Tokerudveien en viktig gårdsvei. Vi går en tur fra Øvre Fossum til Skillebekk.

Tur 4

Tokerudveien bandt sammen alle gårder og plasser i Vestliområdet. Da Selvaag begynte å bygge Vestlibyen ble alle spor etter denne veien borte. 

For å få en sammenheng i beskrivelsen av de gamle Tokerud gårdene blir denne turen beskrevet slik den ville ha blitt hvis veien hadde ligget der.

Deler av de nåværende gangveier i Vestliområdet går i samme trasé som den tidligere Tokerudveien. Det er bare noen få eldre hus som kan gi oss en skikkelig referanse. Men for å få oversikt er et eldre kart med Tokerudveien kopiert oppå et nyere kart. 

Tokerudnavnet er todelt, Toke var et mannsnavn, men navnet kan også komme fra det norrøne Tok = skrånende tak. Rud = rydning. Ordet " tak" kan også ha en tredje mening der tak kan bety topp, altså topprydningen.

Navnet Bjøråsen som i dag er et navn på en skole på Romsås stammer fra Bioras = Beveråsen. I Biskop Eysteins jordebok fra 1400-tallet stedfestes Tokerud - Tokarud som beliggende under Bioras. 

Og Barnakalzrud beliggende ved Bioras, noe som tyder på at Bjøråsen eller Beveråsen var navn på åsen rundt Røverkollen og helt frem til Skillebekk før nye navn kom i stedet. Beveren selv har nok holdt til i Tokerudbekken og vannene innenfor.

Midtre Tokerud ligger i forkant av bildet. Litt overfor ligger Hønse-Tokerud på venstre side av veien. Gullberget ligger på høyre siden av veien.  Helt oppe til høyre ligger Fagerhaug som i dag har adresse Vestlisvingen 88. 

Midt på bildet øverst ligger Vestli. Det ene huset står igjen i dag. Utenfor nedre billedkant lå Søndre Tokerud der Fossum kirke ligger i dag.

Tokerudveien forsvinner ut i høyre billedkant der den snart kommer til Østre Tokerud gård, eller Aaker som den også ble kalt.  Stovner senter ligger der i dag. På noen kart er Midtre Tokerud navngitt med Søndre Tokerud, men det er jo feil. Den bygningen som står igjen i dag er fra Midtre Tokerud. Søndre Tokerud lå ved Stovner senter.

Lakkebakken.

Tokerudveien gikk fra Trondheimsveien ved Rommibakken omtrent der Karen Platous vei går i dag. Den gikk østover ned en lang bakke der den passerte nord for gården Nordre Rommen.  Rommen skole ligger nå på de gamle tuftene til denne gården. Veien gikk over Tokerudbekken frem til tunet på Midtre Tokerud gård (Aasumb) den der svingte brått til venstre.

Ved Tokerudbekken på vestsiden har det tidligere ligget en husmannsplass under Rommen. Plassen Lakkebakken var avmerket på kart fra år 1800, men 70 år senere var denne plassen borte fra kartet. Og ingen spor var å se etter plassen på stedet heller.

Søndre Tokerud.

Veien fra Trondheimsveien til Tokerudgården ble anlagt senere enn resten av Tokerudveien. Først rundt 1780-tallet er denne veien påbegynt. "Gata" gikk videre sørover fra krysset ved Midtre  Tokerud gård til Søndre Tokerud der Fossum kirke ligger i dag. 

"Gata" gikk videre mot Øvre Fossum der den gikk inn på Haugenstuveien var en del av den eldste veien. Veien til Jesperud gård gikk også ut fra Øvre Fossum gård.

Denne siste delen veien som bare ble kalt "Gata" var noe dårligere for den mistet nok mye av sin betydning etter at den gamle Trondhjemsvei ble ferdig i år 1777, og Tokerudveien anlagt dit. Røagata var også koblet til Tokerudveien i forrige århundre.

Store fedrifter langs veien.

Men den koblet Tokerudveien fortsatt til Øvre Fossum gård og til Haugenstuveien, og var en del av bygdeveiene til gårdene i Stovnerbygda. 

Trafikken på både den gamle og nye Trondheimsveien var stor allerede når veiene var ferdig. 

Og flokker av kyr som gikk i veien skapte nok en del frustrasjon blant travle kusker. Mye av fedriften gikk nok av den grunn ofte langs Tokerudveien og Haugenstuveien også etter at Trondheimsveien var ferdig. 

Det er blitt fortalt historier om store drifter av fe fra Tærud gård og andre gårder i omegnen som skulle selge okser og kalver på slakteriet i byen også etter 1900-tallet, der støvskyen sto rundt disse flokkene på vei forbi Tokerudgårdene, Fossum- og Stovnergårdene. Veien var en grusvei som var tre meter bred og var den eneste atkomsten som disse gårdene hadde. 

Midtre Tokerud var selve hovedbølet for Tokerudgårdene. Men den bygningen som står igjen i dag, bedre kjent som Barnas hus eller Aasumbgården er av nyere dato. En mye eldre bygningsmasse lå hundre meter sør. Bildet til venstre viser plassen til Marta Tokerud som lå ved Søndre Tokerud.

Østre Tokerud.

Gården ble også kalt Aaker, etter Sverre Aaker, som drev griseavl på gården i over 20 år. Sverre Aaker drev opprinnelig en minkfarm i Bærum men kjøpte Østre Tokerud da Hilda Thoresen Tokerud ville selge i 1939. 

Helt fra krigsårene 1940-45 og frem til 1963 kjørte Sverre Aaker rundt og tømte skylledunker som var plassert hos familier på Høybråten og Stovner. Det var på en måte avfallsortering på et meget tidlig stadium. 

Den andre søpla ble lagt i andre dunker som Leif T. Cederkvist hentet. Eiendommen besto av 230 mål, der 130 mål var innmark, og resten skog. Nærmeste nabo var Søndre Tokerud og Jesperud. Bildet over viser Østre Tokerud i 1939. Låven brant ned i 1942 og den nye låven ble oppført lengre unna. Østre Tokerud hadde atkomst gjennom Øvre Fossum gård.

Jesperud gård.

Jesperud gård var også tidligere en husmannsplass. Men ble utskilt fra Øvre Fossum rundt år 1880 som egen gård.

Gården var ikke stor men de hadde mange dyr på gården, hovednæringen var griseoppdrett. Det kunne være opptil 200 griser å passe når driften var på sitt største. 

Jesperud hadde atkomst fra Øvre Fossum gård og en sti fra Tokerudveien. Ble utskilt og kjøpt av slekten. Jesperud var ingen stor gård men de hadde mange dyr, i hovedsak griser.

  Det var fjerde generasjon av familien Jesperud som flyttet fra gården i år 1965.  Adressen er i  dag Fossumberget 20.

I året 1955 var det fjerde generasjon som drev gården. Jesperud ble også offer for utbyggingen, men i motsetning til mange andre gårder fikk låven stå. Den er i dag klubbhus for Vestli idrettslag der den står ombygget og flott på nordsiden av Jesperudsletta. 

Jesperudsletta fikk kunstig banedekke sommeren 2003 og ble da en enda mer attraktiv arena for idrett.

Store fedrifter langs veien.

Mye av fedriften gikk nok av den grunn ofte langs Tokerudveien og Haugenstuveien også etter at Trondheimsveien var ferdig. Det er blitt fortalt historier om store drifter av fe fra Tærud gård og andre gårder i omegnen som skulle selge okser og kalver på slakteriet i byen også etter 1900-tallet, der støvskyen sto rundt disse flokkene på vei forbi Tokerudgårdene, Fossum- og Stovnergårdene. 

Veien var en grusvei som var tre meter bred og var den eneste atkomsten som disse gårdene hadde. Midtre Tokerud var selve hovedbølet for Tokerudgårdene. Men den bygningen som står igjen i dag, bedre kjent som Barnas hus eller Aasumbgården er av nyere dato. En mye eldre bygningsmasse lå hundre meter sør.

Tokerudgårdene.

Gnr 99 Tokerud oppføres i Biskop Eysteins jordebok i år 1369 med Domkapitlet i Oslo som eier. Tokerud ble på samme vis som de andre gårdene i Aker kronens gods etter reformasjonen selv det tok litt tid før Tokerud ble overtatt. 

I jordebøkene fra år 1617 føres Tokerud fortsatt opp som kirkegods. Men på midten av 1600-tallet var gården i kronens eie.

Året 1662 ble mange av gårdene i bygda solgt til borgere i Christiania da kronen trengte sårt til penger. Det ble en lang periode som gårdene bare var objekter for byborgernes mange pengespekulasjoner. Den første bonde som kjøpte Tokerud var Ole Erlandsen i år 1710.

Mange eierskifter.

Etter mange eierskifter kom gården i slektens eie i år 1700. Christen Olssøn kjøpte Tokerud året 1764 som han overdro til sønnen Hans Christenssøn i år 1790. Etter hans død ble gården overtatt av Christen Hanssen. 

Christen Hansen hadde tidligere gjort tjeneste som Postkarl for Stationen Grorud i syv år fra år 1815.

Tjenesten besto i å ri med post fra Christiania langs en rute som endte på Hauger gård i Nittedal. Han etterlot seg fire døtre, Karen, Marthe Marie, Sophie og Anne Marie. Karen den eldste giftet seg med Jacob Olsen som overtok gården som etter hvert skulle få navnet Midtre Tokerud.

Marthe Marie giftet seg med Johannes Jenssøn Herschaug som kjøpte jord på nordsiden av gården, som fikk navnet Nordre Tokerud. Men de bodde ikke der lenge, for Amerika fristet så  de solgte gården og utvandret. Sophie giftet seg med Erik Gundersen som kjøpte jord av Øvre Fossum som fikk navnet Mellom Fossum. 

De fikk en sønn som fikk navnet Martin. Anne Marie giftet seg med Nils Nilsen og ble boende på Tokerud og fikk sønnen Nils. Jacob Olsen som ble bonden på hovedbølet var en flittig mann. Tokerud hadde mye skog på eiendommen noe som Jacob satte i gang med å rydde. Til sammen 400 mål ble til slutt dyrket mark.

Hans Aasum.

Navnet Aasumb kommer først etter at bonden på gården Jacob Olsen døde 50 år gammel år  1869. Hans datter Karoline giftet seg 18 år gammel i år 1871 med Hans Aasum. Hans Aasum skrev navnet sitt uten (b). Det var først senere at ekteparets barn la til bokstaven i etternavnet sitt.

Karoline og Hans Aasum fikk etter hvert 10 barn, men to av barna døde tidlig. Blant de åtte gjenlevende søsken var Karen (1887-1968) som utdannet seg og praktiserte som jordmor. 

Den yngste søsteren Sara giftet seg med Amund Tveten og fikk egne barn men fortsatte å bo på gården. 

Karen og de seks andre søsknene drev gården i fellesskap som et bokollektiv. Midtre Tokerud hadde mange forskjellige dyr. I tillegg til 10-12 krøtter, to hester og griser, kunne de også ha nærmere 40 høner. Ender og gjess hadde de også plass til på gården.

Gullberget.

Fra Midtre Tokerud gikk veien nordover forbi en liten kolle som etter år 1907 har fått navnet Gullberget. etter funnet av en liten forekomst av kobber- eller svovelkis i fjellet.

Gangveien som i dag går mellom Ellen Gleditsch vei og Vestlisvingen går i samme trase som den tidligere Tokerudveien.

Gullberget er et lokalt navn på en liten fjellknaus ved Tokerud gård som folk på denne gården kalte for badstufjellet, da det på begynnelsen av 1900-tallet lå ei badstue der. 

Bonden på Tokerud Jacob Aasum foretok en sprengning ved denne lille fjellknausen i år 1907, og det kom til syne noe svovelkis som ved første øyekast kan se ut som gull. Etter den episoden ble denne fjellknausen bare hetende Gullberget.

Det lå også en vannkilde rett ved denne kollen frem til midten av 1800-tallet. Denne brønnen var ansett som hellig, den var sikkert tilegnet St. Olav som så mange andre vannkilder ble det i middelalderen. Fra denne brønnen kunne både mennesker og dyr slukke tørsten når de hadde behov for det.

Men Jacob Olsen som var en meget religiøs mann mente at det var helligbrøde at hester og andre dyr drakk vann fra denne hellige kilden. Dette var nok gjenstand for stor bekymring hos ham, for en dag tok han og fylte igjen hele brønnen.

I dag er det statuen av "Bente", en jentefigur i bronse som står på toppen av Gullberget og speider sørover mot Tokerud gård. Det er Valdemar Foersom Hegndal som har laget skulpturen, og det var Selvaagbygg A/S som kjøpte og avduket den i 1973.

Karen Aasumb.

Karen Aasumb ble en populær jordmor. Hun var en myndig dame både i yrkeslivet og privat. Hun hadde klare meninger om ting som berørte hennes jordmorgjerning. Spesielt opptatt var hun av renslighet og hygiene. På Karen Aasumbs tid var det sjelden at kvinnene i Akersdalen fødte på sykehus. Alle fødsler skjedde hjemme med pappa til stede. Hun var av den grunn også en pioner for at far er tilstede også på sykehusfødsler.

Et religiøst sentrum i bygda.

Tokerudgårdene ble et religiøst sentrum i bygda fra 1850-årene da en ny vekkelse gikk som en farsott gjennom Akerdalen. Denne religiøse bevegelsen var gammeltroende og pietistisk med sitt sentrum på Universitetet, der teologiprofessor Gisle Johnson var den ubestridte lederen. Predikanter besøkte ofte Tokerud og holdt vekkelsesmøter på gården i denne tiden. Hans Aasum var ikke mindre religiøs enn sin avdøde svigerfar og fortsatte med de religiøse møtene. Men hans barn arvet ikke den samme interessen.

Vannrør av trevirke.

Hellig vann til tross, vann er en betingelse for alt liv så Hans Aasum gravet en brønn ved siden av den kilden som Jacob Olsen hadde fylt igjen. Hans var også en dyktig snekker og laget vannrør av trestokker som han gravet ned for å forsyne gården med vann fra denne brønnen. 

Og det var ikke noe dårlig vannsystem for disse trerørene ledet vann til hele gården helt til gravemaskinene tok dem under utbyggingen av Vestli. Hovedbygningen står alene igjen mellom terrasseblokkene i Ellen Gleditsch vei 58 som et minne om det som en gang var. Huset eies i dag av Stovner bydelsforvaltning og benyttes til barnehageformål.

En skulle ikke gå mange hundre meterne nordover fra Midtre Tokerud før veien passerte en plass som også tilhørte Tokerudgårdene. Navnet Hønse-Tokerud som besto av et lite hus og en låve kan gi antydning om et stort hønseri. Familien Arnesen som bodde her frem til krigen hadde nok høns i tillegg til en stor barneskare.

Vestli.

Veien fortsatte videre nordover forbi plassen Vestli som lå på venstre side. Den siste slekten som eiet Vestli kjøpte plassen i år 1913.

 Det var Bertram Kristiansen den mellomste sønnen til Karen og Ole Kristiansen på Søndre Rommen som flyttet inn sammen med sin kone Berit. De fikk 6 barn og blant disse var Thorbjørn og Aasmund Kristiansen som bodde på plassen frem til utbyggingen.

Det huset som står tilbake i enden av Martha Tynes vei var det ene av to bolighus der Aasmund bodde i det ene. Thorbjørn bodde i det andre sammen men sin hustru Anna. De fikk 3 barn. 

Dette bolighuset sto opprinnelig på Midtre Tokerud, et laftet hus som Hans Aasum hadde bygget som snekkerverksted. Hans Aasum var en flink snekker også. Huset ble senere forsiktig demontert og flyttet til Vestli. I tillegg sto det ei hytte og et stort uthus på plassen.

Fagerhaug.

I nord sto huset på eiendommen Fagerhaug ensomt i skogkanten. Det var Martin Bonkall som kjøpte 39 mål tomt fra Midtre Tokerud i år 1920 for å bygge seg et hus på stedet. 

Dette huset solgte han litt senere til en brannmann som het Svansrud som eiet det en kort stund.

Eiendommen ble igjen solgt til Anton Spongsveen i år 1936 som bygget på huset slik det ser ut i dag. Huset som fortsatt står i enden blokkene har adresse Vestlisvingen 88, og eies i dag av Stovner bydelsforvaltning som benytter det til barnehageformål.

Svansrudsletta.

Eiendommen Fagerhaug var stor og den besto mest av skog og fjellknauser. Men midt blant fjellknauser, gran og furu lå det ei gresslette som på slutten av 1920-tallet fikk navnet Svansrudsletta. Tokerudgårdene hadde også sin festplass. Fra å arrangere dans på låven på mørke høstkvelder, trakk de ut i friluft når våren kom med lys og varme.

Denne plassen, "Svansrudsletta" som ligger mellom Fagerhaug og Vestli skole,  ble i mange år brukt av Tokerudgårdene til forskjellige uteaktiviteter. Sletta hadde fått navnet sitt etter denne brannmannen som i noen år eiet Fagerhaug. Det fortelles historier om at Norges daværende revydronning Lalla Karlsen også tok turen ut hit en sommerkveld for å underholde på denne Svansrudsletta. Den er lekeområde i dag

Kverndalen.

Tokerudveien fortsatte videre nordover før den endte opp til den gamle Trondheimsveien ved Skillebekk hvor gården Nordre Tokerud lå, omtrent der Ragnhild Schibbyes vei går i dag. 

Området langs Tokerudbekken ble her kalt Kverndalen. Ifølge Arne og Arnfinn Bonkall ble det anlagt en mølle der i år 1822, denne mølla som ble kalt Bondkall brug var drevet av et vasshjul som da fikk vann fra Tokerudtjern. 

Det var riktignok ikke stordrift på denne mølla for den var hovedsakelig beregnet på Bonkall gårds eget behov, men det var også folk fra nabogårdene som fikk malt kornet sitt her. Mølla har forvunnet for lenge siden. Bildene over og til venstre viser hvordan en slik bygdemølle kan ha sett ut. 

Et av de gamle møllesteinene befinner seg i dag på Bonkall gård.

Dette området har også stor botanisk interesse. Området opp mot Trondheimsveien består av såkalt øde eng, et jordstykke som har fått stå urørt av plogen. Og skal være rik på planter vi ikke finner overalt. Hundegras, hestehavre og stormaure er også noe for skoleherbariet. Og slik som bildene under viser kan møllen ha sett ut..

Skillebekk.

Den gamle Trondhjemsvei møter oss ved Skillebekk. Skillebekk betyr rett og slett bekken som skiller og Skillebekk nord i vår bydel skiller jo mellom to kommuner. 

En bekk eller elv har vært grenseskille mange steder og en annen variant av navn på et skille er makrell, som er en forvansking av ordet markskil som betyr grense = dele. 

Hadde vi gått denne turen før 1960 kunne vi hatt et tilbud om bad og badstue her ved Skillebekk. Men dette velbrukte badet ble dessverre revet på 1960-tallet. Sammen med 6 andre stiftet Arne Bondkall badstulag. 

Laget spleiset på byggingen og innredningen av badstua, som fikk tomt i Myra ved Skillebekk der den gamle Trondheimsveien krysser Tokerudbekken. Bygdas befolkning kunne så kjøpe billetter og ta seg et bad. Det var faste badedager, lørdager for herrer og fredager for damer. Badstua drev sin virksomhet langt ut på 1950-tallet.

Det var ikke innlagt vann i de hus og hytter som dukket opp her rundt 1900-tallet. Og da heller ikke rom for bad. Så et felles sted å bade var løsningen mange steder.

Det var ikke hver dag folk varmet vann til kroppsvask i før i tiden. Lørdag (laugardag) var fast badedag, da ble en stamp fylt opp med vann og i den vasket de seg etter rang. Kroppshygiene var et ukjent ord da lørdagsvasken var mer et ritual før den forestående helgen, enn en kroppsvask for hygienen sin skyld. 

Men det sto jo en badstue på Gullberget? Visst hadde de badstuer på gårdene i middelalderen og frem til 1900-tallet. Men disse badstuene ble mest brukt til tørking av korn før kornet skulle males til mel, ikke for personlig hygiene. 

Men nå har vi heldigvis et varmt bad å komme hjem til.  For de som vil vite mer om den gamle Trondhjemsvei anbefales tur 9. Vi rusler imidlertid tilbake langs Tokeruddalen. Og ser Rommen skole ligge flott til på den andre siden av Tokeruddalen. Mellom oss og skolen ligger golfbanen midt inne i et stort grøntområde. Det manglet ikke på utbyggingsforslag på dette området heller de første årene etter at Vestliområdet var ferdig.

Tokerudbekken.

Bekker fikk gjerne navn etter de eiendommene som de renner forbi. Navn som  Tokerudbekken og Fossumbekken er samme bekken som skifter navn på sin ferd gjennom bygda.

Lorta er også et navn på samme bekken, og navnet kommer av leiren som mange steder ble virvlet opp i vannet spesielt når noen vasset ut i bekken. 

Den samme bekken fikk navnet Silsbekken eller Sildrebekken i det flate partiet ved Bjerkerud (Smedstua). 

Etter bekken som her fløt stille gjennom dette området. Den ga også navnet til en gård som har ligget i dette området tidlig i middelalderen. En plass med navnet Sild som var forsvunnet på 1600-tallet. 

Plassen eller gården synes å ha gått opp i Haugen gård uten at noe årstall er kjent. Skogsstykket Silderumpe skal i 1640-årene ha tilhørt slottspresten. 

Sild navnet har imidlertid eksistert helt frem til dette hundreåret, der navnet Silderumpa var navn på en hoppbakke i dette området.

I Fossumbekken gikk det fisk og det var fullt mulig å få en 150 grams ørret på kroken hvis en var tålmodig nok. Stovnerbekken som gikk ved Stovnerbakken og langs den nåværende trasé av Østre Aker vei hadde også små fine kulper, men denne bekken ble etter hvert sterkt forurenset etter krigen, på grunn av utbyggingen på Stovner. 

Røabekken og Tangerudbekken hadde også ørret, men mye av denne ørreten hadde nok rømt fra en ørretdam som lærer Andresen hadde på sin eiendom øverst i Tjonerudbakken i 1940-50 årene.

Golfbanen på Vestli.

Våre byplanleggere og private arkitekter vil alltid komme med nye forslag til utbygging, for dette er jo en del av jobben de har. Og våre bystyrepolitikere står med ryggen mot veggen når det gjelder nye boligarealer. For noen videre utvidelse av bebyggelsen i Oslo utover markagrensen er tabu. 

Men det er stadig behov for areal til ny boligbebyggelse innen kommunen, og derfor letes det hele tiden med lys og lykte etter nye potensielle boligområder.

Det var derfor ikke til å unngå at det høsten 1985 kom et forslag om utbygging på de åpne arealene mellom Trondheimsveien og Tokeruddalen.

Et område som da ble brukt som lekeområde og luftegård for bydelens hunder.

Men i tillegg til å være luftegård for hunder utgjorde dette åpne arealet en grønn lunge i bydelen. Forslaget innebar en betydelig utbygging i dette området, og det var ikke til å unngå at lokalpolitikerne i Stovner bydel skvatt litt i stolen der de så for seg ennå flere innbyggere i bydelen, og at nok et viktig grøntområde skulle forsvinne.

Bydelsutvalget kom med en kraftig reaksjon mot planene og greide tydeligvis å si godt nok i fra. For disse utbyggingsplanene ble lagt i en eller annen skuff og kom aldri mer direkte på bordet.

Men ble i stedet liggende som en lagnad i bakgrunnen, der den alltid dukket opp ved spesielle anledninger. Men bydelspolitikerne skjønte at dette området hadde kommet på dagsorden i en eller annen instans, og at det kunne komme nye fremstøt om utbygging i området når en minst kunne vente det. 

Så når bydelsutvalget fikk besøk fra noen representanter fra golfmiljøet i Oslo en vinterdag et par år senere, der de la frem et sterkt ønske om å få disponere dette arealet til en golfbane, hadde de tydeligvis kommet på et riktig tidspunkt.

De hadde truffet de lokale partiene i det gode hjørne, for arbeidsutvalget lot disse golf folkene få god tid til å komme med sine argumenter.

Og de gikk igjen med klare signaler om at en søknad om å få disponere arealet ville få seriøs behandling. 

Nå er det ikke bydelsutvalget som har avgjøringsmyndighet i slike eiendomssaker, men de har en klar rett og plikt til å komme med forslag og anbefalinger.

 Og når denne saken noe senere kom til behandling i bydelsutvalget var det i forkant kommet inn signaler om at noen av partiene i bystyret gjerne så at dette området ble brukt til golfformål.

For tydelig å sette sakens kjerne selve grøntarealet i det rette perspektiv, kom det fortsatt signaler om nye forslag til boliger i dette området. 

Og på grunn av disse signalene fikk golfinteressene flertall i bydelsutvalget, for partiene i bydelsutvalgene hadde aldri latt et forslag om golfbane på dette stedet få flertall, hvis ikke trusselen om denne utbyggingen hadde ligget og lurt i det fjerne.

Et annet viktig moment i saken var at selv om bydelens politikere alltid var opptatt av at bydelens befolkning skulle få dekket sitt behov for arealer til rekreasjon og lek, var de ikke så begeistret for arenaer som skulle trekke større mengder publikum. 

For publikum fra andre steder kom gjerne i egne biler og bilparkering i veiene var allerede et stort problem i bydelen. Stovner bydel hadde allerede erfaringer fra andre arenaer i bydelen når det ble arrangert større stevner.

Disse golfmenneskene fikk allikevel gode poeng på sin sjarmoffensiv der de fikk sin golfbane på dette arealet, til tross for en viss skepsis fra politikerne i bydelen. Og allerede i år 1988 ble Groruddalen golfklubb stiftet for da å bruke de neste årene på å gjennomføre planene for den nye golfbanen som åpnet året 1991.

Men nå er det på tide å si takk for følget. Og vi møtes sikkert igjen på en annen tur.