Bygdeveien fra Stovner til Furuset

Haugenstuveien, som hele strekningen het helt frem til slutten av 1960-tallet, var en grusvei på tre meters bredde. Denne veien gjorde sin tjeneste i flere hundre år. En vet ikke nøyaktig når denne veien ble bygget første gang. Men deler av veien gikk i Oldtidsveiens gamle spor fra Kløfta ved Furuset, før veien tok av fra denne traséen ved Smedstua for å være atkomstsvei til gårdene. Et gammelt kart fra slutten av 1700-tallet viser nettopp at Haugenstuveien var en hovedvei til gårdene gjennom Furuset. Veien ble opparbeidet først på 1900-tallet til den grusveistandard den hadde frem til den ble borte i år 1968.

or atkomst til Grorud stasjon fra den åpnet i år 1854 til 1904 var denne veien eneste alternativ for Stovnerfolk hvis de ville benytte seg av jernbanen.

Den første kjøreveien ble ferdig allerede i år 1855. Traseen gikk fra Fossum grind til Kløfta på Furuset.

Navnet Haugenstuveien fikk den først senere i år 1910. Fossum grind lå ved Øvre Fossum gård, og var et knutepunkt der Fossumveien (tur 3) og Tokerudveien (tur 4) møttes. Nå var ikke Fossum grind det egentlige endepunktet, veien begynte lenger nord.

Haugenstuveien begynte ved Røagata litt overfor Øvre Fossum gård der den nye delen av Tangerudveien i dag starter. Den fulgte samme trasé som Olaus Fjørtofts vei der veien strøk tett inntil plassen Fossumsletta før den fortsatte videre sørover der gangveien i dag går mellom rekkehusene til Nedre Stovner borettslag i Smiuveien. Men la oss starte på begynnelsen, ved Røa gårdene som i dag bare er et vagt minne og ukjent for mange.

På bildet ligger Øvre Fossum gård midt i bildet. Røagården ligger oppe i høyre billedkant. Fossumberget kan skimtes i skogen over låvetaket.

Den gamle Tokerudveien og atkomstsveien til Jesperud kan sees bak bygningene til Øvre Fossum.

Traseen er meget lik gangveien som går der i dag. Jesperud gård er mer omtalt i tur 3, vandring fra Øvre Fossum til Trondheimsveien.

Der Tangerudveien går ut fra Olaus Fjørtofts vei gikk den gamle Røagata. Litt lenger bort i enden av Stovnerbakken lå Røatoppen som i dag bare heter Danseplassen.

Røagata var en bred sti "ei gutu", og var mest brukt av gårdene i dette området før Stovnerveien ble ferdig. Denne gamle velbrukte stien hadde et underlag av stein og mange trerøtter som strakk seg som små armer utover stien. Klar til å hindre travle føtter til folk på Stovner helt frem til den siste utbyggingen av Stovnerområdet. Røagata gikk på baksiden av villatomtene ved Stovnerveien der Tangerudveiens forlengelse er ført frem i dag.

Gata begynte ved Røa gårdene som lå i enden av Haugenstuveien (nå Olaus Fjørtofts vei), og passerte ei slette som het Sørløkka, før den fortsatte videre østover mot Tangerudgårdene. Fra år 1904 da Lørenskog jernbanestasjon ble åpnet var dette veien som Stovnerfolk måtte benytte for å komme til jernbanen.

Røagata gikk til den eldste Tangerud vei som fortsatte til Tangerudgårdene. En gammel gårdsvei gikk videre mot sørøst ned mot Lørenskog. En annen gårdsvei fra Haugenstuveien kom også frem til Røagata ved Sørløkka før Stovnerbakken ble anlagt i år 1929.

De kunne ha fine naturopplevelser der de ferdes, og det var ofte folk møtte rev og hare, en tiur kunne også påtreffes. Elgen kunne folk også støte på og det kunne være en noe mer spennende opplevelse, og da gjaldt det å holde hodet kaldt og ikke gjøre noe overilt. Var det en elgokse i brunsttiden kunne en risikere at elgoksen gikk til angrep, eller det kunne være en elgku som ville beskytte kalven sin, men det gikk som regel bra.

Men ennå husket folk historiene om ulveflokkene som streifet i marka, og som også hadde plaget tømmerhoggerne i Losbyskogene for få år siden, og det var ikke fritt for at det fortsatt kunne være litt nifst å gå alene der i skogkanten, spesielt i grålysningen en høstdag. Men de mange opplevelsene med litt mindre og langt fredeligere skapninger langs veien oppveiet i høy grad disse eventualitetene. Og best av alt, det var så deilig og stille langs stien.

Fossumberget som veien heter i dag ligger på eiendommen til Røa gård. Selve plassen Fossumberget eller Berget som den het i dagligtale lå på en fjellknaus litt lenger vest ute på det åpne området øst for idrettshallen.

Oppe på den markerte fjellknausen lå huset. De siste tjue årene har dette området som nå bare heter "Stokken" vært et tilholdssted for den mer løse og ledige del av befolkningen. Men det ser ut til at det tynnes ut i de rekkene også.

Fossumberget var en husmannsplass under Øvre Fossum som Anton Andresen kjøpte i år 1886. Eiendommen var på 11 mål som han måtte betale et tusen kroner for. Anton Andresen døde i år 1890 og enken ble sittende igjen med to sønner og gjeld. Det tredje barnet var

underveis. Nå var mye av gjelden nedbetalt, men penger til å kunne betale neste avdrag fantes ikke så enken måtte søke om utsettelse.

Det var Aker kommune som garanterte for lån til småbruk den gang og de ville ikke gå med på noen utsettelse.

Derved overtok kommunen Fossumberget, men enken og barna kunne fortsatt bo på eiendommen til hun døde i 1927. Til et hus med ett rom og kjøkken flyttet det inn tre voksne, fem unger og fire katter. Kravene til plass var ikke så store. Først etter krigen ble huset påbygget en gang i år 1947 og enda en gang i år 1960.

Året 1968 ble Fossumberget fraflyttet og huset revet. Det eneste som er igjen på plassen er tre skålgroper som ble laget av de første menneskene som var på Stovner for flere tusen år siden. Et fornminne som ble funnet ved en tilfeldighet av ingeniør Birger Witsøe.

Den siste istid på våre breddegrader tok slutt for ti tusen år siden, og etterlot seg en morene av leire og grus i

området ved Bryn og en mindre ved Alfaset. Klimaet ble varmere og isen smeltet, først langsomt med ca. 50 m i året men senere gikk det fortere. Da isen var borte i våre områder var havet 220 meter høyere enn i dag, dette betyr at strandlinjen lå omtrent litt overfor der Stovner senter ligger i dag.

Skålgropene ved Fossumberget som ikke er større i omkrets enn bunnen på en flaske, var nok brukt for ofring til de gamle gudene for å oppnå bedre jakt- og fiskelykke. Kanskje også for å stimulere menneskets fruktbarhet. Her har steinaldermannen sittet og hugget ut disse gropene med primitive steinredskaper for omkring 4000 år siden. Det er funnet flere spor av mennesker andre steder i dalen fra ca 5000-2500 f.Kr. En periode en antar at de første menneskene med kjennskap til jordbruk kom til våre nærområder.

Øvre Fossum gård.

Øvre Fossum gård er også beskrevet i tur 3, men beskrivelsen tåler å bli gjentatt her. Gården med driftsbygninger benyttes i dag til ridesenter og husflid. Våningshuset er pusset opp i år 1995, og benyttes i dag til skolefritidsordningen.

Fossum nevnes ikke i noe dokument før i senmiddelalderen, men på 1600-tallet er

gården omtalt som " Fosseim vider Gælliaas". Fossum var i middelalderen en gård som ble selveiet fra år 1685. Nedre Fossum gård hørte også til denne gården frem til år 1757. Det var mange eierskifter før E. Christensen kjøpte Øvre Fossum gård 8. november 1915.

Den 22. mars 1942 overtok Eva Kristine Christensen Øvre Fossum, og drev gården frem til utbyggingen. Hun bodde fortsatt i hovedhuset så lenge hun levet, selv etter at resten av gården ble tatt i bruk til ridesenter.

Bygningene var en stund truet med riving da det en stund var planer om å bygge andre ting på eiendommen. Men lokalbefolkningen satte i gang en aksjon for å bevare bygningene for lokale aktiviteter og de lykkes da også.

Haugenstuveien forsvant i år 1968.

For å se hvor denne veien som nå er blitt helt borte egentlig gikk, er den gamle veien tegnet oppå et nyere kart.

Fra Fjellstuveien følger vi Olaus Fjørtofts vei sørover til snuplassen ved Nedre Stovner borettslag. Denne veien går nesten der Haugenstuveien gikk tidligere. Store jorder med bygg og havre som tilhørte Øvre Fossum gård lå som et gyllent teppe om høsten.

For disse jordene holdt en med følge det første stykket sørover før utbyggingen. Om våren var det riktignok bare brunt og grått på jordene, men syrinene som sto i blomst foran plassen Fossumsletta kompenserte for det. Hvorfor plassen da på folkemunne ble kalt for Skrabben er nok glemt i dag.

Fossumsletta lå der på vestsiden av veien før 1900-tallet, en husmannsplass hvor familien hadde nok å stri med for å livnære seg. Først måtte de gjøre pliktarbeide på Øvre Fossum. Så var det alltid noe å gjøre på deres eget jordstykke. Ei ku var også vanlig. Men dette siste hundreåret var plassen bare et par hus hvor det bodde folk. Husmannen hadde funnet seg annet arbeide forlengst.

Husmannsvesenet er gammelt i Norge, det er kjent fra 1400-tallet men er trolig enda eldre. Men husmannsvesenet kulminerte på 1800-tallet. En lov som kom i år 1851 satte grenser for arbeidsplikten. Først i år 1928 fikk husmenn Fossumsletta 1960

rett til å innløse sine plasser, men fra 1870-årene ble husmannvesenet gradvis avviklet, da husmannen gikk over til den nye arbeiderklassen i industrien.

Gårdene Fossum, Stovner, Rommen, Bonkall og Romsås hadde også husmannsplasser. Disse ble utskilt og solgt som selvstendige eiendommer etter hvert fra 1850-tallet, og oppsto som selvstendige gårder med nye eiere.

Blant disse er Vestli, Jesperud, Fossumberget, Røa, Dalen (Jylsberg), Sveiva og Smedstua. Gården Stig regnes ikke med i denne kategorien da den ble utskilt fra Ulsholt og solgt allerede rundt år 1800.

En rekke husmannsplasser var forsvunnet på 1900-tallet som Kionerud, Bakken, Stovnerhagen, Kattegropbakken, Kjøkkengropa, Stuegropa, Lauvåsen, Lakkebakken, Braaten og Perstuen. Fossumsletta og Iledalen ble nedlagt omtrent på samme tid, men disse bygningene var i bruk for utleie frem til 1965.

På venstre siden av denne veien litt oppover lia der Stovner skole og kirken ligger i dag, var det bjerkeskogen som dominerte med skogbunnen dekket av hvitveis om våren.

Stovnerhagen var navnet på dette området. Det gikk ei "gutu" herfra til Stovnerfaret og Øvre Stovnergårdene, men den var ikke så gammel. Den var iallfall ikke avmerket på noe kart på 1800-tallet.

Stovnerhagen var også en plass rundt 1800-tallet, der den lå til Haugenstuveien. Tidligere var det en husmannsplass under Stovner som het Bakken som lå på dette stedet. Denne plassen var avtegnet på kart fra år 1770. Men plassen var borte i år 1800.

Martin Fossum som lenge eiet gården Mellom Fossum solgte gården og bygget seg hus her på nyervervet tomt ved Stovnerhagen. Det var også Martin Fossum som eiet eiendommen der Stovner skole ligger i dag. Han ga bort denne tomten til Fossum- og Stovner indremisjon for at de skulle bygge bedehus på tomten. Nå ble riktig ikke det noe av, tomten ble bare liggende inntil kommunen til slutt eksproprierte den.

Veien var ikke av en slik standard som vi ville kalle for vei, men for de som bodde på Øvre Stovner gårdene var denne "gata" mer enn bra nok i de årene veien ble benyttet. Nå var ikke

denne "gata" så gammel, den er ikke beskrevet på kart fra år 1800. Den har nok bare vært en sti som gradvis har blitt oppkjørt.

Øvre Stovner var to gårder som ble utskilt fra hovedbølet. Den østre som lå frem til år 1965 på hjørnet av Fjellstuveien og Stovnerbakken ble utskilt i år 1824.

Den andre gården lå litt nærmere dagens Stovnerfaret, en vei som ble anlagt rundt år 1939. Denne gården skal også ha blitt utskilt i år 1824.

Men gården er eldre, for den var avmerket på kartet i år 1770. Våningshuset på denne gården brant i år 1921 og det ble bygget et nytt hus på grunnmuren. Det som kan kalles gårdsveien til disse gårdene frem til år 1929 gikk fra Haugenstuveien lenger sør. På nordsiden av denne "gata" gjennom Stovnerhagen var det en lang og dyp kløft som fra 1900-tallet ble deponeringsplass for søppel for beboerne på øvre del av Stovner.

Det lå en vannkilde (ile) her ved skogkanten som ble flittig brukt av de vandrere som hadde sin vei forbi. Vannkilden lå litt nede i bakken beskyttet av stein og mose. På overflaten var det tre hull hvor det kalde klare vannet kunne hentes fra. Slike vannhull som ble forsynt med vann fra jordens indre frøs aldri om vinteren og de tørket aldri ut om sommeren.

De lå der til alle tider og fristet med friskt vann. Det er derfor ikke så rart at slike vannkilder ble ansett som hellige. St. Olavskilden ble de ofte kalt og slike kan fortsatt påtreffes i mange bygder utover landet.

Rekkehus og flotte hager har overtatt den gamle veigrunnen og jordene rundt der vi spaserer Fegate - første gårdsvei på Stovner.

gjennom Nedre Stovner borettslag. Før en kom til Nedre Stovner gård, hvor Kaare Mauritzen utgjorde siste generasjon som drev gården, gjorde Haugenstuveien en skarp sving til høyre.

Herfra gikk den første gårdsveien til Øvre Stovnergårdene østover. Denne veien svingte opp bakken mot Røagata og den eldste Tangerudveien i den samme trase som Stovnerbakken går i dag.

Stovnerbakken som ble ferdig i år 1929 kom i stedet. Bare et parti mellom Haugenstuveien og Stovnerbakken var i bruk fortsatt. Men da som gangvei og fegate frem til år 1966, da borettslagene overtok området.

Jordet vi ser til høyre i bildet tilhørte Nedre Stovner gård, (Mauritzen). Vi kan skimte Stovnerbakken i enden av stien. Dette området ligger i dag rett nord for Stovnerbakken barnehage.

Og området til høyre er fortsatt i bruk som friområde. Men i reguleringsplanen er området regulert til boliger. Til venstre for stien ligger de nederste rekkehusene til Stovner borettslag.

Nedre Stovner besto av to gårder der denne gården var den yngste. Utskilt fra hovedbølet som lå noen hundre meter lenger vest i år 1824.

Denne gården ble revet i år 1969, men en liten bit av låven står fortsatt igjen i Smiuveien 71.

På bildet ser vi Høybråten i bakgrunnen. Og til høyre bak i bildet ser vi Stig gård. Haugenstuveien går i forgrunnen. Smiuveien går til høyre for det hvite huset i dag. Og fra høyre billedkant til midt i bildet går i dag den nye Fossumveien.

Smia til den eldste Nedre Stovner gård som Smiuveien har fått sitt navn fra, kunne nå sees nede i dalsøkket på høyre side. Hesjestaur som skulle benyttes i slåttonna sto reist opp til veggen ferdig til bruk.

Området nedenfor ble kalt Iledalen for det var en ile her som gårdene Nedre Stovner hentet drikkevann fra.

Det gjorde de helt frem til første halvdel av 1900-tallet. Riktignok hadde de en liten dam nord for gården men dette vannet egnet seg ikke til drikkevann.

Bildet over er tatt fra Smedstua og viser del av låven til Nedre Stovner. I dalsøkket bak ligger Stovnerbanen.

Fotografiet under er tatt fra Stovnerhagen av Marit Stovner og viser området rundt Smia. Nedre Stovner gård kan skimtes i bakgrunnen.

Stovnerbanen ligger i dag nede i søkket bak skiløperne. Dette området var også meget brukt om vinteren der bakkene ned mot bekkefaret og sletta sørover mot Bjerkerud, der Smedstua borettslag har etablert seg i dag, ga utfordringer for enhver smak.

Det var ikke bare bygdefolk som sto på ski i disse bakkene, det kom også folk fra andre steder i bil som hadde oppdaget dette kuperte området. Skiløypa som alle brukte for å gå på ski til Liabakken gikk også forbi her.

Skiløypa startet fra Høybråten stasjon, gikk gjennom skogen og over jordene forbi der Stig skole ligger i dag.

Så rett nordover forbi gården til Maurizen og over Haugenstuveien her vi står. Haugenstuveien gikk rett sørvestover fra Mauritzengården så vi må ta en liten omvei.

Vi passerer under den nye Fossumveien gjennom undergangen og kommer til Stovnerbanen og Haugenstuahallen som nå har overtatt dette området og de mange aktivitetene. Vinteren på Stovner har skiftet karakter.

Bildet over viser området der Stovnerbanen ligger i dag. Skogområdet og jordet til høyre i bildet ble av en eller annen grunn kalt "Kakefatet". Men kalles i dag Holtekollen eller Solfjellet. Området tilhørte Nedre Fossum gård.

Jordene i forkant tilhørte Nedre Stovner gård. Foran til venstre i bildet ser vi en liten bygning. Dette var smia til Nedre Stovner, og som har gitt navn til Smiuveien jo har fått sin plass foran i bildet. Men når vi nå er inne på dette med kaker må vi ikke glemme et annet navn som omfattet jordene i bildet og områdene nordenfor.

Vaffelkroken.

Traseen fortsatte videre forbi Haugenstua og Smedstua skoler som ligger presis på stedet Nedre Stovner (Mauritzen)

der den andre Nedre Stovner gården har ligget i mange hundre år.

Vi får bare prøve å tenke oss hvordan det så ut her den gang det sto en gård med meget gamle røtter her i det vi passerer over skolegården.

Smedstua skole som lå på høyre side fikk en kort funksjonstid da den ble nedlagt i år 1990 etter bare å ha vært skole i nitten år. Men det var gården som lå her før skolen som jeg skal fortelle litt om. Men la oss først kikke litt tilbake dit vi kom fra.

Bildet over viser Nedre Stovner (Mauritzen fra vestsiden. Når du går i Smiuveien ser kjenner du sikkert igjen det ene våningshuset og deler av låven. Helt til venstre går Haugenstuveien

som i dag

er en del av den gangveien vi nettopp har kommet fra. Der det grønne gresset ligger foran låven går Smiuveien i dag, og til høyre utenfor bildet går Jorines vei. Den andre Stovnergården, som vi skal bli bedre kjent med, lå til venstre utenfor bildet.

Jorine Mauritzen som Jorines vei er oppkalt etter, vokste opp her som en av mange søsken. Hun giftet seg og flyttet til Hellerud der Østensjøbanen var det transportmiddelet hun benyttet mest. Hun omkom sommeren 1958 i en brann som oppsto i en av disse togene femti år gammel.

Harald Stovner var siste generasjon som drev denne Stovnergården som var hovedbølet for alle Stovnergårdene. Selve gården lå der hvor bygningen til Smedstua voksenopplæring nå ligger.

Haugenstuveien gikk der bygningen til ungdomsskolen ligger. De to trebrakkene ble bygget på sørsiden av Haugenstuveien før de to skoleanleggene var påbegynt. Bildet over viser Nedre Stovner med Smia i forgrunnen.

To store asketrær sto på hver sin side av innkjørselen som to monumenter fra generasjoner tilbake.

De prektige askene ønsket alle velkommen til gårds, før også disse trærne måtte gi tapt for øksen og utviklingen.

En stor dam lå blank og stille på nordsiden av gården. Det var vanlig å ha slike dammer på gårdene for å ivareta spesielt brannberedskapen. Det nyttet ikke å løpe lange veier med bøtter hvis brann skulle oppstå.

Men dammen var også vann for dyrene, og mange av gårdene hadde fisk i disse dammene. Det var munkene på Hovedøya som i middelalderen innførte karpefisk (karuss) på gårdene. De trivdes bra i slike dammer. Gården var kjent allerede på 1300-tallet, men har nok eksistert lenge før dette.

Grunnen til at mange gårder nevnes på 1300-tallet var at det ble ikke nedskrevet noe om disse gårdene før den tid.

Det var kirken som den gangen eide de fleste gårdene i bygda vår og alle gårdene ble nedtegnet i noe som het biskop Eysteins jordebok.

Stovnergården har i tillegg til jordbruk hatt en stor virksomhet som skysstasjon og gjestgiveri frem til år 1770. Den siste verten på gården het Christopher Toressøn Stovner, opprinnelig fra Nannestad, som giftet seg med enken på gården Anne Christensdatter i år 1750. Og snart fikk Christopher Toressøn Stovner Kgl. bevilling for å drive gjestgiveri og skysstasjon i år 1759.

Men han døde allerede i år 1765 og Anne Christensdatter var enke igjen. Og da var snart Stovner overflødig som skysstasjon da det ble bygget ny vei lenger vest. Den gamle Trondhjemsvei ble ferdig i år 1777. Se også tur 1.

Men gården så nok ikke slik ut som på bildet når det var skysstasjon her. Disse bygningene ble bygget etter år 1870, se gjerne sidene om levekår på gårdene.

Denne strekningen var beryktet om vinteren da veien mellom Stovnerfjellet og Jylsbergfjellet kunne være ganske utsatt for store snøfonner som samlet seg i flere meters høyde langs veien.

I år 1954 fortelles det at begge Nedre Stovnergårdene var isolert i en hel uke mens folk arbeidet på spreng for å spa vekk snø. Det hadde da vært et kraftig snøfall som hadde pågått i to dager. Det ble sagt at dette var det verste snøfallet siden år 1887, som i følge beretninger også var en slik hard snøvinter.

Nedre Stovner gård

Gårdens søndre del.

Og slik ser det ut i dag der Haugenstua skole ligger på Stovnergårdens grunn.

Stovner skole var forsinket, og for å avhjelpe den krisepregede situasjonen ble det bevilget

penger til to nye skolepaviljonger. Brakker som skulle settes opp sør for Nedre Stovner gård på området til den nye Haugenstua skole.

Også ny rektor til Stovner skole ble ansatt samtidig. Brakkene står fortsatt der de ble oppført.

Og høsten 1970 ble 4 annenklasser og 2 tredjeklasser overført til disse paviljongene som ble plassert i utkanten av byggetomten til Haugenstua skole på sørsiden av Haugenstuveien. Samtidig hadde store maskiner det travelt med å begynne rivningen av bygningene på Nedre Stovner gård.

Men ennå var det 5 klasser med elever tilhørende den nye Stovner skolekrets, som måtte fortsette på Høybråten skole som nå var nede i 35 klasser. Smedstua barneskole ble ferdig i 1971. Og i 1972 var Haugenstua ungdomsskole ferdig, og tok allerede sin del av ungdomskullet i den nye 7-9 skolestrukturen.

Dette var ikke Høybråten befolkningen helt fornøyd med, de ville ha egen ungdomsskole i nærmiljøet sitt. Men ytterligere utbygging på Høybråten for en ny skole var det ikke ledig areal for, nærmeste alternativ for disse elevene var i Furusetområdet.

Bildet over viser jordene til Nedre Stovner gård. Der Stovnerbanen ligger i dag. Fossumkroken skimtes i bakgrunnen.

Smedstua barneskole ble ikke gammel, allerede i 1988 ble skolen rammet av en ny skolebruksplan og nedlagt. Men lokalene fikk fort nytt liv igjen som skole for voksne.

Haugenstuveien tok igjen en skarp sving ved adkomstsveien til Smedstua gård. At denne svingen het Smedstusvingen er ikke vanskelig å skjønne. Vi får nøye oss med atkomstsveien der vi passerer Smedstua på den asfalterte gangveien.

En ny bygning er kommet i stedet. Smedstua gård eies i dag av Stovner bydelsforvaltning, som bruker bygningene til barnehage og fritidsordning. Stabburet brant i 1995 men er nå restaurert.

Smedstua var tidligere husmannsplass under Nedre Fossum, men ble senere utskilt som egen gård. Har vært eiet av Stovner gård i en periode på 1600-tallet og som solgte plassen til Fossum, før gårdene ble matrikkelregistrert. Siste eier var Albert Stig. Smedstua gård ble fra år 1951 og frem til år 1965 forpaktet av Ole Stig da hans fetter Albert ble syk.

Fra veien opp til Smedstua og videre sørover hadde en jordene til Stovner gård på den ene siden og jordene til Smedstua gård på den andre siden. Oldtidsveien (Tjodgata) som hadde hatt traseen sin nede i dalsøkket mellom Fossum- og Stovnergårdene kom inn på denne veien her i middelalderen før ferdselen flyttet seg forbi Stovnergården på 1600-tallet.

Men tidens tann har visket ut alle spor. Selv om veien i tidligere tider fortrinnsvis gikk i grenselinjen mellom gårdene, ble det jo etter hvert egne gårdsveier mellom de forskjellige gårdene.

Og det er vel også naturlig at trafikken etter hvert flyttet seg fra den gamle traséen og over til gårdsveien etter at Stovnergården kom i drift igjen etter å ha ligget lenge nede som ødegård i flere hundre år etter svartedauden.

Oldtidsveien som er beskrevet i tur 1 har gått på baksiden av låven. Oldtidsveien (Tjoðgata) som hadde hatt traséen sin nede i dalsøkket mellom Fossum- og Stovnergårdene, kom inn på denne veien her i middelalderen. Det var vanlig at ferdsel gikk mest mulig i grenselinjen mellom gårdene. Dette for at en naturligvis den gangen som i dag ikke skal ferdes på dyrket mark.

Før ferdselen flyttet seg østover forbi Stovnergården på 1600-tallet. Men tidens tann har visket ut alle spor. Selv om veien i tidligere tider fortrinnsvis gikk i grenselinjen mellom gårdene, ble det jo etter hvert egne gårdsveier mellom de forskjellige gårdene.

Bildet under til høyre er satt sammen av to bilder og viser Bjerkerud med jordet til Nedre Fossum øverst til høyre. Og jordet til Smedstua og Nedre Stovner i forkant. Smedstua borettslag ligger midt i bildet i dag.

Etter å ha passert Smedstua gård i dag på den veien som tidligere var atkomstsveien til gården, kom denne veien ut på selve Haugenstuveien.

Grunnen til den skarpe svingen veien tok i sted var for å komme forbi en liten fjellknaus som het Jylsbergfjellet.

Det var ikke store sakene, men litt fjell i dagen var det. Alle de forskjellige terrengformasjoner og jordstykker i bygda hadde egne navn tidligere. Det var alltid greit å ha landemerker så en kunne sette ord på hvor folk og fe var til enhver tid.

Nedre Stovners jordstykke her på sørsiden av Jylsbergfjellet ved grensen til Stig gården het Skrukkejordet. Vi ser ikke mer til verken fjellknaus eller Skrukkejordet, for store maskiner har dekket over med jord så det er blitt en gressvoll i stedet. Og Østre Aker vei har tatt resten.

Før vi må krysse under Østre Aker vei gjennom undergangen ser vi vestover mot Rommenfeltet og Smedstua borettslag. Bildet viser Smedstua gård og Nedre Stovner gård. Jylsbergfjellet lå rett til høyre for Smedstua gård.

Garver Ytteborgs vei.

Garver Ytteborgs vei har fått sitt navn etter Stadshauptmann Nils Jensen Ytteborg (1792-1858). Han var opprinnelig fra Løten men flyttet til Christiania for å overta sin brors sadelmakerverksted. Snart eiet han også et bryggeri, et brænderi samt et garveri. I løpet av sitt liv rakk han å bli en av byens rikeste menn, og han han hadde også mange offentlige verv. Tittelen Stadshauptmann fikk han da han ble leder av borgervæpnngen. Christiania Haandværkerforening ble stiftet 8. november 1838 etter initiativ av salmakermester og garver Nils Jensen Ytteborg, som også ble valgt til den nye foreningens formann

Nils J. Ytteborg møtte på Stortinget i 1851 som første håndverkerrepresentant for Christiania. Dette vakte oppsikt ikke bare i embetsmannskretser, men det vakte også forundring og til dels bekymring også innen håndverkerstanden selv. Dette tok Håndverkerforeningen skarpt avstand fra og foreslo foran neste stortingsvalg i 1853 at håndverkerne landet over skulle stille opp en rekke betingelser for å støtte stortingskandidater. De viktigste var arbeid for direkte valg, forbedret bank- og pengevesen, revisjon av håndverkslovgivningen, beskyttelsestoll, tollfrihet på råvarer, alminnelig verneplikt og norsk konsulatvesen.

Det er i grunnen et paradoks at en representant for embetsmennene i byen Christiania fikk sitt navn på en vei i gamle Aker kommune. For bøndene her omkring hadde ingenting til overs for de autoritære embetsmennene i byen. Mye av årsaken til dette var at de i mange hundre år ble pålagt å gjøre gratisarbeide på Akershus festning, Bygdøy kongsgård og andre steder.

Før utbyggingen kunne vi se jordstykket til Nedre Fossum bortenfor Smedstuabekken som

het Bjerkerud. Bjerkerud var en plass under Fossum. Men den plassen ble tidlig borte i forrige århundre. Men helt frem til den ble revet i 1965 sto låven igjen.

Og enda lenger bort fløt Silsbekken som var en del av Fossumbekken. Bekkene fikk gjerne navn etter gårdene de fløt igjennom.

Den store kollen på nordsiden ble kalt Holtekollen, men noen har i dag begynt å kalle dette fjellet for Solfjellet. Navnet Holtekollen kommer ikke fra noe annet enn at området var et skogholt tilhørende Nedre Fossum. Men som du sikkert leste litt tidligere så ble hele dette stykket også kalt "Kakefatet". Nå er jordstykkene bebygget med de lave blokkene til Smedstua borettslag.

Det lå også en gammel låve her på dette område som tilhørte Nedre Fossum, noen mente det spøkte der i låven Utsikt mot Haugenstua fra Bjerkerud

for de hadde hørt rare lyder derfra. Det var vel helst omstreifere som hadde funnet seg et tørt sted for natten.

Bak denne låven fristet Fossumbekken med sin flotteste kulp som ble mye benyttet til kalde avkjølinger på varme dager.

Fossumbekken som her fløt stille og rolig ble frem til forrige århundre også kalt Silsbekken. For her sildret bekken bare, den fosset ikke som den gjorde lenger oppe. Bildet er tatt fra Bjerkerud som lå til Silsbekken. Østre Akers vei går i dag midt i bildet. Og det er villabebyggelsen på Høybråten vi ser i bakgrunnen.

Navnet Silsbekken har også gitt navnet til en gammel gård, Sild som lå i dette området. Men som tidlig i middelalderen ble sammenføyet med Haugen gård. Det

eneste som minnet om navnet frem til våre dager var navnet Silderompa, en hoppbakke som lå ved Holtekollen.

I lensregnskapet omtales Haugen først etter år 1645 som kannikegods. Haugen har lagt til seg gården Sild fra 1300-tallet i en periode som ikke er registrert.

Gården ble tidlig borte, mye tyder på at det var skogen som var hovednæringen.

Gårdsnavnet i gammelnorsk form Haugrinn viser at gården ikke kan være eldre enn den senere middelalder.

Bildet viser Smedstua borettslag til høyre i bildet. Til venstre ser vi skogen, Holtekollen eller Solfjellet, som det blir kalt i dag. Og bak skogen ligger Tante Ulrikkes vei. Rommensletta med Silsbekken nedgravet ligger i forgrunnen av bildet.

Etter å ha passert Østre Aker vei stanser vi litt i Garver Ytteborgs vei. Her er alle spor fra fortiden fjernet unntatt en fjellskalk mellom Garver Ytteborgs vei og på begge sider av Østre Aker vei vis a vis blokk 9. Løytnantsfjellet het denne fjellskalken som var en god del større før anleggsfolk kom og sprengte plass for veier og garasjehus. Stovnerbekken som var en markert grense mellom Stig- og Stovnergårdene fikk plutselig fart på seg i gjelet på nordsiden av dette fjellet, etter den lenge hadde rent dovent gjennom landskapet.

Løytnantsfjellet lå rett på nordsiden av låven til Stig der toppen av fjellet begynte med en svak skrånende gresslette før den gikk over i et bratt stup. I bunnen av stupet fosset Stovnerbekken.

Det er ingen i Stigfamilien som kan si hva som er årsaken til dette navnet som har vært brukt i dagligtalen i mange generasjoner på gården.

Hva denne løytnanten kunne ha foretatt seg for å bli husket på denne måten må fortsatt forbli en hemmelighet. Men de fløy iallfall ikke på frierføtter til bondejenter de karene der.

I dag er denne fjellknausen nesten borte, for fellesgarasjen foran blokk åtte og ni i Haugenstua borettslag har plassert sin grunnmur rett på dette fjellet. Garver Ytteborgs vei og Østre Akers vei har tatt resten, men det står igjen en liten fjellknaus mellom de to veiene som et minne fra tidligere tider. Folk på Gamle Stovner samlet seg på Sørløkka og senere Røaplassen når de ville ha en fest.

Stovnergårdene hadde også sin egen slette på østsiden av Løytnantsfjellet hvor de kunne samles for å feire St. Hans. Dette var ikke noen festplass, men et sted hvor naboer og familie samlet seg for å brenne bål og være sammen i den lyse sommernatten. Tidligere på kvelden hadde de vært samlet på Stovnerfjellet som ligger øst for Stovner kirke.

Litt nærmere Shellstasjonen ligger Tokerud varme- og servicesentral. Her fikk Haugenstua tidlig et legekontor da noen leger åpnet privat praksis i bygningen til Tokerud varme- og servicesentral i Garver Ytteborgs vei noen timer i uken.

Disse legene utgjorde nok et kjærkomment tilbud til befolkningen på Haugenstua som på et tidspunkt ikke hadde legedekning i det hele tatt. For det skulle fortsatt gå noen år før legetjenesten ble regulert under bydelene.

Med beboerne kom det også biler som etter hvert skapte en del trafikkproblemer på Haugenstua. Verst var det at en del bilister holdt for høy fart i Ole Brums vei og Garver Ytteborgs vei, og dette var en lite holdbar situasjon i et strøk hvor det snart vrimlet av unger. Styret i borettslaget var sitt ansvar bevisst og arbeidet iherdig og seriøst for å få politiet til å foreta radarkontroller på Haugenstua.

Etter utallige henvendelser ble styret til slutt bønnhørt, for en ettermiddag stilte politiet opp med en radar i Garver Ytteborgs vei. Og det sies fra velinformert hold at en del medlemmer av styret denne ettermiddagen fikk førstehånds kjennskap til denne radarkontrollen. Men dessverre for disse, først etter at de hadde passert radaren med litt for stor fart. Garver Ytteborgs vei fikk senere en av de første anlegg av humper som Oslo veivesen senere senere har anlagt en del av.

Jylsberg, en plass og en fjellknaus.

Vi går gangveien videre mot Ole Brums vei. Stopper litt ved Smedvollen borettslag, og ser østover mot Haugenstua barnehave. Gården Jylsberg som lå her før er borte nå. Jylsberg ble utskilt fra Stovner først på 1800-tallet og må mer regnes som en selveiende eiendom enn gård. Fra 1900-tallet var det gartneri på Jylsberg, og kaldbenkene (store rammer med glass over) sto der til utbyggingen av Haugenstua begynte.

Navnet Jylsberg skal komme fra " Gyldenspier". "Gyl" kan på gammelnorsk bety forblåst og det kan nok passe, men nærmeste " spier" topp, lå tre hundre meter nærmere Smedstua. Den lille fjellknausen som bøndene omkring kalte Jylsberg. Så navnet på stedet stammer nok derfra.

På et kart fra 1800-tallet er det "Dalen" som var navnet på denne plassen, og var nok en husmannsplass før den ble utskilt og solgt. Navnet Dalen kan også stemme med navnet på jordet sørøst for Jylsberg som frem til utbyggingen het Dalaløkka. Bildet viser Haugenstuveien, Haugenstua barnehage ligger der Jylsberg lå.

Og på jordet til venstre ligger Haugenstua trygdebolig. Jordene i forgrunnen tilhørte Haugenstuen gård.

Eiendommen Jylsberg har i grunnen kommet litt i bakgrunnen for alle de andre plassene i Stovnerbygda. Jylsberg nådde heller ikke opp i konkurransen den gangen navn på området skulle bestemmes.

I stedet ble det Smedvollen borettslag og Haugenstua trygdebolig som ble bygget på Skrukkejordet og Haugenstua barnehave som overtok plassen til Jylsberg, samtidig som stedet fikk nytt navn. Selv om ingen tidligere har sett verken noen smed eller voll i dette området. Smier var det nok av rundt på gårdene, men forsamlingshuset Smia på Smedstua har ingenting med en smie å gjøre. Huset er en brakke som er overtatt etter anleggsperioden.

Utbyggingen av Stovnerområdet kom i gang etter at det forelå en reguleringsplan for området. Reguleringsbestemmelser for Tokerudområdet, S-1352 av 19.9.66. En så stor utbygging medfører en rekke nye veier og områder, og veier og steder skal ha navn. En ting var at veiene fikk navn etter damer som aldri har satt sin fot på Stovner, langt mindre visste hvor bygda lå, og Ringnes bryggerier trengte tre veier for å dekke sitt behov.

Langt verre er det å forstå navnsettingen av steder, men de som satt i styre og stell inne i byen skjønte seg jo bedre på slikt enn de som hadde bodd på Stovner i generasjoner og kjente hver stein. Nå tok Stovner vel denne navnsettingen av steder i bydelen meget seriøst og fikk anledning til å bidra med noen navn, men de fleste navnene ble bestemt av helt andre hensyn enn å ta vare på gamle lokale navn.

Reguleringsplanen fikk navnet Tokerudplanen og den omfattet hele bydelen. Grunnen til at navnet Tokerud ble navn på en hel bydelsplan skyldtes mye at Selvaags kjøp og salg av Tokerudeiendommene verserte som sak i Oslo kommune fra år 1956 og fremover. Tokerudnavnet var ikke stuerent for noen. For Tokerudnavnet var også benyttet i Bærum der en institusjon for psykisk utviklingshemmede Emma Hjort lå på stedet Tokerud. Så plassen Vestli ble redningen for navnsettingen av den delen av bydelen.

Men navnet ble tatt i bruk på Haugenstua da Tokerud vaktmestersentral ble etablert, og et idrettslag i det samme området tok navnet Tokerud Idrettslag. Men den gangen reagerte formannen i Stovner vel, Sigurd Weisæth i en krass avisartikkel i Akers Avis 23/7 1969 hvor meningen ikke var til å misforstå: - "Beboerne ved Haugenstua st. bor IKKE på Tokerud".

Gården Romsås en av bygdas eldste gårder som i alle år møtte en ved Trondheimsveien som et landemerke før en tok av ned Fossumveien ble revet, og navnet dukket opp igjen oppe på Ravnkollen som et navn på en ny bydel utenfor vårt område. Men det skulle bli verre.

Stovner ble navnet på T-banestasjonen som ble bygget på Fossum. Haugenstua skole ble bygget på tunet til Nedre Stovner gård. Haugenstua borettslag ble bygget på Stig gård, og Smedvollen borettslag ble bygget på Jylsberg gård. Smedstua borettslag ble bygget på et sted som folk lokalt kalte Bjerkerud, og den gamle opprinnelige Haugenstua bebyggelsen ble til Høybråten vest. Haugenstua senter har så vidt greid å plassere seg på eiendommen til Haugenstua gård. Rommen industrifelt og Rommen ballfelt ligger på eiendommene til Fossum og Romsås.

Ny Tangerudvei ble bygget der Røagata hadde vært adkomstsvei i generasjoner, Røa finnes også på den andre siden av byen sa de som har greie på ting. Men det gjør også Fossum navnet som i Fossum bruk lokalisert i Bærum kommune rett vest for Røa, også Vestlinavnet som her ble benyttet på en halv bydel på Stovner ligger på Røa.

Det ble fra offisielle kretser påpekt mulighet for navneforveksling med andre steder i Oslo, i den langvarige prosessen om nye navn i Stovner bydel. Men de samme myndigheter kan ikke ha vært konsekvente i sine vurderinger. Smedstua skole som i tale er svært lik Smedstad skole som ligger på den andre siden av Oslo var navnet som ble valgt. Stovner vel forsøkte hardnakket å få bystyret til å vedta navnet Stovner barneskole, alternativt Stovnertun, som et navn på skolen i stedet for Smedstua.

Dagens navn på Stovner skole skulle i følge velet hete Stovnerhagen barneskole, som er det riktige navnet på stedet der denne skolen er plassert. Resultatet har blitt at nye beboere på Stovner innarbeider en historie om gamle navn i bydelen som ikke er i samsvar med de faktiske forhold. Et eksempel på dette var en elev på Haugenstua skole som ville skrive en oppgave om skolen sin og den gården som lå der før skolen ble bygget. At denne eleven begynte å samle stoff om Haugenstua gård sier det meste.

For at mange av de gamle navnene skal komme til heder og verdighet igjen har Bydelsutvalget gitt navn på gangveiene. Og en kjølig tirsdag 6. november satte Friluftsetaten opp det første av mange skilt i bydelen.

Denne gangveien vi har vandret på fra Haugenstua skole og hit har fått navnet Oldtidsstien. Egentlig så går den fra Olaus Fjørtofts vei, men vi valgte jo å følge gangveiene gjennom Nedre Stovner borettslag. Og ser vi godt etter langs Oldtidsstien vil vi underveis se noen firkantede stolper med et mystisk merke helt øverst. Groruddalen historielag har fått satt opp 50 slike stolper fra Gamlebyen til Gjelleråsen langs den ruten som kalles pilegrimsleden til Nidaros.

Dette betyr at det i en periode på flere hundre år før reformasjonen i 1537 vandret pilegrimer denne veien. Og de hadde nok andre ting å kikke på enn blokker og jernbane. Pilegrimsleden videre over Gjelleråsen er nærmere beskrevet i tur 1.

Samfunnshuset på Haugenstua skulle bli det lokale kulturelle verkstedet for Smedstua, Haugenstua, og Høybråten, det samme var formålet for samfunnshuset på Stovner. Men slik ble det ikke.

Haugenstua fikk sitt eget senter og samfunnshus i år 1976, ett år etter ferdigstillelsen av Stovner senter.

Det hadde siden Haugenstua borettslag var ferdig for innflytting, vært stor aktivitet i fellesrommene i Haugenstua borettslag.

Og andre borettslag, der det var sjakkgrupper, malegrupper og mange andre typer aktiviteter.

En del ildsjeler i Haugenstua borettslag la stort press på Oslo kommune med en gang de flyttet inn, for at det planlagte samfunnshuset på Haugenstua skulle bli bygget.

Dette skulle skape et rikt kulturliv i bydelen med Stovner Amfi og Samfunnshus som et kulturelt sentrum. Det ble stiftet andelslag av lokale foreninger i distriktet som skulle være høyeste myndighet til samfunnshusene, og det var andelslagene som valgte styrene som skulle forestå driften.

Samfunnshuset på Haugenstua skulle bli det lokale kulturelle verkstedet for Smedstua, Haugenstua, og Høybråten, det samme var formålet for samfunnshuset på Stovner.

Slik gikk det imidlertid ikke, for brukerne uteble, og det hadde nok mange årsaker. Det var fra 1970-årene at fjernsynet kom for alvor inn i hjemmene.

De store debattene ble ført i fjernsynsstudioene og folk kunne følge med fra sofakroken. I dette tiåret kom også videomaskinen inn i hjemmene, og folk kunne leie favorittfilmen og ha kino hjemme i stua.

Dette bidro nok til begynnelsen på slutten for Stovner Amfi, for skulle folk nå gå ut på kino, var det de store premierene på kinoene i sentrum som lokket.

I de første årene var det også kafé i den vestre delen av lokalet til Jens Evensen, med servering av kalde og varme retter. Men det ble ikke lenge før Jens Evensen så at omsetningen ikke var i samsvar med investeringene, og la ned hele kafédriften etter noen år.

Senere tok pensjonistene driften i egen hånd og leide lille sal og kjøkkenet i samfunnshuset. Og "Kaffekroken" oppsto i 1992 etter at Samfunnshuset ble nedlagt. Bjørg Johansen, en ildsjel for driften av "Kaffekroken" fikk Bydelsprisen i 2002 for sitt virksomhet.

Samfunnshusets storsal ble sammen med ungdomsklubben i underetasjen til Haugenstua aktivitetshus. Resten av arealene ble tatt i bruk av barnevernet. Men i august 2002 var det slutt. Kontrakten mellom Oslo kommune og OBOS måtte fornyes, men Stovner bydelsutvalg valgte i stedet å si opp leieforholdet. Barnevernet flyttet til Stovner senter 17 i februar 2003.

Ungdomsklubben ble flyttet til Motorsenteret, og kafé Kaffekroken ble overlatt til sin egen skjebne en stund.

Men så fant bydelen ut at denne kafeen kunne flytte til dagligstuen til Trygdeboligen. Der sto det fortsatt igjen en del bygningsmessige arbeider før dette kunne gjennomføres.

Men kafeen fikk til en egen avtale med OBOS og driver fortsatt i sine gamle lokaler. Bildet over er fra vestibylen til Haugenstua samfunnshus.

Landsbanken holdt åpent for sine kunder frem til året 1994, da hadde bankens ledelse bestemt at filialen skulle legges ned. Og snart var lokalene tomme og minibanken, som beboerne på Haugenstua hadde stor glede av, ble fjernet. Landsbanken hadde leiekontrakt med OBOS frem til høsten 1996, og lokalene ble derfor stående tomme helt til september år 1996.

Men så en dag var det noen som startet systue i disse lokalene, så igjen er gardinene trukket vekk og det er lys og mennesker i lokalene igjen. og F. Daud gav seg i 1998 det samme gjorde "Ulldotten". Narvesen flyttet sine lokaler til Tingbrandbygget før de gav seg helt etter et par år. Blomsterbutikken gav seg i 2000, og frisøren flyttet til et annet sted i byen.

Hårstua, en ny frisørsalong, samt en hudpleiesalong gjenoppsto i nye lokaler på sørsiden av Sosialbygget.

Fysioterapeuten holder fortsatt til i underetasjen. Men våre nye landsmenn satser friskt, så Ugur startet opp med sin litt eksotiske dagligvareforretning.

Og utvidet så lokalene for tredje gang etter at videokiosken på hjørnet sluttet.

Og om ikke dette var nok flyttet sosialkontoret i 2002. Meny holdt ut i 2 år til, men lørdag 26. juni 2004 var det slutt. Da ble lokalene ryddet og tømt. Men KIWI la frem planer om å åpne butikk i deler lokalene til Meny. Og en MIX-butikk åpnet, i august 2004, ved siden av frisøren der hudpleiesalongen gav seg. Og Kiwi minipris åpnet sin forretning i deler av de lokalene som Meny hadde den 2. desember 2004.

Så et område som bydelspolitikerne hadde erklært som et spesielt satsningsområde, ble i løpet av et år tomt for offentlig virksomhet. Hybelhuset over postkontoret står riktignok igjen med sine nakne og dårlig vedlikeholdte balkonger. Og postkontoret er fortsatt på samme sted, men hvor lenge? Ja, det er jo gratis å holde festtaler, men når festtalene koster penger blir alt annerledes.

Nå har imidlertid Stovner bydel vedtatt å satse mer på Haugenstua med å flytte tilbake til ledige lokaler i løpet av 2005. Men den eneste flyttingen Stovner bydel greide å gjennomføre var å flytte Haugenstua legesenter fra første etasje i Garver Ytteborgs vei 98, der det var god atkomst for rullestolbrukere, til annen etasje der de som ikke orket trappene ble henvist til heis fra Rema 1000.

Det var stor skepsis i distriktet da det Sovjet eide firmaet Konela plutselig en dag dukket opp på slutten av 1970-tallet, og skulle bygge nytt forretningsbygg på Haugenstua. Dette var storpolitikk på høyeste plan da tildelingen av en tomt for firmaet i Oslo ble avgjort på et toppmøte mellom Norge og Sovjet.

Mens andre firmaer som vil bygge forretningsgårder må gjennom visse prosedyrer, fikk dette bygget byggetillatelse over natten. Ikke det at de gjorde noe ulovlig, for området var regulert til formålet, men for noen så virket det som noen hadde snakket sammen over et glass champagne og en kanapé under et besøk fra en russisk handelsdelegasjon. Og på denne tiden var en fortsatt ikke ferdig med den kalde krigen. Sovjetunionen en skummel nabo i øst.

Byggingen var forbundet med sekretésse og spekulasjonene gikk høyt, for det folk nå lurte på var om KGB skulle etablere seg i vårt område. For et tilsvarende Sovjet firma i Drammen var allerede godt kjent for folk, og det var der de tok i land disse Ladaene. Men når bygget så var ferdig startet Konela med salg og verksted for Lada. KGB så en ikke noe til, men en kunne jo aldri vite.

Men Tingbrandgruppen som nå hadde kjøpt Konelabygget hadde begynt å planlegge ny forretningsvirksomhet i dette bygget, noe de fikk tilslutning til fra bydelsutvalget med noen små forbehold når det gjaldt trafikk og parkering. Så en dag åpnet REMA-1000 sine dører og hverdagen for forretningene på Haugenstua ble ikke den samme lenger. Tingbrandbygningen

Jens Evensen (nå Meny) som til nå hadde vært enerådende på Haugenstua måtte justere ned sine priser, og i en periode sto butikksjefene utpå veien og skulte bort til hverandre for å holde rede på hvilke priser den andre tok den dagen for da å kunne by under.

Og åpningstidene måtte også reguleres da REMA-1000 startet med lang åpningstid utover kvelden. Det var vel kundene som var de eneste vinnerne i denne priskrigen.

Helsesenteret på Haugenstua hadde nå i mange år levet i samboerskap med sosialkontoret på senteret. Det ble tidlig klart at plassen ble for liten og at nye lokaler måtte anskaffes. Etter årelange forsøk på å få bygget en utvidelse av senteret, uten at noen slike planer så ut til å la seg realisere, vedtok bydelsutvalget under budsjettbehandlingen i desember år 1994 at bydelsforvaltningen skulle innlede forhandlinger med Tingbrandgruppen om leie av lokaler i Tingbrandbygningen.

Etter at de ansatte hadde brukt tiden godt til planlegging av sitt nytt helsesenter, kunne de flytte inn i nye lokaler i september 1995. Og sosialkontoret kunne deretter nyte en romsligere tilværelse etter at samboerne hadde flyttet ut. Det var en stund Honda som hadde forretning og verksted her, men det varte ikke lenge. Snart flyttet bilforretningen ut og overlot lokalene til Fretex og Norsk sengetøylager, (fra 2002 heter det Jysk).

Narvesen som hadde flyttet sine lokaler fra Haugenstua senteret gav seg 31. desember 2002. Men fra sommeren 2003 flyttet Apotek 1 inn i de ledige lokalene.

Like etter at Konelabygget i Garver Ytteborgs vei 98 var ferdig, så kom det en byggesak fra Entreprenørfirmaet Skår som ble forelagt Bydelsutvalget til uttalelse. Firmaet søkte om tillatelse til å få bygge verksted og lager samt noen hybler til sine ansatte i Garver Ytteborgs vei 96. Dette var en kurant sak for det var slik virksomhet som tomten var beregnet til så Bydelsutvalget ga sin tilslutning, og byggetillatelse ble gitt av de rette myndigheter.

Etter at bygget var ferdig oppført, området var ferdig planert utvendig og firmaet hadde fått satt opp sitt firmaskilt på veggen ventet folk på at det snart skulle komme noe mer aktivitet på området.

Og mer kom det for en vakker sommerdag hørte folk salmesang og høylytte halleluja rop inne i fra lagerbygningen, og etter sangen og de høye halleluja ropene å dømme så skjønte folk at dette var noe annet enn en firmafest for det var ennå litt tidlig på kvelden, og resultatregnskapet kunne umulig være så bra etter så kort tid.

Og noe annet enn en firmafest var det, for en dag var hele Haugenstuaområdet fullt av biler, de sto tett i tett og over alt. Folk som skulle på Haugenstuasenteret for å handle måtte gjøre vendereis for det var ikke en ledig plass å oppdrive. Da fikk folk høre at pastor Åge Åleskjær skulle ha stort møte i Oslo kristne senters nye lokaler på Haugenstua. Etter denne dagen var ikke livet på Haugenstua helt det samme, folk som skulle handle på Haugenstua senter måtte snu og reise et annet sted de dagene Oslo kristne senter skulle ha møter.

Oslo Sporveiers bussjåfører truet med å nekte å kjøre i Garver Ytteborgs vei da bussene hadde store problemer med å komme frem. Så enkelte dager måtte politiet og trafikksjefens etat rydde hele Garver Ytteborgs vei for biler. Også på plassen foran Haugenstua senter sto det alltid fullt av biler.

For å pynte litt opp foran fasaden ble det plantet busker i området mot veien, det er alltid prisverdig at det pyntes opp men i dette tilfelle ble det tydeligvis pyntet litt for grundig, med busker og planter. Stovnerområdets travleste veikryss, et kryss hvor bilistene som kommer fra Grorud betrakter sin forkjørsrett som hellig, der disse bilene kommer inn i krysset med dødsforakt. Dette krysset fikk sikten til høyresiden så redusert at de som kom kjørende Maria Dehlis vei og skulle svinge til venstre opp Garver Ytteborgs vei, ofte ikke ble oppmerksom på biltrafikken som kom fra høyre før bilen smalt inn i siden på dem.

Siden dette problemet oppsto har denne saken stått øverst på bydelsutvalgets lange liste over prioriterte veisaker. Henvendelser til pastoren har ikke hjulpet, men han hadde vel hatt andre ting å tenke på enn slike verdslige ting. Men det ser ut til at også andre etater har andre ting å tenke på de også, for de har strøket denne saken eller oversett den.

Pengene strømmet tydeligvis inn til Oslo kristne senter. For en dag fikk folk lese i en pressemelding om at pastor Åleskjær hadde fått et signal fra Vårherre en natt, om å kjøpe tomten ved siden av Haugenstuasenteret som nå i mange år hadde vært regulert til kirketomt eller andre allmennyttige formål. Og Oslo kommune som eide tomten uten helt å vite hva de skulle gjøre med den slo til og solgte.

Men det gikk ikke lenge før pastoren igjen hadde fått nye signaler fra oven, og nå ville han selge tomten igjen. Men det å få solgt en tomt som var regulert til kirketomt, var ikke lett, så etter en runde til alle frikirker som kunne være potensielle kjøpere fikk han negativt svar også fra disse, det var ingen som ønsket å etablere seg på Haugenstua, og dermed ville heller ingen Rikets sal

av de forespurte menigheter kjøpe denne tomten.

Etter flere nye runder med forskjellige forslag, blant annet brakkeby med hybler for studenter som bydelsutvalget også sa nei til, ble saken lagt på is.

Nå fikk pastoren en større og større menighet, og han valgte å kjøpe Tandbergbygget på Kjeller i stedet, og flyttet hele Oslo kristne senter til Kjeller. Derved ble Haugenstua igjen attraktivt for de som ville til Haugenstua for å handle, for det var igjen plass til å parkere bilen.

Lokalene til Oslo kristne senter er nå tatt i bruk til verksted og lokaler for en bilforretning, etter at Oslo bilverksted og en Honda-forhandler innredet lokalene til sine formål. Og flyttet inn sommeren 1996. Men Honda var ikke der lenge. Toyota og en sjåførskole overtok og flyttet inn i 2000.

Og Ålekjær fikk solgt tomten sin i Garver Ytteborgs vei 85. Jehovas vitner kjøpte den og oppførte forsamlingshuset "Rikets sal" på dugnad. Bygget var ferdig på 3 uker.

Bildet under er tatt fra Haugenstua stasjon av Ingeborg Stovner. Jylsberg sees midt på bildet, huset til Arne Stig til høyre i bildet, og låven til Stig gård helt oppe til høyre. Nedre Stovner gård kan sees i bakgrunnen. Haugenstua senter ligger i dag på jordet i forkant av bildet.

Haugenstua fra før 1960

Og bildet under er tatt fra samme sted i år 2002.

Haugenstua 2002

Snart vokste det opp brakker og kraner på Haugenstua og byggingen av blokkene i Ole Brums vei var i gang. Stigbekken ble først lagt i rør for der skulle de første blokkene bygges. Ole Brums vei og parkeringsplasser skulle anlegges på Dalaløkka som området sør for Stigbekken het.

Stovnerbekken var allerede lagt i rør der den i dag ligger under Østre Aker vei. Men den lille fossen som bruste rett nord for den gamle smia til Stig gård, forsvant sammen med smia da blokk ni ved Garver Ytteborgs vei ble bygget.

Bygningene og drivhusene på Jylsberg måtte rives for å gi plass til alt anleggsmateriellet, og deretter kom byggingen av de første blokkene etter hvert godt i gang.

Dessverre gikk det ikke lang tid før det skjedde en tragisk ulykke. Disse høye byggekranene hadde et førerhus oppe ved kranbommen og kranene beveget seg på skinner, som derved kunne flytte kranene fra blokk til blokk etter som det var behov. Disse skinnene måtte være nøyaktig justert i vater for at kranene ikke skulle velte, og de måtte derfor kontrolleres ofte.

Men ved de innerste blokkene i Ole Brums vei sviktet grunnen under den ene skinnen. Grunnen omkring Stigbekken hadde nok ikke tørket helt ut, så en kran som var i gang med å forflytte seg, veltet med kranføreren i førerhytta. Førerhytta ble knust mot en kolle som ligger innerst i veien nær rundkjøringen ved blokk fem, der denne kranføreren dessverre ble drept.

Etter hvert ble blokkene i Ole Brums vei og de første blokkene i Garver Ytteborgs vei ferdig.

Det ble ofte nødvendig å krabbe over grøfter og manøvrere seg forbi store anleggsmaskiner det første året, for det var fortsatt graving. Og i Garver Ytteborgs vei drev de fortsatt på med fundamentene til blokk 8, samtidig som det lille beskjedne Løytnantsfjellet ble sprengt bort.

Det ble nok en vemodig dag for bonden på Stig gård da gravemaskiner kom for å rive den store låven som hadde vært et landemerke på stedet i mange generasjoner. For det skulle da ryddes plass for å bygge blokk ni og ti. Store maskiner knuste låven til pinneved på noen få timer. Og når dagen var omme var alle spor etter et gårdsbruk fjernet, også den gamle smia forsvant denne dagen.

Omsider var alle de ti blokkene til Haugenstua borettslag ferdige og de 882 leilighetene hadde omsider fått sine beboere etter en lang byggeperiode. Men det var bare innenfor som alt var Shellstasjonen på Haugenstua

ferdig. Det var tung leire og søle over alt, og de som hadde små barn fikk av og til ungene hjem som noen vandrende søleklumper.

Slik at de ofte måtte spyles rene med vannslangen, inntil en grovsortering av egne unger kunne foretas før en endelig identifikasjon.

Men til slutt begynte det å bli grønt rundt blokkene. Og nye trær ble plantet. Også en bensinstasjon ble bygget rett over der Stovnerbekken sildret tidligere.

På den andre siden av Østre Aker vei bygget de også, der ble det bygget lavere blokker enn disse høyblokkene på Haugenstua. Og arkitekten må ha gjort en bra jobb for blokkene ble Haugenstua året 1966

liggende pent i terrenget. Også her flyttet nye beboere inn etter hvert som leilighetene var ferdig i årene 1968-70.

Perrongen på stoppestedet på Haugenstua som i alle år bare hadde betjent et lite antall reisende, ble nå fylt av mange nye reisende som skulle på arbeid om morgenen.

Det hvite huset mellom blokk 8 og 9 som har adresse Garver Ytteborgs vei 111 b (gnr.105/223), tilhørte Arne Stig, bror til Ole Stig.

Han flyttet inn i nytt hus 1. februar 1947. Fire år etter at han fikk fast jobb med å frakte melk fra gårdene til meieriet.

Før meieriet og bøndene organiserte fast henting av melk måtte, bøndene på Stovnergårdene levere melken i byen selv.

To ganger i uka reiste de inn til Lilletorget for å selge melk, og da ble det ofte til at de handlet med seg varer hjem igjen når de allikevel var byen. Melkespannene ble lagret i egne ishus hvor isblokker fra vinterens isskjæring lå godt innhyllet i isolerende sagflis.

Rett øst for undergangen under jernbanen ligger den gamle vokterboligen som har stått der siden år 1854. Denne

bygningen ble først oppført et annet sted nærmere Høybråten som bolig for jernbanefolk i forbindelse med anlegget av hovedbanen, men ble flyttet til sin nåværende plass da hovedbanen var ferdig.

Vokterboligen blir også omtalt som vaktstue og det er for så vidt også korrekt da dette huset hadde en dobbelt funksjon de første femti årene av jernbanens historie.

Haugenstuveien krysset jernbanesporet i plan fra år 1854 til Hovedbanen fikk anlagt dobbeltspor i år 1904, og veien var da stengt på begge sider av sporet med grind.

Det var kona til banevokteren som fikk denne jobben med å passe på at grindene var stengt når toget kom.

Jobben som grindvokter fulgte familien til den som var ansatt som banevokter, og grindvokterjobben ble ansett for å være et meget ansvarsfullt arbeide der det også i detalj var u

tarbeidet en egen instruks.

Den som passet grinda lengst i de årene veien krysset jernbanen, het Lina Enersen. Hun døde i år 1947 101 år gammel, men hadde da forlengst flyttet ut av vokterboligen.

Det var også en liten hage i tilknytting til denne boligen som også ga beboerne muligheter for å dyrke grønnsaker og poteter.

Bildet til venstre viser banevokter Aker, den siste banevokteren som arbeidet fra vokterboligen. Her passerer han Høybråten stasjon en vinterdag. Trappene og trebrua til venstre i bildet er borte nå.

Boligen hadde også en betydning for postleveringen til gårdene i området før år 1921 da Høybråten jernbanestasjon fikk eget poståpneri. Posten ble levert ved at konduktøren kastet postsekken til de som bodde i denne vokterboligen, og det var banevokterens barn som tjente seg en ekstraskilling ved å levere posten til gårdene.

Selve undergangen som er satt opp av store steinblokker ble ferdig i år 1903, og hvorvidt denne undergangen er flyttet fra et annet sted er ikke kjent, men hver blokk var i allfall merket med tall da de ble satt opp. Gårdbruker Kaare Mauritzen fortalte en gang at det var i denne undergangen han lærte seg å telle da han var barn, takket være disse tallene.

Denne undergangen var gjenstand for vakthold også under siste krig. Bruer kan sprenges og derved lamme jernbanetrafikken i lang tid fremover. Som en del av den militære beredskap er alle bruer i Norge forberedt for å kunne sprenges hvis situasjonen tilsier det. Denne brua er også forberedt for slik sprengning da det er boret inn hull øverst i granittmuren rett under skinnegangen for vestgående tog.

Det er boret inn seks hull på to av de øverste granittblokkene for å gi plass til sprengstoff. Tyskerne beordret lokalbefolkningen til å stå vakt på slike steder, borgervakt ble det kalt og på Haugenstua var det to mann som sto på vakt. Foran viktige transporter var det tyske soldater som overtok vaktholdet.

Haugenstua stoppested.

Haugenstua ligger 12 kilometer fra Oslo sentralbanestasjon. Denne stasjonen som ikke kan tilby de reisende annet enn et lite uværsskur, har blitt en av de mest trafikkerte langs hele NSB's linjenett.

Denne trafikken står i sterk kontrast til de få passasjerene som gikk av og på lokaltogene for over tretti år siden. Men nå arbeider jernbanen med planer om en ny stasjon her.

Men selv om jernbanen gikk her allerede i år 1854, så stoppet det ikke noe tog her før 1. desember 1937. Først da ble Haugenstua stoppested ferdig, men det var ikke alle tog som stoppet her etterpå heller.

De første dampdrevne togene som gikk forbi her hadde lav hastighet i denne kurven forbi stasjonen, slik at det var mange som hoppet av i fart. Dette var jo ikke lovlig og heller ikke ufarlig. Historien om Dagny Margrethe Wallerud, /2/4 1897 - 18/2 1916), som som ble drept av toget understreker dette.

Etter en slitsom dag på arbeidet inne i Kristiania sovner hun på toget og våkner ikke før toget har forlatt Grorud stasjon. Siden neste stasjon den gang var Lørenskog, så hun sikkert ikke frem til den lange veien tilbake til Haugenstuen gård hvor hun bodde.

Hun prøver seg på å hoppe av toget ved Haugenstua noe hun hadde hørt andre har gjort tidligere. Men dessverre så henger den tykke vinterkåpen seg fast i toget slik at hun blir kastet tilbake i skinnegangen og mister livet.

Gården Haugenstuen som stedet har fått sitt navn i fra, lå rett på sørsiden av Haugenstuen gård - Wallerud

jernbanesporet ca 200 meter vest for Haugenstua jernbanestasjon. Gården ble utskilt fra Haugen ved skjøte av 28. juli 1723, hvor en femtedel av eiendommen Haugen senere fikk eget matrikkelnummer.

Gården har gjennom tiden hatt mange eiere, siste eier fra 17. april 1942 var August og Torbjørn Wallerud.

Gården har navn etter Peder Olssøn Haugenstuen, som eide gården fra år 1749 til 1799. Gårdens bygninger lå på sørsiden av jernbanen. En stor del av eiendommen lå på nordsiden av jernbanen der Haugenstua senter ligger i dag med Stovnerbekken (Østre Aker vei) som grense i nord mot Fossum.

Traséen til Haugenstuveien fortsatte videre opp til toppen slik som gangveien i dag går opp til Høybråtenveien ved Haugen skole. Veien fortsatte videre vestover mot Furuset for å knyttes

sammen med den gamle Strømsveien ved Kløfta. Som lå omtrent litt ovenfor der Professor Birkelands vei møter avkjøringen fra E-6.

Vi sier takk for følget på denne turen, buss nr 25 eller 66 bringer deg tilbake til der vi startet. Bussforbindelse som går innom rundkjøringen ved Ole Brums vei 7 har vær en salderingspost i årevis. Til de eldre beboernes store fortvilelse, men nå går den iallfall innom tre timer midt på dagen.

Men vil du være med på en tur til passer det nå å gå en tur på Høybråten som i flere generasjoner var en del av denne bygda øst i Akersdalen, frem til bydelene ble administrativt atskilt i 1972 og i 1985. Men i 2004 er Høybråten igjen en del av Stovner bydel.