde de øyekontakt med Akershus festning. Herfra kunne de også se nabovarden på Hekseberg i Sørum som igjen hadde øyekontakt med varden på Eikeberg i Nes.

Ordet varde er kommer fra det gammelnorske ordet "Vitavørdr" som betyr signalvakt. I nærheten av vardene var det som regel en vardestue med åpning i alle retninger slik at vakten lett kunne observere signalbålet fra nabovarden. Det var Håkon den gode som innførte vardesystemet på 900-tallet, og systemet var i bruk helt til telegrafen kom på 1800-tallet og overtok denne viktige oppgaven til vardevokterne. Nattestid lyste bålet på lang avstand og på dagen ble det kastet fuktig halm på bålet for å få mye røyk.

Det kan passe å stoppe litt for å hvile nå, det er jo en drøy stigning oppover hit. Vi ser godt over til den andre siden av dalen herfra, og vi ser Romsåsbyen som tidligere bare var skog til Stovnergårdene. Men også denne åsen har sin historie, og skogen på nordsiden av Romsås er vel verdt et besøk. Bruk gjerne den stien som går opp fra Frantzefoss-Bonkall.

7. mai plassen.

Dette stedet ved varden var også møtested for gutta fra Milorggruppe 13131 som mest besto av folk fra Grorud, Høybråten og Stovner. På høyre side av stien rett over vardestedet ligger det noe fjell i dagen. Om ettermiddagen den 7. mai 1945 møttes de her for å motta nærmere ordre.

 Denne dagen og det neste døgnet var nok det mest dramatiske i Norges nyere historie. 

Tyskland hadde kapitulert, men hva ville tyskerne som fortsatt sto i landet vårt med store hærstyrker foreta seg? Dette var noe alle var spente over.

Heldigvis gikk det bra, tyskerne i Norge kapitulerte også. Milorg gruppe 13131 fikk bare vaktoppdrag da de på morgenen den 8. mai marsjerte ut av skogen med stenguns og armbind. 

Denne plassen har siden bare hatt navnet 7. mai plassen.  Og hvert år siden har de som var med i Milorggruppe 13131 møtt hverandre her på kvelden den 7. mai for å minnes over en kopp kaffe som de kokte over et lite bål.

Men det begynner å tynnes i de rekkene også. Groruddalen historielag har sørget for inskripsjonen i fjellet. Inskripsjonen er utført av Thorbjørn Kristiansen til minne om Milorgs motstandsaktivitet i dette området i årene 1942-1945.

Rett øst for stien ser vi nok et trestativ med en bjelle hengende i midten. Dette symboliserer den øverste bjellen i trafikkvarslingen for Kongedalen og er oppsatt de senere år.

Litt nord for dette bjellestativet går det en sti sørover som bringer oss rett ned til det nederste bjellestativet. Men denne bratte stien, som er tørr og fin, er av nyere dato. Stativet på billedet under er satt opp av Groruddalen historielag. 

Steinløkka.

Men vi fortsetter videre og passerer en stor stein som ligger midt i veien. 

Ser vi til venstre for denne steinen finner vi rester av en grunnmur. 

Dette kan være rester av en plass som het Steinløkka, eller det rett og slett er rester etter vardehytta.

Det har stått flere andre hytter i området som en kan se gamle tufter etter. Men dette er hytter fra nyere tid. Selskapet Norges vel, som eier dette området, har også en hytte her.

Gjelleråsen.

Vi har nå kommet på toppen av åsen og beveger oss videre nordover. På høyre side av stien vokser det nå tett med løvskog. Lauvåsen som det heter her, bærer igjen sitt navn med rette. Men det er ikke mer enn førti år siden at det var ei stor gresskledd slette her. 

Det kan være på tide å ta en liten hvil nå.  Den siste steinete kneika fra Svingele og hit er drøy. 

En stor slette kommer snart til syne, og her er det godt å sette seg ned.  

Gjelleråsen har til alle tider ligget som en grense mellom kommuner, og som en barriere for ferdsel mellom Oslo og Romerike. Etter hvert som tiden har gått er det blitt laget fire veier over denne terrenghindringen, fra de første tråkkene hvor dyrene bestemte hvor oldtidsveien skulle gå, Gamle Trondhjemsvei og nye Trondheimsveien til Djupdalsveien (E6). 

Gjelleråsen er for de fleste i dag bare veikrysset der Riksvei 4 og Riksvei 22 skiller lag. Den egentlige Gjelleråsen ligger rett vest for oss, inne i selve skogen på en høyde 350 meter over havet.

Navnet Gjelleråsen er ikke sikkert forklart, det kan komme fra navnet Gjòleið som til år 1400 var navnet på Skedsmo vest for elven leira, eller fra Gjøl - Gjel, som beskriver et innhugg i terrenget der ferdselsveiene gikk over åsen. Men det kan også komme fra verbet Gjalla = lyde, som fra et ekko.

Storsletta.

Det er nok mange som opp igjennom årene har tatt en hvil på denne plassen som ble kalt Storsletta av folk fra bygda. 

Spesielt elever og lærere ved Høybråten skole, benyttet denne plassen frem til 1970-tallet i forbindelse med den årlige skoleavslutningen før sommeren.

En kan bli litt høytidsstemt når en tenker på hvor mange mennesker som har sittet her gjennom de nesten 1500 år veien har vært i bruk. 

Og mange av de farende har vært høvdinger, biskoper, prester og konger. Mest kjent er jo bisp Nicolas som flyktet fra kong Sverre 24. juli 1197, og som ikke stanset før han kom hit.  Og i 1716 var norske soldater i kamp mot 800 av Karl XIIs karolinere en vårdag i mai.

Romeriksbygdene.

Inntil 1950-årene sto det et utkikkstårn bygget av tømmerstokker på denne plassen. Som i tillegg til et utkikkstårn på Røverkollen, og et tårn ved Haukåsen i Østmarka, var en del av skogbrannberedskapen. 

Tårnet er forlengst borte, men vi kan fortsatt nyte den flotte utsikten til Romeriksbygdene allikevel. 

Det ble en gang sagt at herfra kunne en se utover ni prestegjel. Kanskje en litt for drøy påstand i dag. Men vi ser til Nittedal, Nannestad, Skedsmo og Sørum. Og hadde ikke skogen stengt for utsikten ville vi sett Lillestrøm og Strømmen. Og snur vi oss ville vi sett enda flere prestegjel sørover.

Plassen Lauvåsen.

Vi går litt videre og finner nord for denne sletta, litt nærmere den Gamle Trondhjemsvei, og øst for oldtidsveien  en liten grønn slette. Her har det en gang frem til forrige århundre ligget en husmannsplass under Karterud gård som het Lauvåsen. Et hvile og skjenkested som har ligget der fra før år 1716, den gang Karl XII var like i nærheten.

Plassen var iallfall kjent i år 1701. Opptegnelser forteller at det var et stadig skifte av beboere på plassen, så det var nok vanskelig å livnære seg der på bare jorden. En halv tønne poteter var det de hver høst fikk ut av den karrige jorden. 

Lauvåsen (Løvaasen) var en plass under Karterud gård i Skedsmo. Og har nok vært et sted som veifarende har kunnet ta inn for å hvile seg, og få en styrketår etter en strabasiøs oppstigning. 

Den siste husmann på Lauvåsen var Peder Bergesen Løvaasen som slo seg ned i år 1865. Han var også steinarbeider og hadde kone og fire barn. Men han og familien flyttet i år 1890 og plassen ble liggende øde til den ble revet. Går vi litt innover denne sletta vil vi finne rester etter denne plassen..

Skansene.

På nordsiden av denne åsen treffer vi på den gamle Trondhjemsvei som kommer fra vest. Det blir denne veiens trase vi og oldtidsveien nå følger nedover lia.  Og vil du vite mer om denne veien anbefaler vi tur 9.

Oldtidsveien fortsetter videre nedover mot Lahaugmoen og passerer underveis forbi de gamle skansene som bidro til å stoppe Karl XII i år 1716. 

På en steinblokk ved veien er det hogget inn en minnetekst fra felttoget i år 1716. " Her stanset bønder og soldater Karl XII under hans marsj gjennom Skedsmo i 1716". 

For å finne disse skansene må vi forlate veien for restene etter skansene ligger 45 meter vest og 30 meter øst for veien.

Etter at Karl XII vinteren 1716 hadde rykket over grensen og erobret det meste av Østfold, Akershus og Christiania (unntatt Akershus festning) hadde felttoget problemer med å komme videre. Den norske hær lå i feltbefestninger på Lieråsen (Gjellebekk skanse) og var helt ugjennomtrengelige for svenskene.

26. mars i 1716 sendte Karl XII en stor svensk avdeling på 500 - 600 dragoner, ledet av oberst Axel Løwen, gjennom Hakadal. De skulle gå via Hakadal og Hadeland til Ringerike og falle Gjellebekk skanse i ryggen. På veien nordover hadde svenskene hovedkvarter i Hakadal prestegård. De svenske offiserene diskuterte planen på fransk, som var overklassens språk i Sverige, men som de trodde nordmenn ikke forsto.

Men sognepresten i Hakadal hadde i sin ungdom vært leiesoldat i den franske hær, og forsto fransk og militært fagspråk utmerket. Han fikk sendt en mann med en beskjed på ski korteste vei gjennom Nordmarka fra Hakadal til Gjellebekk i Lier til den norske hærs øverstkommanderende generalmajor Barthold Heinrich von Lützow. Brevet fra sognepresten til generalmajoren er bevart i Riksarkivet.

Dagen etter kom det til kamp på ved Bjørgeseter. Bønder fra Hadeland under ledelse av lensmann Granavolden hadde lagt seg i bakhold på Harestua, men svenskene kom seg til slutt til Norderhov der de bivuakkerte for natten på og ved prestegården. Kampen forsinket svenskene med ca 8 timer, og medvirket til at ekspedisjonen ble mislykket.

Lützow hadde fått sendt en avdeling nordover fra Lier, og de snek seg inn på prestegården. På grunn av svenskenes dårlige vakthold ble de overrasket om natten og den svenske avdelingen ble fullstendig tilintetgjort. Ved Bjørgeseter falt minst 7 svenske soldater og 18 ble såret. Dette ble mye ufred, og dessuten fløy tankene langt vekk fra dette stedet en stund. Men det hører også med å fortelle at karolinernes felttog dette året satte sine spor i flere bygder. 

Nå er det er ikke første gangen det har vært kamper her vi ferdes. Vi stopper og vender blikket utover Romerike en liten stund. Et stykke bortenfor ser vi Nitelven.  Her lå fergestedet (Nitsund) ved Nitelva (Nitja), like ved dagens Årås bro, der slaget mellom Olav og Raumernes bondehær sto i året 1022. 

I "Olav den helliges saga" forteller Snorre oss i knapp norrøn stil: "Raumerne ble banket til bedring. - og de tok til kristendommen".

Året 1932 avduket daværende kronprins Olav en 4 meter høy bauta på Hellerudsletta rett foran oss til minne om slaget. 

Men bautaen ble flyttet opp til Skedsmo kirke i 1980, en kirke som etter all sannsynlighet ble grunnlagt av Hellige Olav selv.

Ønskesteinen.

Fletstein gård en gammel gård som lå på nordsiden av Lahaugmoen kan muligens ha vært en plass hvor folk kunne på spådd om fremtiden. Fletstein av Fret, Fretstein eller Frettarstein betyr spørrestein eller orakelstein, som var en stor stein som sto så usikkert at den kunne beveges. 

Og ved å forholde seg til hvilken tilfeldig side steinen stoppet på, kunne steinen da på denne måten gi folk svar på sine spørsmål. Ingenting er for vanskelig hvis bare troen er sterk nok. Men det var nok mest i den nordiske mytologien Fretsteinen ble brukt.

De som vandret på nordsiden av Lauvåsen kunne i tidligere tider komme til å høre gråt og jammer fra den kanten hvor Lahaugmoen ligger. Og forklaringen på dette var den at gårdene Lahaug og Karterud hadde hver sin fjøsnisse, og disse fjøsnissene møttes av og til nede ved Karterudbekken. 

Det var ofte mye disse nissene hadde å drøfte seg i mellom. Men det var like ofte at de ble så uenige at de røk i tottene på hverandre og sloss så filler og hårtjafser føyk til alle kanter. Mens begge nissene skrek og jamret seg.

En gammel eik.

Ved riksvei 22 der en kjører inn til Lahaugmoen ser vi et stort eiketre.  Rett ved riksveien på nordsiden.  Eika, som har fått navnet Bølereika, etter gården som den vokser på, har nok sett mye av den historien vi leser om på disse sidene.   Det er her den gamle Trondheimsvei gikk forbi, og mang en kusk kunne slappe litt av etter flere strabasiøse nedoverbakker. Treet antas å være nærmere 900 år gammelt, er ca. 20 meter høyt og har en omkrets på 6,2 meter i en høyde på to meter. Det er et stort hulrom i rota og noe råte oppover, men ellers virker eika frisk.

I 1871 ble eika solgt til konsul L. Meyer, som eide Losby på Lørenskog, for 25 spesidaler.  Betingelsene var at ingen hadde rett til å hogge treet. Bølereika var ikke det eneste treet han har kjøpt, så konsulen måtte være en stor elsker av spesielle trær.  I 1983 ble eika gitt av I/S Losby Bruk til Nittedal kommune som nå er eier. Grunnen eika står på, er ikke utskilt fra gården Bøler. Eika er fredet etter naturvernloven. Vikingene hadde lært seg å bygge skip med spanter og plank, og med årer og råseil. Ved å prøve ut de forskjellige tresortene som vokste i norske skoger var det lett å finne materialer til allslags bruk, og eika viste seg å være best til bygging av båter.  På bildet til venstre ser vi at det var andre krav til veier på 1930-tallet.

Nitsund.

Veien fortsatte mot Nitelven der ferdefolkene måtte vade over på det grunneste partiet ved Nitsund. Vadestedet over Nitelven lå omtrent der Trondheimsveien går i bru over elven i dag. Senere ble det et ferjeleie der hvor ferjemannen staket de reisende over på en flåte. Vel over elven etter å ha betalt sin sundtoll kunne ferdefolket fortsette videre gjennom Romerike og nordover. 

Slik fløt Nitelven der som en barriere inntil det i år 1779 ble bygget ei trebro over elven. For det var ikke mulig å krysse elven når isen var i ferd med legge seg om høsten. Eller gå i oppløsning om våren.

Kapittel 47 i Magnus Lagabøters landslov lyder således:

1. Nu kaldes det tjodelver (tjodar, folkeelver), som er saa store, at de er fløtbare (flottrennar), og broer over dem ikke kan vedlikeholdes, selv om de bygges.

2. Nu hvis der er landevei (tjodvegr) over, da skal den ansette færgemand som eier nærmeste gård. Men alle som vil ferges over skal betale færgepenger; der kaldes allmenningsfar. Det er den reisendes skyldige færgepenger, 1 penning sølv for hver mand og 1 penning sølv for hver hest.

Nisser og trollskap.

De som vandret her på nordsiden av Lauåsen kunne i tidligere tider komme til å høre gråt og jammer fra den kanten hvor Lahaugmoen ligger. Og forklaringen på dette var den at gårdene Lahaug og Karterud hadde hver sin fjøsnisse, og disse fjøsnissene møttes av og til nede ved Karterudbekken. 

Det var ofte mye disse nissene hadde å drøfte seg i mellom, men det var like ofte at de ble så uenige at de røk i tottene på hverandre og sloss så filler og hårtjafser føyk til alle kanter, mens begge nissene skrek og jamret seg.

Ute i skog og mark kunne en også risikere å treffe på huldra som var et kvinnelig vesen som hørte til huldrefolket, i slekt med de underjordiske, som folk mente opprinnelig var døde og gravlagte mennesker. Huldra, av gammelnorsk Hylja, skjule, var vakker å se til forfra men var stygg og heslig sett bakfra. Bak hadde hun også en hale som kunne likne på en kuhale. 

Ble noen fristet til kontakt med henne ville de forsvinne fra dette jordiske liv. Og enhver kunne oppleve å høre huldra rope navnet sitt når de gikk alene i skogen. 

Før vår såkalt opplyste tidsalder kunne det bli fortalt hårreisende historier om merkelige ting som folk hadde sett og hørt i skogen. Spesielt ille skulle det være i nærheten av Djupdalen der E-6 går i dag.

Denne overtroen holdt seg levende inn i vårt århundre. Og selv om det ble færre som påsto å ha møtt noen av disse skikkelsene, var de overnaturlige vesener fortsatt med i de fleste historier og eventyr som ble fortalt frem til vår tid. 

Spesielt ble disse vesener trukket frem som et ledd i oppdragelsen av ungene, skrekkhistorier om huldra og nøkken ble fortalt med innlevelse for å holde ungene unna myrer, vann og andre steder de ikke fikk lov å ferdes.

Lahaugmoen.

Lahaug gård ble skysstasjon og gjestgiveri omtrent samtidig som den Gamle Trondhjemsvei ble ferdig i år 1779, i år 1838 kom det et lite handelssted også der. Det gamle ferjeleiet over Nitelven ble erstattet av en trebro som gjorde tjeneste frem til år 1877. Kjellerholen bru var da ferdig ved den nye Trondheimsveien som ble bygget i årene 1872-1878.

Ved Nitsund, som ferjeleiet og den gamle trebrua het, lå det et gjestgiveri som var etablert allerede i år 1666.

Bygningen brant ned i år 1870, men murene kan fortsatt sees på stedet.

Denne plassen ble ekserserplass etter siste krig selv om gården Lahaug som har ligget der i mange hundre år; overlot deler av området til militære formål allerede på 1700-tallet. Navnet Lahaug kan komme av Laðuhaugar (Loðu) som igjen kan komme av Lade (Lager). Noe som igjen kan få en til å reflektere over at denne plassen kunne være meget høvelig som lagerplass for varer som skulle transporteres inn til Viken når det var godt vinterføre. 

Med sin strategiske beliggenhet inntil oldtidsveien og Gamle Trondhjemsvei fikk det som opprinnelig var Lahaug gård allerede på 1700-tallet militær betydning. Den siste av sju varder som varslet Akershus festning om Karl den XII's angrepsforsøk i 1716, lå her. Mot slutten av dette århundret hadde det Skedsmodske Dragonkompani fast tilhold på Lahaugmoen.

Under den andre verdenskrig holdt tyskerne til i leiren og ved krigens slutt var det fortsatt 3000 tyske soldater i leiren. Leiren falt imidlertid uten kamp. Senest var det Forsvarets Sanitet som holdt til i leiren. Det var Hærens sanitet som utdannet personell her frem til sommeren 2002. Da ble Lahaugmoen nedlagt som militærleir. Sanitetsregimentet flyttet da til Sessvollmoen.  

Det er allerede betydelig ny virksomhet i leiren. Politi og brannvesen bruker deler av leiren til øvingsformål, Forsvaret leier midlertidig lagerplass mens entreprenørfirma som har prosjekter i nærheten ønsker å leie forlegning til bygningsarbeidere.

Gjelleråsmarka har mange fine turstier, og for de som har lyst på en annen vei tilbake til Stovner, kan stien som her går sørover forbi Lukedammen anbefales. Gården Luke i Skedsmo hadde en vannsag i bekken som kom fra Lukedammen. Denne dammen kan en fortsatt se spor etter på nordøst siden av marka, før stien begynner å gå bratt oppover til Lauvåsen. 

Men fortsett videre sørover. Du vil da til slutt treffe på den stien som går forbi der Milorghytta lå. Men de som er mer interessert i den veien vi nå står på, kan bli med oppover lia igjen til Skillebekk. Og følge lysløypa tilbake til Stovner. Da går vi forbi Tokerudtjernet som har hatt stor betydning i eldre tider. Det snakker vi mer om i tur 4. 

Vi sier takk for følget. For å komme tilbake til Stovner kan du følge lysløypa som går videre østover. Underveis vil du da passere Liabakkene. Og hvis det er søndag, og ikke for sent på dagen, er det nok fortsatt servering i Liastua.

Denne skihytta som ildsjeler hadde lagt ned mye arbeide med i årevis, brant dessverre ned en søndagskveld 11/1 1953. Brannen ble oppdaget av folk på Stovner som ble oppmerksomme på det voldsomme lysskjæret oppe i skogen.

Brannen ble meldt til brannvesenet ved 20-tiden, men det tok over en halv time før brannvesenet var på plass oppe ved hytta.

Den solide hytta var da så overtent at det var i grunnen ingenting annet å foreta seg enn å slukke restene.

Folk som hadde vært med på å bygge denne hytta ble ved selvsyn oppmerksomme på at hytta brant da de kom ut fra Folkvang kino den søndagen etter at "sjuern" var ferdig. For ildhavet som lyste opp i den mørke skogen kunne observeres fra hele distriktet, og kunne ikke være annet enn denne hytta. Men disse dyktige ildsjelene i Høybråten og Stovner idrettslag lot seg ikke knekke, hytta var heldigvis forsikret, og allerede dagen etter var parolen klar: "Vi reiser’n i igjen".

Og det var ikke bare tomme ord, for allerede den 22. november samme år var det innvielse i den nye hytta. Men de slapp å hogge tømmer da de fikk kjøpt ei hytte som sto ferdig oppsatt, men det var ingen liten jobb å ta hytta ned og frakte den opp til Liabakken heller. Og så skulle hytta settes opp igjen.

Nå ble ikke Stovnerunger født med ski på beina heller, så ungene skulle i tidlig alder begynne på skiskole. Så en onsdag ettermiddag stavet en flokk oppover mot jordene ved Tangerud, iført nikkers og et par beksømstøvler som var to nummer for store. Det ble alltid anskaffet klær og fottøy som ungene kunne vokse i, så for å kompensere for størrelsen på støvlene var en som regel iført to par raggsokker på bena.

I bukselomma lå skismøringen som på den tiden mest besto av en stump med stearinlys. For å kompensere for litt bakglatte ski, gikk en boks med Bratlies tjæreblanding på omgang. Tangerudjordene var brukt til skiskoler i mange år, og det er nok en god del av de som er voksne i dag som lærte sine skiferdigheter på denne skiskolen, som ble drevet av Høybråten og Stovner idrettslag.

I dag er det nok mye som er forandret. Nikkersen og beksømstøvlene er forlengst historie. 

Nå er det merkeklær og ski av siste mote. Og skismøringen har blitt vitenskap. 

Dessuten så har ungene mistet interessen for hopp og langrenn. Nå er det slalåm og snøbrett som er tingen. Og det skal være skitrekk. For å komme med et tilbud til dagens barn og unge, begynte Høybråten og Stovner idrettslag å planlegge en bakke ned mot Tokerud skole. Og vinteren 1995 ble anlegget åpnet.

Vil du bli nærmere kjent med Vestliområdet som ligger sørvest for Liastua,  anbefales du å følge tur 4.

Har du kommet til denne siden direkte fra en annen nettside så gå gjerne direkte til Stovnersidene neste gang.