Den gamle Fossumveien. Vi går en tur fra Øvre Fossum gård til Trondheimsveien og ser på gammelt og nytt underveis..

Tur 3

Den viktigste veien i nyere tid for Stovner, men før den siste utbyggingen fra år 1967, var Fossumveien over Fossumdalen. Deler av veien har nok vært i bruk i mange hundre år allerede. 

Fra den første syldstokken ble lagt til årestua på Rommen gård har den vært atkomst fra Fossum grind. Forlengelsen videre opp til Trondheimsveien ble først ferdig når Trondheimsveien ble ferdig rundt år 1788.  

Veien var smal bratt og svingete. Om vinteren når det hadde falt snø var denne veien et mareritt for alle de som skulle benytte veien. Det var åpent terreng og det hendte ofte at veien føyk igjen med snø. 

Det er få spor etter denne veien.

Det er ikke lett å finne igjen denne gamle veien, men utgangspunkter der den begynte er kjent. 

Veitraséen til den gamle Fossumveien startet i krysset Fjellstuveien og Haugenstuveien, i dag (Olaus Fjørtofts vei).

Dette må ha vært et sentralt veikryss der Tokerudveien og Haugenstuveien, (tidligere også oldtidsveien), koblet seg på.

Videre gikk Fossumveien i omtrent rett linje vestover gjennom Stovner sykehjem og frem til Tante Ulrikkes vei og Karl Fossums vei. Veien forbi Nedre Fossum i dag er rester fra den tidligere traseen. 

Det gule huset mellom blokkene lå på sørsiden av Fossumveien, videre herfra er alle gamle spor borte. For å kunne gi et bilde av hvor denne gamle veien lå, er det her kopiert et gammelt kart over et nytt kart.

Øvre Fossum gård.

Fra Haugenstuveien var det flate jorder på begge sider av veien. Vinden kunne ta derfor  ta temmelig hardt når nordøsten var i humør til slikt. Men den store hekken utenfor Øvre Fossum gård skjermet godt for vinden de første hundre meterne.

Fossum nevnes ikke i noe dokument før i senmiddelalderen. Men på 1600-tallet er gården omtalt som " Fosseim vider Gælliaas". 

Fossum var i middelalderen en gård som ble selveiet fra år 1685. Nedre Fossum gård hørte også til denne gården frem til år 1757. Det var mange eierskifter før E. Christensen kjøpte Øvre Fossum gård 8. november 1915.  Den 22. mars 1942 overtok Eva Kristine Christensen Øvre Fossum , og drev gården frem til utbyggingen.

  Hun bodde fortsatt i hovedhuset så lenge hun levde, selv etter at resten av gården ble tatt i bruk til  ridesenter. Oslo kommune står i i dag som eier, men ridesenteret drives av et andelslag.  

Fjøs og grisehus ble i 1978 bygd om til stall. Her er ridesenter og kultursenter, her holdes julemesse og Stovnermarked, det er husflid og andre aktiviteter.

Våningshuset er pusset opp i år 1995, og benyttes i dag av Stovner bydel til møterom. Og kontor for Frivillighetssentral og Ungdomsseksjonen.

Kulturhuset Øvre Fossum gård har flere rom til leie på dagtid, kveldstid og i helgene. Lokale med plass til 15 personer i kjelleren. Lokalet har whiteboard og lerret, og mulighet for projektor. Rommet er ypperlig til foredrag, møter eller gruppearbeid.

Lokalet i første etasje bestående av møterom, to grupperom og stort kjøkken. Kjøkkenet har gode forhold for matlaging, og i møterommet kan det dekkes til ca 25 personer. På kjøkkenet finner du komfyr, mikrobølgeovn, kjøleskap og oppvaskmaskin.

I forbindelse med møter er lerret tilgjengelig, og det er også mulig å låne projektor, overhead og whiteboard.

I grupperommene finnes piano, stereoanlegg og TV med muligheter for videotilkopling, disse kan selvfølgelig flyttes etter behov. For priser og betingelser kontakt Bydelsforvaltningen tlf.: 23 47 11 32.

Bygningene var en stund truet med riving da det en stund var planer om å bygge andre ting på eiendommen. Men lokalbefolkningen satte i gang en aksjon for å bevare bygningene for lokale aktiviteter og de lykkes da også. 

Øvre Fossum gårds allaktivitetssenter som det nå heter, feirer i det skrivende år 1997, sitt tjue års jubileum. Gårdens driftsbygning benyttes i dag til stall for ridesenteret og lokaler for Østre Aker husflidslag. I tillegg er det bygget en ridehall på 2100 kvadratmeter.

Stovnerhjemmet.

Rett over veien i Fossumveien 64 ligger Stovner sykehjem. Sykehjemmet var klar til å ta imot sine første beboere i år 1976. Bygningen ligger på jordet til Nedre Fossum, og Sykehjemmet har plass til 190 beboere. Så det ble etter hvert en stor institusjon med 200 personer som fikk sin arbeidsplass der.

Etter at Stovner bydelsforvaltning ble en permanent kommunal etat i år 1987, ble ansvaret for driften av sykehjemmet overført til bydelen. Mens bygningsmassen senere ble overtatt av det kommunale foretaket, Omsorgsbygg.

Men det var andre bydeler i Oslo som ikke hadde noe sykehjem i sin bydel, så de bydeler som da overtok eksisterende sykehjem ble nødt til å dele sengekapasiteten med andre bydeler.

Et system med kjøp og salg av sykehjemsplasser var da en realitet. Stovner sykehjem fikk derfor i starten bare 90 plasser til disposisjon for Stovnerbeboere, de andre 90 plassene ble solgt til bydel Sagene/Torshov. 

Ved sykehjemmets 20-års jubileum var det bare 60 plasser som ikke var i bruk for Stovnerbeboere. Og de ansatte hadde etter hvert fått en internasjonal sammensetning med 25 nasjoner som arbeidet på Stovner sykehjem. Men Bygningen hadde mange svakheter. Det var få bad og toaletter som beboerne måtte dele.

Egen barnehave hadde Stovner sykehjem også i de første årene. Men en barnerik bydel vokser til, så behovet for barnehaven ble med tiden borte. Barnehavebygningen ble derfor bygget om og i desember 2002 flyttet helsestasjonen for hele bydelen inn der. Bildet over viser utsikten mot Furuset og Tveita fra Stovnerhjemmet. Og i 2009 brant bygningen ned.

Onsdag 18. september skiftet Stovner sykehjem navn til Stovnerhjemmet. 

Grunnen til navneskiftet var at forhenværende Stovner sykehjem beboes også av friske men handikappede folk slik at det var på tide å skifte navn.  Eldre mennesker er ikke det de en gang var. Men 25.august 2008 var det slutt. De  første pasienter flyttet da til nye Stovnerskogen sykehjem med 148 enerom og eget bad. De yngre fikk et tilbud i Stigenga.

Karl Fossums vei. 

Karl Fossums vei møter vi rett etter Stovnerhjemmet. Den går fra Tante Ulrikkes vei over Fossumveien og Fjellstuveien frem til Stovner idrettshall og Stovner rådhus. Veien var ferdig i år 1975 men fikk ikke navn før 1994. Eiendommene hadde før adresse til Stovner senter. Fikk navn etter Karl Fossum (1865-1941), far til Thorbjørn Fossum som var siste eier til Nedre Fossum gård. 

Karl Fossum var Herredsstyremedlem i Aker i tre perioder i årene 1898-1907. Valgperioden var bare tre år den gangen. Foruten Stovner senter som ruver i  terrenget på venstre side ligger også Stovner videregående skole i denne veien. 

Stovner videregående skole brukte litt tid på å bli ferdig, men i år 1979 var den skolen også ferdig til å ta imot nye elever. Det så litt stygt ut en stund på vårparten det året da det begynte å brenne i taket på skolen, men det gikk bedre enn fryktet, og Oslos nyeste og mest moderne skole startet som planlagt. Og helt innerst finner vi Stovner idrettshall som ble ferdig i 1984 og Stovner rådhus som  ble tatt i bruk i 1986.

Svømmehall på Stovner?

En svømmehall på Stovner har vært en gjenganger i samtlige partiers programmer foran kommunevalgene. Men allerede året 1984 var svømmehallen i ferd med å bli realisert, planene var godkjent, pengene var bevilget, og planen var å bygge ny svømmehall i tilknytting til den nye idrettshallen på Stovner som var ferdig dette året. 

Men denne planen grunnstøtte med et brak. Idrettshallens brukere og publikum hadde allerede greid å markere seg ved å parkere sine biler vilt og uhemmet i nabolaget. Derved skapte de problemer for beboerne da innkjørselen til garasjeanlegget også lå til den samme veien som idrettshallen benyttet.

Styrene for boligene ved Stovner senter gikk derfor hardt ut og motsatte seg videre planer om en svømmehall i området. De påpekte de eksisterende problemer med parkering rundt blokkene. Og så vel med rette også de fremtidige parkeringsproblemene hvis det skulle komme enda flere biler i området. For de ti parkeringsplassene som var oppmerket foran idrettshallen vitnet om en håpløs planlegging fra begynnelsen av.

Stovner rådhus.

Tidligere ordfører Albert Nordengen var heller ikke helt sikker på hvordan han skulle forholde seg da Stovner bydelsutvalg bestemte at bydelens administrasjonsbygning skulle hete Stovner rådhus. Han antydet at Oslo allerede hadde et rådhus nede i byen.

Men rådhus ble det også i vår bydel. Da et rådhus i sin funksjon jo er et sted hvor det foregår drøftinger og hvor det fattes vedtak. Og det er nettopp det som skjer i de tidligere bygningene til Fossumberget skole som var var barneskole fra 1976.  

Fossumberget og Vestliskogen var de første skolene som ble rammet av ny skolebruksplan i år 1984. Bygningen til Fossumberget skole ble to år senere tatt i bruk av Stovner bydelsforvaltning. 

Da fikk bydelsforvaltningen endelig plass nok etter en trang interimsperiode i Stovner senter. Og i løpet av årene så har  bydelen samlet mesteparten av sine tjenester her. 

Og i juni  2002 åpnet også legevakt nord her i lokalene til legesenteret. Legevakten hadde sin åpningstid mandag - fredag mellom kl 16 - 22.30, og lørdag, søndag og helligdager mellom kl 08.00 - 22.30.  Inngang fra den siden som vender mot Jesperudjordet. Men tre år senere ble legevakt nord flyttet til Linderud senter.

Stovner senter.

Men vi kan jo ikke fortsette videre før vi har tatt en tur innom Stovnersenteret. Etter en trang tilværelse i brakkene i Fossumveien 200, kom Stovner senter som  en ny storstue da den åpnet i 1975. Stovner Senter ble bygget av Selvaag Bygg. Og det ble organisert som et eget aksjeselskap Stovner Senter AS. 

Det var Selvaag Bygg AS som var entreprenør og som også var konsulenter for oppførelsen av bygget. Og det var datter til Selvaag, Lene Holte som sto for den daglige driften av senteret. 

Men i 1996 ble alle aksjene i Stovner Senter AS kjøpt av Steen & Strøm ASA og ble et heleid datterselskap.

Senteret, som ble bygget på grunnen til Østre Tokerud, skulle ikke bare romme butikker,  men også kino og samfunnshus.

Men samfunnshusene ble av forskjellige årsaker dårlig  benyttet. Den samme skjebnen fikk kinoen i Stovner Amfi som skulle gi beboerne et fullverdig filmtilbud der de bodde. 

Stovner amfi  ble også dårlig besøkt, og Oslo Kinematografer la ned kinodriften etter noen få år. Styret i Stovner samfunnshus gjorde et tappert forsøk på å  drive kinoen selv, men de måtte også gi tapt etter en kort stund. 

Stovner senter overtok da lokalene selv, der de fortsatte med en litt annen profil med kongressenteret Conventum. Bydelen hadde derfor fortsatt en arena med alle tekniske hjelpemidler som også bydelens teatergrupper og andre kunne benytte. 

Lokalene var ideelle til arrangementer der det var behov for scene. Noe NRK fjernsynet også hadde oppdaget da de la noe av sin produksjon til Stovner Amfi. Men ved årsskiftet 1995/96 var det ugjenkallelig slutt for Stovner Amfi, og Conventum. Samfunnsalen var allerede bygget om til butikker der Hennes & Maurits holder til i dag.

Det som var igjen av Stovner samfunnshus var bare noen minner, da samfunnshuset hadde vært nedlagt i fem år allerede.

Stovner senter med sine innendørs torg ble også en plass hvor ungdommen vanket.  Stort sett var dette vanlig ungdom, men det var jo også perioder hvor omsetning av stoff også forgikk innendørs. Senteret fikk tidlig et eget ordensvern som patruljerte på senteret. Disse kom dessverre fort i konflikt med den oppvoksende slekt, og de pådro seg også avsky og harme da de iførte seg sorte uniformer som den eldre befolkning assosierte med vår lite ærerike hird fra krigens dager. 

Men senteret tok fort signalet og vekteruniformen fikk en annen farge. Nå er vekterjobben kjøpt fra etablerte og seriøse selskaper. Senteret gjort mange forandringer og utvidelser underveis, og har lykkes med å gi bydelen et godt handelssenter og en plass å trives på.

Men en gang gikk det riktig galt.

Ved ellevetiden 13/11 falt 200 kvadratmeter av taket i Stovner senter sammen. Centra Mat ble på sekunder gjort om til en slagmark av knuste handlevogner, brusflasker og matvarer.

En godt voksen mann ble klemt fast mellom tak og gulv. Kaos og panikk bredte seg i sentret. Mellom 20 og 30 mennesker befant seg inne i matvareforretningen da ulykken skjedde.

Politiet fikk meldingen klokka 10.58. Mannen som lå fastklemt ble frigjort en halvtime senere.

Det måtte hydraulisk verktøy til for å få løs mannen. Han ble alvorlig skadet, men det var aldri fare for livet hans. Så mannen fikk et opphold på Ullevål sykehus, fortalte politisjef Terje Kristiansen fra Stovner politistasjon.

Fem personer var direkte involvert i ulykken som strakk seg over et område på om lag 50 kvadratmeter i butikkens inngangsparti. Det ble umiddelbart opprettet et kriseteam med tre psykiatriske sykepleiere på stedet. 

En informasjonstelefon for pårørende ble åpnet. Fossum kirke stilte lokaler og ansatte til disposisjon. I kirkelokalene ble det holdt informasjonsmøter, og alle som trengte det, fikk hjelp til å bearbeide sjokket etter ulykken.

Det ble brukt lavinehunder i redningsarbeidet, for at politi og brannvesen kunne være helt sikre på at ingen flere lå under takmassene. I ettertid viste det seg at årsaken var betongsaging i en vegg under Centra mat. 

Fossum kirke.

Bortenfor senteret ligger Fossum kirke som ble innviet 12. september 1976. Fossum menighet hadde allerede eksistert noen år da Fossum og Stovner ble egen menighet fra år 1971, etter å ha tilhørt Høybråten menighet siden år 1932.

Og menigheten fikk sin første sokneprest Jan H. Walle året 1972.

Gudstjenestene måtte foregå i de lokaler som var å oppdrive på den tiden. 

Men det siste året før kirken var ferdig ble mange kirkelige handlinger utført i samfunnshuset på Stovner. Også festsalen på Vestli barneskole ble tatt i bruk ved årsskiftet 1972/73. 

Fossum menighet var faktisk de første som benyttet denne salen, for ferdigbefaring, og overlevering av bygget til skolen skulle første skje dagen etter.

	Men det var ikke uvanlig at det også ble holdt gudstjenester utendørs om sommeren, som oftest med blomsterpyntete blokkterasser som en ramme rundt, der menigheten overvar gudstjenestene fra sitt eget galleri. Det var selvfølgelig Olav Selvaag som har noe av ansvaret for at denne kirken ble bygget så tidlig. Det sies at han tilbød seg å bygge denne kirken for et svært beskjedent beløp da han allerede var i gang med å bygge Stovner senter.  For Selvaag hadde jo alt som trengtes for slikt arbeide på plass, noe Oslo kommune takket ja til.  Bildene til venstre viser Stovner sentergate, der Stovner senter har en av inngangene til venstre Fossum kirke ligger i enden av denne gata. Til høyre ligger Deichmanske bibliotek, avd Stovner Til venstre nederst skimtes Stovner videregående skole. mens Stovner idrettshall befinner seg til høyre utenfor bildet.
	Men orgelet til Fossum kirke var ikke bra nok, så menigheten begynte å starte arbeidet med samle inn penger til nytt orgel.  Dette kunne ta mange år, for et slikt orgel koster fortsatt mye penger..  Men en dag kom noen og la en million kroner på bordet  til sognepresten og sa det var hans bidrag til et nytt orgel. Han ville også at giverens navn ble holdt hemmelig.  Men det ble etter hvert kjent at det var Torbjørn Fossum som var giveren. Og siden han ikke hadde noen nære arvinger, var det lett å forstå hans uttalelse om at det ikke var lommer i likskjortene.

Stovner politistasjon.

Vi kom et godt stykke  vekk fra den gamle Fossumveien nå så vi kommer  fort tilbake ved å benytte gangbroen over den nye Fossumveien. Aasta Hansteens vei ligger foran oss, og bygningen til Stovner politistasjon ligger på høyre side i nr 10 rett etter vi har kommet vel over. 

Økern politistasjon hadde hele Groruddalen og Grefsen/Kjelsås som sitt distrikt, og de skulle betjene 150.000 innbyggere. Nå begynte politistasjonen på Økern senter som var fra år 1969, å bli for liten. Politifolkene satt omtrent oppå hverandre, og arbeidstilsynet begynte å true med å stenge hele politistasjonen.

Lokalpolitikerne på Stovner hadde lenge uavhengig av slike interne problemer i politietaten, allerede i begynnelsen på 1980-tallet, begynt å lufte tanken om å få en politistasjon lagt til Stovner. Høyres representant i bystyret, Marit Stovner var en aktiv pådriver både lokalt og i bystyret, og etter hvert kom andre partier etter.

Så i år 1988 ble planene for en ny politistasjon på Stovner forelagt Stovner bydelsutvalg til uttalelse. Men allerede 60 år tidligere i år 1928, hadde Stovner vel innsendt en søknad til Aker formannskap om å få lagt en politistasjon til Høybråten eller Stovner.

Lokaliseringen var foreslått der stasjonen ligger i dag og bydelspolitikere fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti var i utgangspunktet enige i planene i prinsippet. 

Det fremkom bare noen merknader om atkomstsveien til den nye politistasjonen noe som i ettertid ble fulgt. Men personalet i Fossum fritidsklubb og representanten fra Sosialistisk venstreparti var sterkt bekymret for den nye politistasjonen men hver på sin måte.

Sosialistisk Venstreparti uttrykte stor bekymring for stadige utrykninger med ulende sirener fra denne politistasjonen. Noe som også skapte debatt men i konklusjonen etter debatten kom bydelsutvalget frem til at det måtte vel være det samme hvor disse ulende bilene kom fra, når det var påkrevet med rask assistanse til mennesker som trengte hjelp. 

Nå var det vel ikke ulende sirener som var det underliggende problemet, Grorud brannstasjon på Rommen hadde allerede åpnet i januar år 1973, og det ble aldri ytret noen reell bekymring for sirener fra disse brannbilene når de skulle på utrykning.

Men noen av personalet som arbeidet i Fossum fritidsklubb var sterkt bekymret for å få en slik enorm konsentrasjon av politifolk så tett inntil klubben. Da de mente at mange av de ungdommene som vanket på Fossumklubben kunne få traumatiske opplevelser av det nye naboskapet. 

At ungdommene i tillegg risikerte å treffe politifolk på utsiden av klubblokalene ble altfor sterkt. Men nå ble disse ungdommene spart for disse sterke belastningene, da denne klubben som var i en bygningsmessig dårlig forfatning året etter ble nedlagt, og gjenoppstod noen år senere som aktivitetshus i enden av Tante Ulrikkes vei.

Men motstand og protester kom det også fra annet hold, og det var fra de bydeler nærmere Økern som nå ble bekymret for at de ville miste politistasjonen i sitt område. Men etter mange runder med statlige departementer og kommunen ble spaden endelig satt i jorda i år 1990, og en ny politistasjon på Stovner ble åpnet høsten 1991. 

Stovner politistasjon var den første politistasjonen med et helt nytt konsept som etter hvert skulle bli kjent som Stovnermodellen, en ny måte å fordele arbeide og ansvar på, som flere politistasjoner etter hvert gikk over til, og som nå kalles Oslomodellen.

Oslo politidistrikt regner sin historie fra 1744. Fra den gang og frem til i dag har 27 politimestere ledet distriktet, og antallet ansatte har økt fra 60 personer i 1859 til 2250 ved tusenårsskiftet.

Men det var jo ikke bedre før heller.

Visst var det tjuveknekter og drapsmenn i bygdene før i tiden også, spesielt på midten av 1600-tallet da tredveårskrigen raste som verst, der soldater rømte fra tjenesten og begynte å røve langs landeveien i stedet. 

Den mest kjente forbrytelsen på 1600-tallet i vårt nærområde må ha vært mordbrannen hos Lauritz Skomaker som drev skjenkestue på Leirdal, på en plass tett ved jordbroen til Gamle Strømsvei.

H. O. Christophersen skriver i sin bok, Fra allfar- og kongevei: - En tjuveknekt fra Hakadal, Tollef Gudmundssøn Mork, som tidligere hadde frosset av seg begge føttene i Christiania rådstuearrest, kom en sur novemberkveld i år 1647 hinkende ned veien fra Gjelleråsen. 

Ved en av Stovnergårdene møtte han en kar som ga seg ut for å være selve Jens Holgerssøn, som var føreren for den største tjuvebande i byens omegn. Jens var tater og opererte mest sammen med en som het Andreas Kasperssøn. Tollef og Jens dro sammen ned til Leirdal hvor de slo seg ned i en låve tett ved plassen Jordbroen.

På denne plassen bodde Lauritz Skomaker, som var både skjenkevert og heler. Han hadde kone og to barn. De to tjuveknektene ble enige om å bryte seg inn i skjenkestuen og stjele klær og penger. Men det viste seg at Lauritz ikke var hjemme, men det var kona og begge barna som alle tre ble drept av Jens med knivstikk. 

Deretter satte de fyr på huset for å skjule forbrytelsen. De to ransmennene skilte lag ved Lindebergsbekken, men Tollef som var dårlig til bens ble fakket ganske snart, Jens ble tatt sammen med kompisen Anders Kasperssøn på Hadeland noen uker senere. Dermed var det slutt på denne bandens meritter i våre trakter.

En nabokrangel.

Men det kunne også dukke opp andre konflikter mennesker i mellom i tidligere tider også, selv om de for utenforstående virker bagatellmessige. Akers fjerde tingbok kan fortelle fra et rettsmøte den 6. desember 1664 som omhandlet en nabokrangel i bygda. 

Det var under en begravelse på Tokerud gård to måneder tidligere at to kvinner røyk sammen i en heftig krangel ute på gårdsplassen.

De to var Maren Knutsdatter på Rommen og Anne Torstensdatter på Fossum som beskyldte hverandre for å legge seg etter den andres ektemann. Krangelen gikk etter hvert over til en verbal krig der de ropte ukvemsord med sterk koloritt til hverandre. 

Noe som i seg selv var upassende i et hvert selskap og slett ikke i en begravelse. Vitner fra gårdene omkring som var tilstede i denne begravelsen var innkalt for å gi sin forklaring om tildragelsen. Men i følge rettsboka ble partene tydelig forlikte under rettsmøtet.

Aasta Hansteens vei.

Aasta Hansteen (1824-1908), som fikk navnet sitt på denne veien,  ble født i Oslo 10. desember 1824. Med den store astronomen Christopher Hansteen som far, og en danskfødt mor, vokste hun opp i et borgerlig hjem der den dansk-norske eliten vanket. Hun ble omtalt som en eksentrisk og mannevond kvinnesakskvinne. 

I virkeligheten var hun modig, intellektuell og fremtidssynt - og eide fremragende evner som følsom kunstmaler. Aasta Hansteen var en av omlag femti dyktige kvinnelige malere som Norge fostret på slutten av 1800-tallet. Nina Sundbyes statue av Aasta Hansteen ble avduket i 1985 på Aker Brygge i Oslo.

Vi kommer tilbake til vår tid igjen, og ser bygningen til Telenors telefonsentral Stovner på venstre side i Aasta Hansteens vei nr 3. En telefonsentral som kom i drift 20. oktober 1971, med en kapasitet på 4000 telefonnummer. Denne sentralen ble utvidet en rekke ganger frem til i dag. 

Fossum skole.

På høyre side i Aasta Hansteens vei nr 2 ligger bygningene til Fossum skole. Det er Lærlingsenteret for byggfagene i Oslo som holder til her nå. Men før 1988 var det atskillig yngre elever som gikk her. Fossum barneskole var en skole som kom raskt etter at kommunen kom i gang med tiltak etter Stovnerrapporten som sto i bladet "Sinnets helse" i 1975. Fossumberget og Vestliskogen var de første skolene som ble rammet av ny skolebruksplan i år 1984.

Men året 1988 kom det nok en skolebruksplan der Fossum barneskole ble nedlagt. Foreldre og lærere skrev side opp og side ned med vektige argumenter og elevene på enkelte skoler arrangerte overnattinger på skolen for å markere sitt syn på forslagene. Skolesjefen ville nå legge ned Fossum og Stig skoler, men flere skoler lå i faresonen. 

Denne gangen var det Smedstua barneskole og Fossum barneskole som det til slutt gikk utover. Og Stig skole mistet ungdomstrinnet på sin skole. Men det skulle ikke gå mange årene før skolesjefen nå hadde funnet ut at det var for få klasserom på Stovnerskolene og våren 1995 var preget av nok en skolebruksplan.

Nå har vi kommet et godt stykke ut på jordet, eller rettere sagt Tokeruds jorde, så vi går tilbake til rundkjøringen ved Tante Ulrikkes vei for å se etter spor etter den gamle Fossumveien.

Mellom Fossum.

Vi går sørover mot Tante Ulrikkes vei som går fra Fossumveien til snuplass i Forsheimer borettslag. Veien fikk navnet sitt i 1968. Navn etter hovedpersonen i Gunnar Heibergs skuespill Tante Ulrikke fra år 1884.Blokkene har har fått pene fasader med fine verandaer nå etter siste rehabilitering. 

Vi er fortsatt på Øvre Fossums grunn. 

Men snart kommer vi til atkomstsveien til Nedre Fossum gård, og da er vi igjen i traseen der den gamle Fossumveien gikk.

Etter noen hundre meter etter hekken til Øvre Fossum kom en inn på tunet på Mellom Fossum der låven  lå helt inntil veien på sørsiden. 

På den andre siden av veien lå våningshuset. Det kunne nok være noe upraktisk å ha en vei omtrent oppe på trappa, men slik var vanlig andre steder i landet også. Det var som regel lite med trafikk på den tiden veien ble laget. Den gamle Fossumveien gikk på venstre side av alleen vi ser på bildet.

I dag er gården Mellom Fossum revet, den nye Fossumveien trengte også plassen hvor denne gården lå. Gården ble fradelt fra Øvre Fossum i år 1757, men har flere ganger senere vært sammenføyet med de andre Fossumgårdene og fradelt igjen. 

Våningshus og driftsbygninger lå til Fossumveien mellom gårdene Øvre og Nedre Fossum. 

Martin Fossum var siste eier av Fossumslekten, men solgte tidlig gården og bygget seg nytt hus ved Stovnerhagen.

Trafikken er større her i dag enn den var da jorden ble dyrket. Så vi må følge fortauet til vi kommer til rundkjøringen som ligger der våningshuset sto. 

Det var Martin Fossum, søskenbarn til Karoline Aasum på Tokerud, som kjøpte Mellom Fossum på 1880-tallet. Han drev gården inntil han bygget seg nytt hus ved Stovnerhagen. Fra 1920-tallet var det Røa gård som forpaktet jorden.

Ekspropriasjonen.

Olav Selvaag kjøpte tidlig eiendommen til Øvre Fossum og Tokerud, mens Torbjørn Fossum på Nedre Fossum ville ikke selge. Han ville drive gården så lenge det var mulig. Den samme innstillingen hadde også mange andre bønder.

Fredag den 20. mai 1960 klokken 18, skulle bystyret behandle sak nr. 238 for perioden 1959-60: "Erverv av nye boligarealer".

Den kvelden var det nesten folketomt på Stovner. 

For de fleste satt på publikumsgalleriet i bystyresalen, for å overvære debatten og selve avstemningen i en sak som var den viktigste for Stovner i hele bygdas eksistens. 

Forslaget gikk blant annet ut på å gå til erverv av samtlige ikke allerede utparsellerte eiendommer flere steder i Oslo-omegn, blant disse Romsås-Fossum-Stovner. Bildet over viser Øvre Fossum  gård. Mellom Fossum lå rett utenfor høyre billedkant. Og det er den gamle Fossumveien vi ser til høyre billedet over..

Feltet som saken omhandlet var begrenset av jernbanen i sør, bygrensen i øst og Trondheimsveien i nordvest. 

Noe av feltet i sørøst var allerede utparsellert og skulle holdes utenfor denne saken. 

Men et annet punkt i den samme innstillingen skulle få stor betydning for beboerne på Gamle Stovner de neste årene.

"De samlede anslagsvise omkostninger til tekniske anlegg utgjør ca. 70 mill. kroner, og med anleggsutgifter av denne størrelsen må kommunen sikre seg at disse anleggene blir planmessig og tempomessig utnyttet fullt ut. 

Feltet består imidlertid av så mange private eiendommer at det er urealistisk å kunne regne med en rasjonell utbygging hvis dette skal utføres av private grunneiere", var noen av argumentene i innstillingen som nå var under behandling.

Her lå det tydelig også et sleivspark til Selvaag som nå var en av de private grunneierne. 

Det ble derfor foreslått å ekspropriere samtlige private eiendommer innenfor et angitt felt, og det samlede areal som skulle erverves var på 4300 mål. 

Det fremgikk blant annet i dagspressen at Oslo kommune til å begynne med ikke var klar over at arealene som hadde tilhørt Tokerud nå tilhørte Selvaag. 

Og da skulle en tro at finansrådmannen når han oppdaget dette ville bedt Selvaag om en unnskyldning og trukket disse arealene ut av saken. Men dagspressen fikk den oppfatning at finansrådmannen skjøv det hele vekk, og ga nærmest  uttrykk for at kommunen ikke kunne ta hensyn til Selvaags små private ideer.

Men det var debatten og utfallet av forslaget om også å ekspropriere eiendommer som allerede var bebygget på Stovner som hadde den største interessen. 

Og dette temaet skulle gå igjen hos de forskjellige representantene på bystyrets talerstol under hele debatten. Hvorvidt det var nødvendig eller ikke å ekspropriere den enkelte eiendom var ikke vurdert i det hele tatt. 

Men bystyret hadde det travelt med å få saken ferdig behandlet, og var derfor ikke interessert i en utsettelse for å få dette vurdert. Det var derfor enklere for kommunen heller å vedta ekspropriasjon for noen eiendommer for mye, enn å risikere å måtte gå til ny sak om erverv av eiendom hvis det skulle vise seg å bli nødvendig på et senere tidspunkt.

Bystyredebatten var lang og kveld gikk over til natt da bystyret hadde delt seg i et klart flertall som jo måtte tenke helhet til samfunnets beste. 

For som de sa i sine mange taler, "det var ikke deres mening å ekspropriere eksisterende småhusbebyggelse", sa flertallet. 

Men de måtte gjøre et vedtak i det tilfelle at de hadde et behov for benytte seg av det. "Og siden det dreier seg om 300 millioner kroner i utgifter, må opplegget gjøres på en skikkelig og rasjonell måte, dette er årsaken til at ekspropriasjon av de nærmere 100 private småeiendommene på Stovner kommer inn i bildet", sa en annen.

Et markert mindretall med høyesterettsadvokat Trygve Horgen (H), som også var en anerkjent advokat på eiendomssaker i spissen, ville ikke være med på at kommunen skulle ha et vedtak liggende i skuffen som kommunen bare kunne ta frem som et sverd hver gang småhuseierne ble vanskelige å ha med å gjøre. 

Og mindretallet kunne heller ikke se noen problemer med at Selvaag som privat grunneier ville være med å dele de felles anleggsutgiftene. Som selvfølgelig måtte fordeles på samtlige boenheter som ble berørt av utbyggingsplanen.

Og han advarte også mot at byråkratiet i Oslo kommune ville tolke et vedtak om ekspropriasjon mere bokstavelig, enn det flertallet i bystyret hevdet. 

Bystyrets møte ble hevet til slutt og flertallet hadde fått som de ville, Selvaag fikk sin eiendom ekspropriert, sammen med gårdene til resten av bøndene på Tokerud, Fossum og Stovner.

Selvaag på sin side overdro sin eiendomsrett til Tokerudområdene frivillig, etter å ha forhandlet med Oslo kommune om retten til å bygge ut disse feltene, og Fossumområdet i tillegg. Oslo kommune kunne selvfølgelig ikke la seg diktere av slike urimelige betingelser og brøt avtalen.

Byggmester Stiansen og Ungdommens selvbyggerlag fikk all utbygging av Fossumområdet, mens Selvaag ble tildelt 840 mål på Tokerudområdet. Da hadde denne saken tatt syv år. Så det er byggmester Stiansen som har bygget de blokkene vi går forbi her nå. Ungdommens selvbyggerlag bygget lavere blokker lenger sør på området.

Fossumkroken.

Men vi må ikke glemme et område som bygget ti år før Oslo kommune begynte prosessen med å planlegge det nye Stovner. Nesten ubemerket går det en vei østover fra Tante Ulrikkes vei mellom noen trær. Fossumkroken, som veien heter, fikk navnet sitt i 1953. Den går i en sløyfe mellom den litt eldre 50-talls bebyggelsen.    Det var brann- og feiermesterne i Oslo som fikk kjøpt dette området i 1950 fra Øvre Fossum.  Etter mange dugnadstimer fikk mange familier et nytt hjem her midt ute på bondelandet. Bildet over til venstre viser området i byggeperioden.

Nedre Fossum.

Midt inne i blant blokkene i Tante Ulrikkes vei ligger Nedre Fossum, et gårdsanlegg som fortsatt er intakt. Den korrekte adressen er nå Karl Fossums vei 1. Dette gårdsanlegget vil kanskje bidra til å minne nyere slekter om at bydelen engang var en jordbruksbygd. 

Det er vel forståelig at de yngste som ikke har andre referanser enn blokker og rekkehus ser med undring på oss når vi snakker om det som engang var. 

En tankevekkende episode som bidrar til å rettferdiggjøre arbeidet med vår lokalhistorie var en ytring fra en sjuåring som var på besøk på Nedre Fossum gård i år 1990, der han kom med følgende kommentar: - "Noe så teit a gitt. Tenk å bygge en gård inn'i her'a, mellom disse boligblokkene.".

Gården besto av hovedbygningen, drengestue, stabbur og en stor driftsbygning på 2000 kvadratmeter. Stovnerbarnehagenes ressurssenter har flyttet inn i hovedbygningen, mens bruken av resten av gården er under planlegging. Bydelen ønsker å få plass til ulike nærmiljøtiltak i samarbeid med frivillige lag og organisasjoner i driftsbygningen. Resultatet ble riving av driftsbygningen i 2008 og oppføring av et nytt bygg.

Den nye låven inneholder flere seksjoner.

Nedre Fossum gård barnehage, som holder til i første etasje, kan boltre seg på 950 kvadratmeter fordelt på fem avdelinger. 

Så vi må anta at den barnekjære Torbjørn Fossum liker det som har skjedd med gården hans, tross alt.

Utområdene er også tilpasset barnehagens behov. I første etasje holder også Stovner Frivillighetssentral til. Stovner helsestasjon har fått lokaler i andre etasje, mens det i tredje etasje er gjort plass til 200 kvadratmeter kultursal og kontorlokaler.

Uteområdet er bevart og skal fungere som bydelshage. 

Det gule huset (Nerfossum).

En granhekk som sto på sørsiden av veien foran Nedre Fossum gård tok ikke mye av for vinden. Men den ga en kjærkommen skygge for en vandrer på varme solrike dager.

 Før en igjen kom ut på de åpne viddene da veien svingte litt nordvestover forbi den gamle skolestua (gult hus) som en da hadde på venstre side. 

Dette var ikke noen fast skolestue men huset sto ledig i de årene som læreren reiste fra gård til gård og underviste. 

Og det skal ha vært holdt omgangsskole i dette huset inntil Rommiskolen ble tatt i bruk fra år 1860. 

I år 1739 kom det kongelig forordning om å opprette allmueskole i hvert kirkesogn. Alle barn som ikke fikk tilsvarende undervisning i hjemmet i kristendomskunnskap og regning, skulle nå gå i gjennomsnitt tre måneder på skole gjennom fem år. 

Skolene kunne organiseres i faste bygninger, eller som omgangsskole, men det skulle gå 100 år før alle barn i Norge fikk  skikkelig undervisning. 

Allerede fra år 1687 var prestene pålagt å passe på at barn og ungdom fikk kunnskaper om den kristne lære. Men husbonden ble i følge loven pålagt ansvaret for at alle på gården, både barn og tjenerskap, kunne sitt fadervår.

På Stovner var det skole i en fast bygning fra år 1850, og undervisningen foregikk i dette huset. På plassen Nerfossum som den ble kalt. Bygningen lå inntil den daværende Fossumveien like før veien gikk over i en skarp sving før bakkene ned til Fossumbekken. 

Etter at huset hadde gjort tjeneste som skole, ble det bygget om til to leiligheter som huset to familier i flere generasjoner. I kjelleren var det bryggerhus og boder for begge familiene.

Bygningen er godt bevart men terrenget er forandret. Huset ligger i dag i enden av blokka i Tante Ulrikkes vei 32, og er i dag malt i en gul farge. Den ene skorsteinen og uthuset er fjernet. I dag gjør huset nytten som lokale for befolkningen i området. En gruppe i bronse av Dyre Vaa. "Gutten og folen". Innkjøpt av Oslo kommune og avduket i 1972,  er plassert utenfor. 

Rommitangen.

Rett etter det gamle skolehuset begynte veien her på en skarp venstresving før den igjen  begynte på den  skarpeste svingen som utgjorde en U-sving. Inntil den slakket ut igjen et stykke i bunnen av Fossumdalen der veien krysset Fossumbekken over ei bru. 

Dette partiet var alle kusker og sjåførers mareritt om vinteren.

For når det var snødrev så var dette partiet av veien helt borte i snøen mange ganger. Og det var nok av dem som måtte få hjelp til å komme seg løs. 

Det hendte at det ofte gikk bedre ved å rygge opp bakkene, og noen gjorde jo det. Mer spennende var det nok på senhøsten hvis det la seg is på veien før det hadde blitt  brøytekanter, som var en god hjelper til å forhindre en utforkjøring når hjulene ikke lenger fikk feste på veibanen. 

Alle jordstykker hadde navn og dette området het Rommitangen. Sørover der Rommenbanen ligger i dag het området Underjordet. Alt dette er borte i dag, vi får nøye oss med gangveien ned til Haavard Martinsens vei for å komme videre. 

Svingete og utfordrende.

Svingene i Fossumveien gjennom Fossumdalen var krappe og til dels farlige, det kunne fort bli farlige situasjoner hvis to hestetransporter møtte hverandre i disse svingene.

 Hestens nye konkurrent automobilen begynte også å trafikkere denne veien. 

Og det ble snart klart for alle at disse svingene med mange løse veikanter langs en smal vei lett kunne bli årsak til alvorlige ulykker. 

Men det var jo ikke bare hestekjøretøyer og biler som benyttet denne veien, det var også en del gående som bare hadde seg selv og kanskje litt bagasje å tenke på.

Men en kunne også treffe folk som kom langs veien trekkende på en flatkjerre og da ble det trangt om plassen. 

Stovner vel hadde også denne veien som en av sine første saker da de henvendte seg i år 1927 til Aker formannskap om å få denne veien utbedret. 

En henvendelse som ble tatt meget alvorlig av Aker formannskap og veien ble utbedret noe. Bankenes betalingssentral ligger på høyre side av denne veien i dag. Nedre Rommen gård lå utenfor høyre billedkant.

Snøbrøyting.

De store gårdene hadde ansvaret for brøytingen om vinteren, og det var organisert turnus  med både folk og hester. Det måtte mange hester til for å dra disse spissplogene som ble brukt. 

Det kunne være fra to til fire hester i spannet, og plogen var bemannet med en kusk som satt foran oppe på plogen med en som sto bak og manøvrerte plogskjæret som var montert på meier. 

Vintervedlikeholdet av de nye kongeveiene førte til mange problemer, og veiene ble antakelig ikke brøytet før etter år 1800. Fra år 1804 ble veiene brøytet av militære styrker inntil Aker kommune overtok dette ansvaret på midten av 1800-tallet.

Fossumdalen og dens tilblivelse.

For omtrent 8300 år siden ble Stovner rammet av en naturkatastrofe som skulle sette varige spor etter seg. Leiren som nå dekket området vårt i tykke lag, hadde mistet mye av sitt saltinnhold, og hadde gradvis gått over til å bli kvikkleire. Dette forårsaket et voldsomt leirskred som flyttet seg helt ned til Alfaset hvor hovedraset ble stoppet av en morene som sen tidligere hadde etterlatt der, mens resten av raset fortsatte videre mot Bryn og Oslofjorden. 

En regner med at omtrent 25 millioner m³ med leire ble med i dette raset.

Det er ved gravearbeider i dalen funnet flere trestammer. 

Den første var en bjerk som ble funnet på tre meters dyp under graving på tomten til Linjegods på Alnabru i år 1970. 

Den andre, også en bjerkestamme, ble funnet under graving ved Haugenstua under graving i forbindelse med byggingen av Østre Aker vei. Alderen på disse trærne ble senere, ved hjelp av moderne hjelpemidler, fastslått til å være 8300 år gammelt og tidspunktet for jordraset kunne da bestemmes nøyaktig.

Forekomsten av hassel og furu i dalen før raset, er konstatert etter funn av store mengder hasselnøtter i leira, og rester av furu. At raset skjedde om sommeren er også konstatert, da det ble funnet fullt utvokste blader på trærne som hadde blitt hermetisert i leira. 

Etter ytterligere noen tusen år begynte dalbunnen i Østre Aker å tørrlegges, og planter og trær begynte igjen å få brukbare vekstvilkår. Og i denne perioden noen år fremover, til omtrent år 1500 f.Kr. var furu, bjørk, alm, lind og eik blitt vanlig i distriktet vårt. Men først omtrent fra år 500 f.Kr. var granskogen på vei til Norge og Akersdalen.

Fiskeplassen.

Traseen for den gamle veien er nå kommet rett under eksisterende bro for nåværende Fossumveien der nyveien går over Haavard Martinsens vei. Tokerudbekken som her tok farvel med Tokerud gårdene forandret her navn til Fossumbekken. 

Det var vanlig at bekkene fikk navn etter gårdene de fløt gjennom.

Denne bekken var en fin bekk å forsøke fiskelykken i, og det manglet heller ikke på at bekkeørreten bet på kroken når det var normal vannføring i bekken. 

Nå er bekken lagt i rør dypt nede i bakken forbi dette området. Vestli ballplass ligger over den fine fiskeplassen i dag. 

Gutt brannskadet.

På den andre siden av nye Fossumveien strekker Rommenfeltet seg helt ned til Smedstua. Dette ballfeltet har vært flittig brukt fra første dag. Og i noen år la også Norway Cup enkelte av sine kamper her. Rommenfeltet ligger på en tidligere fylling og ting som råtner utvikler gass. 

Dette fikk også store konsekvenser for garderobehuset som ble reist i utkanten av feltet. Huset ble fylt med gass.

Etter at en gutt sommeren 1993 ble brannskadet etter å ha sluppet en brennende fyrstikk ned i en drenskum. 

Der oppsamlet metangass eksploderte, fikk denne gassen på Rommenfeltet stor medieinteresse i noen uker før tingene igjen roet seg. 

Miljøetaten på sin side startet med omfattende målinger, og fikk satt inn tiltak som skulle redusere brannfaren. 

Nå har riktignok røykeloven regulert tobakksrøyking på offentlig sted. Så det er vel ingen som tenker over lenger at de mange røyking forbudt skiltene som er satt opp i utkanten av fotballbanene, er kommet opp av helt andre årsaker enn for å overholde røykeloven. Gassen fra Rommenfeltet blir tatt vare på og utnyttet.

På gamle tufter.

Fra bekken gikk det oppover igjen for å gjøre en skarp sving til venstre rundt en kolle, før veien passerte Nedre Rommen gård som en nå hadde på veiens venstre side. 

Nå har vi kommet inn på marken til det som antakelig var bygdas eldste gård. 

Rommen gård. Rommen = Rommi, er antakelig oppstått etter folkenavnet Raumin - Romeriking. Siste stavelse  kommer av -vin som betyr eng. 

Gården var eiet av bispen i Oslo i år 1396, men er atskillig eldre. Stovner- og Rommengårdene var nok allerede i drift da lafteteknikken kom for alvor, da de må ha etablert seg i vikingtiden (år 800-1050). 

Hvorvidt den første boligen var en liten hytte reist som stavverkshus eller jordgamme før de fikk bygget seg den første årestua er ikke kjent, men det er nok mye sannsynlig. Fossum, Romsås, Tokerud og Bonkall var gårder som ble ryddet fra 1200-tallet og senere. Og den første stue ble nok også bygget som årestue. 

I laftet tømmer sammen med resten av bygningene på disse gårdene. Under arbeidene med T-banen der gården lå ble det funnet en steinøks. Rommen ble overtatt av kronen som igjen solgte gården i år 1667 til embetsmenn og rike byborgere.

Forpakteren Erik Christopherssøn kjøpte gården i år 1748, og gården var deretter selveiet. Gården hadde skogteig med sørvestre grense til  Romsås forbi Svarttjern i Øst og Bamsetjern i nord, skogteigengrenset til Bonkall i øst. 

Gården nevnes i år 1396, ble delt første gang i år 1777 og ble senere også delt igjen etter hvert som ungene vokste opp. 

Parkeringsplassen til Bankenes betalingssentral og Grorud brannstasjon ligger på de gamle tuftene til denne gården i dag.

Den gamle Fossumveien tok en god sving her før den fortsatte videre mot Trondheimsveien. Og da nærmere T-banen og Grorud brannstasjon som flyttet hit i 1973. T-banestasjonen har ligget temmelig ensom siden stasjonen var ferdig i 1974, for det lille industrifeltet Rommen næringspark på Fossumveiens sørside, langs Nedre Rommen, ga ikke det helt store trafikkgrunnlaget. 

Området var siden 1965 regulert til industrivirksomhet, men utbyggingen stoppet helt opp så store arealer ble liggende ubebygget. Men i mars 2006 vedtok bystyret omregulering av ledig areal til boligbebyggelse, så da kan opptil 205 nye familier få en ny bolig ved Rommenstubben, som går ut fra Nedre Rommen.

Plassen Iledalen.

Fossumveien gikk videre i en stigning opp mot Trondheimsveien hvor veien passerte en husmannsplass på sørsiden som het Iledalen. (Til høyre i bildet). Nedre Rommen går ut fra nye Fossumveien sørover her nå.

Dette var en plass som bare besto av et lite bolighus og et lite uthus som lå litt nedenfor smia til Romsås gård som vi også ser på bildet. 

Her på Iledalen var det utvendige vedlikeholdet gjort på gamlemåten. 

Det var billigere å bruke malmrik furu som panel og heller skifte ut råtne bord etter hvert. Maling var for dyrt. Til venstre i bildet ser vi Sveiva landhandel og småbruket Sveiva. 

Fjeldborg.

På nordsiden av veien lå eiendommen Fjeldborg, der Johan Falkberget bodde noen år før han flyttet nærmere Grorud kirke. Her ble skuespillet "Bør Børson" skrevet. Johan Falkberget bodde på Romsås-Grorud fra år 1911 til 1922 da han flyttet til Røros. 

Tomten Gnr 96 Bnr 20 ble utskilt fra Romsås gård 18. november 1898.

Huset ble bygget av steinhugger Ole Johannes Fjell i 1899. Bolighuset ble oppført i halvannen etasje. Mens uthusene hadde plass til fjøs, stall og grisehus. 

I tillegg til et vognskur og hønehus. Etter at Fjell flyttet i 1911 var det flere eiere frem til 1930 da Asle T. Haugli overtok. Og her bodde han frem til sin død. Nå er det nye eiere fra 1973. Til  venstre i bildet skimtes Romsås gård.

Fossumveien kom inn på Trondheimsveien 50 meter nord for der den kommer innpå i dag. Men vi kan nesten ikke avslutte denne turen før vi har besøkt noen steder langs Trondheimsveien når vi allikevel er her. Så orker du, så bli med på tur 9.