En vandring på søndre del av gamle Stovner (Myra).

Tur 5

Vi starter vandringen ved Høybråten jernbanestasjon som de siste sytti år har vært et sentralt sted for både Høybråten og Stovner. Også på denne turen vil vi veksle mellom ny og gammel Stovner historie. Det er også på denne siden av jernbanen jordbruk og gårdsdrift holdt seg lengst. Den siste bonden gav seg ikke før i 1967.

Når barn bodde tett opptil en bondegård var det naturlig at det ble mye besøk på gården. For på bondegårdene foregikk det noe hele tiden, og bøndene hadde en enestående tålmodighet med masete unger. Og ungene gikk vel ham litt til hende de også når det passet seg slik, for av og til kan også en liten hånd gi stor hjelp.

Når høsten kom trengte bøndene hjelp til å ta opp poteter, og til tross for ofte verkende rygger så stilte ungene trofast opp år etter år, for betalingen for arbeidet var brukbar. 

Torbjørn Fossum var første valget blant ungene for han betalte best, og serverte mat til alle som deltok i plukkingen. Men de lå ikke langt etter de andre bøndene heller.

Under slåttonna var det alltid gjøremål for liten og stor, og etter hvert som en ble eldre var det litt morsomt å få lov å kjøre inn høyet med hest og høyvogn. Og når en var mange nok gikk det fort unna med å lesse på og av. Ellers var ungene høyt og lavt på låven, og når høyet var i hus, var det mye moro med å hoppe i høyet på låven.

Stovner en provins til Høybråten.

Bygda på nordsiden av jernbanen med sine 700 beboere, som da innbefattet Stovner, Fossum, Tokerud og Rommen, var frem til midten av 1970-årene å regne som en provins til Høybråten. Men folk trivdes med det selv om det ikke alltid var like enkelt å bo på den siden av jernbanen. Men det lå alltid en slags stolthet i å bo på Stovner, og dette viste seg ofte i et sterkt markeringsbehov fra enkelte. Selv om det var egne nærbutikker på Stovner, så var alt annet av tjenestetilbud lokalisert til Høybråten. I dag er dette forholdet snudd helt om, nå må Høybråten folk reise til Stovner for å få utført sine gjøremål.

Poststedet var Høybråten enten en ville eller ikke. Men folk brukte alltid å skrive Stovner foran Høybråten når de skulle oppgi adressen sin, for på den måten å markere den lille forskjellen. Det var beboerne i det området som omfattet Stovnergårdene, og villabebyggelsen på det området som i dag kalles gamle Stovner som brukte adressen Stovner. Andre brukte de respektive gårdsnavnene.

Men de standhaftige lokalpatrioter måtte like ofte erfare, at det sjelden var noen som visste om hva Stovner, Fossum eller Rommen var for noen plasser. Enhver slik patriotisk stedsangivelse måtte derfor alltid motvillig avsluttes med Høybråten, for det var mer kjent.

Det lå ikke noen motsetning mellom Høybråten og Stovner i dette. Det var vel snarere en slags intern søskenkjekling, for Stovnerfolk sluttet helhjertet opp om Høybråten skole som også de så på som skolen sin. Og de sang "Høybråtensangen" med den samme entusiasmen som de som mente de bodde på den "riktige" siden av jernbanen. Og mange av de eldre beboerne på Myra regner seg fortsatt som en del av Høybråten.

Stasjonen kom ikke av seg selv.

Det å få en egen jernbanestasjon på Høybråten gikk ikke av seg selv. Dette var en av de første sakene Høybråten nybyggerforening arbeidet med. Allerede 26. mai 1906 skrev de det første brevet om å få jernbanestasjon, noe som ble avslått. Og først i år 1918, etter flere avslag, fikk de gjennomslag for kravet i Aker kommunestyre. Og Ralph Tschudi skaffet tomt. Men nybyggerforeningen måtte selv sørge for veiforbindelse fra Haugenstuveien og til stasjonen. 

Dermed ble halvdelen av den veien som skulle få navnet Linjeveien anlagt. Om ikke dette var nok så måtte Høybråten nybyggerforening betale et distriktsbidrag på 7000 kroner for å få etablert stasjonen. Nybyggerforeningen skaffet 1000 kroner selv, resten ble betalt av gaardbruker Holm og Ralph Tschudi. 

Den 20. oktober 1921 ble Høybråten jernbanestasjon høytidelig tatt i bruk, med et begrenset antall togstopp. Bildet over er tatt i 1925, fire år før Stovnerbakken ble ferdig i 1929. Av tegninger over ekspedisjonsbygningen fra juli 1920 kan vi lese at navnet på stasjonen først var Stig holdeplads. Men da stasjonen åpnet året etter hadde den fått navnet Høybråten. Hvorfor navnet Stig dukket opp vet ingen i dag. Stasjonen ble bygget på eiendommen til Stovner gården. Stig gård lå like i nærheten med sin grense ved vestre ende av plattformen mot Oslo.

Det var mennesker med mange forskjellige yrker og bakgrunn som flyttet til Stovner. Felles for de fleste var at de måtte tidlig opp og ta toget til byen for å komme på arbeidet. I begynnelsen ble det benyttet damplokomotiv til alle tog, og det tok 40 minutter å reise fra Kristiania til Høybråten. Et slikt damplokomotiv kunne på slutten av 1800-årene bruke opptil 30 minutter å komme seg fra Østbanen (i dag Sentralbanestasjonen) til Grorud.

Høybråten jernbanestasjon.

Høybråten jernbanestasjon fikk en viktig rolle i bygda fra første stund der stasjonen utgjorde det høyeste punktet mellom Oslo og Stockholm med sitt 154,6 meter over havet. Selv om den i jernbaneterminologien egentlig ikke kunne kalles stasjon men bare stoppested da det ikke var eget lastespor eller eget spor for kryssende tog.

Men hva skulle de med slikt når det var dobbeltspor etter år 1904, og stasjonen fikk også sin egen stasjonsmester. I tillegg til salg av billetter og formidling av gods, hadde stasjonen en telegraf hvor betjentene satt og tikket telegrammer med en morsenøkkel.

Det å kunne sende og motta meldinger var av stor betydning for jernbanen selv, der de kommuniserte stasjonene imellom ved å sende lange og korte streker til et apparat som skrev dette ut på en papirstrimmel. Prikkene og strekene ble til bokstaver som igjen ble til ord. Jernbanen formidlet også telegrammer til bygdas beboere, og ble på denne måten også en budbringer av glede og sorg.

Jernbanestasjonen hadde også en annen funksjon som for mange var viktig nok, og det var utlevering av medisiner. Når bygdas to leger skulle ordinere medisiner skrev de ikke ut resept slik at pasienten selv måtte reise til byen eller Grorud torg som var nærmeste apotek. Legene ringte til Grorud apotek som sendte dagens bestillinger med femtoget fra Oslo, og medisinene kunne deretter hentes i billettekspedisjonen.

Frem til Høybråten fikk eget poståpneri i Høybråtenveien på slutten av 1940-tallet, ble all postekspedisjon fra år 1928 foretatt på Høybråten jernbanestasjon. Men ekspedering av pakkepost gikk bare til steder hvor det da gikk jernbane, mottak eller sending av pakker til andre steder måtte foregå ved postkontoret i byen.

Venteværelse og ryktebørs.

Venteværelset var god å søke ly i på kalde og sure dager. Stasjonsbetjenten passet godt på å holde fyr i den store runde svartovnen som sto ved langveggen. Venteværelset var også en arena hvor folk utvekslet siste nytt, noen kom av den grunn ekstra tidlig for å få med seg hva som skjedde i nærområdet. 

Det var sjelden de store nyhetene og innerst inne var vel de fleste fornøyd med det. Det å kunne snakke om løst og fast og på den måten få en bekreftelse på at alt var som det skulle være, var en tilfredsstillelse i seg selv.

En morgen hadde noen sett en gaupe rett overfor stasjonen, dette var noe som folk kunne snakke om i lang tid. 

En annen gang kunne det være kommentarer til noe bestemte personer hadde gjort eller ikke gjort. 

For det var alltid noen som greide å kvalifisere seg til å bli et tema på venteværelset, gjerne etterfulgt av smil og latter. 

Men det kunne også være hendelser som bare ble kommentert med et, - "stakkars mann", eller - "jævla ........", når ting ikke gikk helt som det skulle.

Ingen behøvde ikke være redd at toget gikk før noen var kommet ned på perrongen. For det var to lamper på veggen i venteværelset og disse lampene ble tent når toget forlot Grorud på vei mot Lillestrøm, og Lørenskog på vei mot Oslo. 

Og toget kunne ikke kjøre videre før stasjonsmesteren hadde kommet seg opp på brua, der han viftet med et grønt flagg og ropte klart. Og det gjorde han ikke før alle var kommet seg vel inn på toget. Bildet til venstre viser stasjonen med den gamle trebrua.

Om sommeren var det samling i uværskuret nede på perrongen, og det var en traust forsamling som møtte opp om morgenen der de hadde sine faste plasser på trebenkene. 

En kunne på denne måten også fastslå de reisendes yrkesstatus, da det som regel var industriarbeiderne og andre som måtte stemple på arbeid klokken syv, som møtte i god tid før 6.20 toget. Det var også disse som hadde best tid til den daglige sladderen. Kontorfunksjonærer skulle ofte ikke møte på arbeid før mellom åtte og ni.

Talestasjonen hos Narvesen.

Narvesens var også på plass ved siden av stasjonsbygningen med den karakteristiske høye kuppelen over en kvadratisk kioskbygning. Før denne kiosken ble bygget hadde Narvesen kiosk inne i selve stasjonsbygningen. Etter krigen bygget Narvesen en ny kiosk på stasjonens område i funkisstil.

I tillegg til salg fikk kiosken en funksjon som talestasjon i åpningstiden. Telefonkiosken  hadde egen inngang på baksiden, og for å ringe måtte en først melde i fra til kioskekspeditøren gjennom en luke i veggen. Slik at hun koblet sin linje over til telefonkiosken. Så måtte en legge på en 10-øring og deretter slå telefonnummeret. 

Sto folk for lenge begynte kioskekspeditøren å banke utålmodig i luken. Men det kunne hende at det tok lang tid bare å få tak i den som en skulle snakke med.

Telefonsamtaler til nabokommunene måtte bestilles som rikstelefon, og slike samtaler ble bestilt hos kioskekspeditøren. Det ble rikelig anledning til å studere kiosklitteraturen i vinduet men en ventet på samtalen. 

Nærmeste taxiholdeplass for Høybråten og Stovner befant seg på Lørenskog stasjon. Men denne taxiholdeplassen hadde i tillegg til telefonlinje fra Lørenskog, egen telefonlinje fra telefonsentralen på Grorud. Slik at bestillinger av drosje fra drosjebua ved Lørenskog jernbanestasjon ble regnet som lokalsamtale.

Det var ikke vanlig for privatfolk på Høybråten og Stovner å ha telefon i hjemmet. Så oppsto det behov for å ringe til politi, lege eller brannvesen, var det nødvendig å kjenne til noen i nærheten som hadde telefon, og ikke minst at disse var hjemme. 

Eller folk måtte oppsøke jernbanestasjonen som alltid var behjelpelig med nødvendige samtale. For de hadde betjening hele døgnet på 1950-tallet, før stasjonen gradvis ble nedbemannet.

1954 var det 100 000 som stod på venteliste for å få telefon. I virkeligheten var det flere enn det, fordi mange ikke så noen vits i å sette seg på en liste som man måtte vente flere år på. Ventelisten sank, og i 1962 var det 38 500 som ennå var på venteliste. I 1979 hadde listen igjen blitt lengre. Den var ved årsskiftet vært på 87000, men et halv år senere var den steget til 110 000. Regjeringen lovet da at ventelisten skulle være borte i 1985.

Alle er opptatt av været.

Været er selvfølgelig noe folk er opptatt av til alle tider. Fra å tolke alle mulige værtegn som bygdefolk hadde lært seg gjennom generasjoner, ble Det norske meteorologiske institutt opprettet den 1. desember 1866. Det var ingen radio til å formidle værmelding før etter år 1933, da radioen begynte sine prøvesendinger fra Tryvann. 

Men den første norske avisen som ble utgitt daglig, og som var utgitt siden år 1830, var det mediet hvor værmeldinger kunne formidles. Avisen "Norske Intelligenz-seddeler" som tidligere, fra år 1763 bare hadde vært ukeavis. Men hvem var interessert i å bli varslet om været fra dagen i går.

For å formidle værmeldingene tidligere enn hva avisene kunne klare, hadde jernbanen et tilbud til folk som bodde langs hovedbanen. Togene ble påsatt spesielle symboler som fortalte hva slags vær som var varslet, og når røyken fra 8.30 toget som kom fra Kristiania ble synlig i horisonten, stanset alle opp og ventet spent til toget passerte.

Hvit trekant varslet pent tørt vær, en firkant varslet regn, mens en trekant over firkant varslet ustabilt vær. Folk nærmere byen som hadde utsikt til St. Hanshaugen hadde et tilsvarende værvarslingstilbud med tilsvarende symboler som ble satt opp i et tårn på toppen av haugen.

Nye tanker.

De første signalene om nedbemanning av Høybråten jernbanestasjon kom allerede året 1966. Og selv om velforeningene på Høybråten og Stovner protesterte iherdig ble også denne stasjonen rammet av utviklingen. NSB hadde ikke behov for slike betjente stasjoner lenger. Dette at de reisende og folk ellers i bygda følte et behov var uinteressant for NSB måtte tenke helhet.

Og den 28. mai 1967 var det slutt, venteværelset ble bygget om og stasjonen gikk over til å bli bolig i 2. etasje og hybler i 1.etasje. Men en av beboerne opprettholdt billettsalg mandag - fredag mellom kl 6 - 12. Ved månedskortfornyelse var det utvidet åpningstid. Hennes sjef var da stasjonsmesteren på Lørenskog.

Toalettforholdene besto av utedoer i en bygning ved siden av. Først sommeren 1974 fikk bygningen innlagt vann og kloakk. Hyblene i første fikk eget bad i kjelleren

 NSB hadde bestemt seg for at de ikke hadde bruk for denne bygningen lenger, og vedlikeholdet hadde vært stoppet i flere år allerede. Og i år 1986 hadde NSB planer om å rive hele bygningen.

Høybråten velforening som ennå ikke hadde eget velhus søkte allerede i år 1988 om å få leie stasjonsbygningen uten at denne henvendelsen fikk noen respons. Men senere fra år 1993 begynte det å skje ting i Furuset bydel som Høybråten nå var en del av. Denne bydelen hadde fått statlige kulturmidler og bydelen startet et eget kulturprosjekt som nå også kom denne gamle bygningen til gode.

Samtidig hadde velforeningen gjort en ny henvendelse til NSB om leie av stasjonsbygningen som nå omsider gikk i orden. Etter en stor dugnadsinnsats der en større oppussing ble gjennomført, kunne Høybråten velforening åpne huset som velhus i oktober 1994.

Bygningen til Høybråten jernbanestasjon står der den alltid har stått, men den gamle trebroa som gikk over jernbanelinjen er borte. Og erstattet med en ny lenger øst.  Ser du godt etter på østsiden av den gamle stasjonsbygningen kan du fortsatt se enden av brua.  Der den nå gjør nytte som et platå foran inngangsdøra til det lille møtelokalet i første etasje hvor Høybråtens frivillighetssentral holder til. Det var dette lokalet som en gang var venteværelse og ryktebørs. Riktignok litt større enn nå da kiosken har tatt litt av arealet.

Ett av de gamle betongfundamentene er også synlig på den andre siden av jernbanelinjen på nordsiden av perrongen. 

Men den delen av Nybrottveien som den gamle trebrua gikk ut i fra, og som var en forlengelsen av Stovnerbakken, er borte. Veien gikk oppe i fjellveggen i fortsettelsen av veien til den nye brua. 

Bildet viser siste etappe av Stovnerbakken i 1928. Dvs. Traseen til Nybrottveien som gikk fra svingen der arbeiderne står og frem til trebrua i bakgrunnen. Brua ble da forlenget nordover for å møte Nybrottveien.

Denne veien ble sprengt bort da traseen til Fossumveiens forlengelse ble sprengt ut. Traseen var et stort stridstema i bydelen på slutten av 1970-årene, en strid som engasjerte omtrent alle på Stovner. Det var den gang meningen at forlengelsen av Fossumveien skulle fortsette forbi her. Så veivesenet og vannverket sprengte ut traseen uten egentlig å vite hvor veien skulle gå videre herfra. For hovedvannledningen til det nye byggefeltet i Hagaveien måtte frem.

Det går ofte tog forbi her nå men bortsett fra støyen gjør de ikke så mye av seg. For førti år siden og tidligere brukte NSB damplokomotiver på en del av togene sine. 

Så da kunne en se på lang avstand røyken fra lokomotivet. Og når toget passerte stasjonen ble hele området innhyllet av røyk en liten stund. 

Denne svarte røyken fra kullfyringen blandet med damp var ikke spesielt miljøvennlig. 

Men det var morsomt for ungene å leke i røyken som tåkela hele området rundt jernbanestasjonen i mange minutter etterpå. Det var nok ikke spesielt sunt og hadde neppe blitt godtatt i dag.  Toget til Trondheim med Dovregubben om morgenen var mest populært, for den la igjen ekstra mye røyk. Men det var bare de som begynte skolen kl 8.45 som fikk oppleve det.

Skoleveien til Høybråten skole.

Kl 8.45 ringte det inn til første time, og da måtte ungene stille pent opp klassevis i skolegården og vente til læreren ga klarsignal, før ungene kunne marsjere pent inn til sitt faste klasserom. Nåde den som skapte uorden i rekkene, da var streng reprimande uunngåelig. Ungene vendte seg fort til systemet, så det var i grunnen ikke noe problem. Men det var ofte tøft å måtte stå ute en kald mørk vintermorgen og prøve å holde varmen.

Klokke var ikke vanlig blant ungene på Stovner i etterkrigstiden, det fikk ungene først når de ble konfirmert, men den store stasjonsklokka på Høybråten stasjon var synlig lang vei, så ungene som kom fra Stovner hadde som regel kontroll på mellomtiden. 

Skoleveien tok normalt fra 20 - 30 minutter for de som bodde lengst unna. Og det kunne holde hardt å passe tiden mange ganger, for det var som regel alltid noe spennende som måtte sees nærmere på langs veien.

I veikanten før brua ved stasjonen på den korte veistumpen under Stasjonsfjellet, som også het Nybrottveien, men som egentlig bare var en fortsettelse av Stovnerbakken, sto det et plakatstativ. Her satte Folkvang kino opp kinoplakatene for ukens forestillinger, og disse plakatene måtte selvfølgelig studeres nøye. For femmer'n på søndag måtte vi få med oss.

Selv om jernbanen forlengst hadde gått over til elektrisk drift av lokaltogene, ble fjerntogene og godstogene fortsatt trukket av damplokomotiv i år 1950. Men Dovreekspressen med denne gule fargen som den gang var symbolfargen på disse togene, hadde dieselmotorer. Og lokomotiver av alle slag var også noe som interesserte ungene. De både hørte og så på lang avstand at det kom et dampdrevet lokomotiv.

Den karakteristiske prustende "tøff-tøff" lyden kunne høres helt fra Grorud og litt senere så de røyken når toget kom rundt svingen. Når toget litt senere passerte Høybråten ble hele stasjonsområdet fylt av røyk, og de som befant seg på brua i dette øyeblikk måtte famle seg frem langs rekkverket, for det var ikke mulig å se noe som helst i mange minutter etterpå.

Men når høsten og vinteren kom og ungene gikk til skolen tidlig i grålysningen var det stort sett bare å komme seg på plass, det var ikke vær eller temperatur til å somle langs veien. Det var også dager som undervisningen skulle begynne en time tidligere, og da var det skikkelig mørkt om morgenen i desember måned.

Etter at ungene var ferdige med syvende klasse på Høybråten skole var det slutt på skoletilbud i bygda. Etter avsluttende eksamen fikk avgangselevene sine vitnemål i skolens gymnastikksal, og ble ønsket lykke til videre i livet. De som skulle gå videre på middelskolen fikk plass på Grorud høyere skole da den startet i år 1938.

Men før denne skolen startet sin virksomhet var det Østre Aker middelskole som lå i Teisenveien på Bryn som var nærmeste høyere skole for bygdas ungdom. Mens de som valgte praktiske fag eller handelslinjen måtte reise inn til byen, og veien til skolen ble en del lengre. Men iallfall kunne de som reiste med toget benytte mye av tiden til å lese på leksene.

De ville bygge lokk over stasjonsområdet.

Vi går over til Stovnersiden på den nye brua av aluminium. Hadde en bank og et byggeselskap fått realisert sine planer hadde vi kanskje gått gjennom et kjøpesenter her i stedet. Dette var også planer som fikk folk til å reise seg fra godstolen og ut på barrikadene. Hele saken startet med fjellet som vi har foran oss, der noen ønsket å bygge svømmehall inne i fjellet. Men som du ser saken ble til slutt lagt på is og glemt. Da var de nok mindre kontroversielle de stevnemøter og kortspill som fant sted på toppen av Stasjonsfjellet der skolen ligger i dag.

Mens vi stå her på brua og ser ned på jernbanesporene blir vi fristet til å reflektere litt lenger tilbake. At det ligger jernbanespor her i dag er egentlig Keiser Napoleon sin skyld, for hadde det ikke vært for hans ambisjoner om å erobre Europa kunne det kanskje ha ligget en kanal her i stedet. Og i stedet for tog hadde det seilt båter forbi. Før du trekker på smilebåndet vil jeg skynde meg å nevne at Håkon IV Håkonsson og hans menn dro sine 35 vikingskip over til Øyern denne veien 600 år tidligere.

Dette ble et langt opphold på et sted, nå fortsetter vi litt til men vi stopper ved den første gangveien som går til venstre. Det er ikke de 18 boligene i rekke som ble ferdig til innflytting i februar 2003, vi skal se på, men gangveien som går forbi.

Gutua til Elvåga.

Gangveien som i dag går fra Stovnerbakken forbi Stigenga og videre til Jorines vei, er anlagt i den samme traseen hvor det tidligere gikk en gammel sti. En sti som også var mye i bruk av folk fra Stovnergårdene og fra den tidligste bebyggelse på Stovner for å komme seg til Høybråten skole og Høybråten jernbanestasjon etter at disse var ferdige. 

Gangveien har fått navn nå, bydelsutvalget på Stovner vedtok i møte 19/6 2003 at denne strekningen mellom Stovnerbakken og Stigenga nå skal hete Stigengbakken. To hundre meter lenger nord langs Stigenga møter den en ny gangvei som i 2001 fikk navnet Ulvengfaret. Navnets opprinnelse kommer vi tilbake til på slutten av denne turen.

Inntil år 1900 gikk Stovnergårdens eiendom også på den andre siden av jernbanen. Nå gikk det også en vei forbi Tangerudgårdene til Lørenskog. Men for gående om sommeren og for hest og slede om vinteren var denne stien mer enn bra nok for å komme til skogen der sør. Og videre mot Elvågavassdraget som i middelalderen var spekket med gamle guder og overtro.

Gangveistrekningen fra Stigenga til Høybråten stasjon fulgte grensene mellom Stig gård og Stovnergården. Videre sørover grenset Stovner til Høybråtengården i et søkk i terrenget omtrent litt øst for Vardeheimveien. Før eiendomsgrensen møtte grensen til Lørenskog ved Ellingsrudelven, og fulgte denne nordover igjen til Tangerudveien.

Det var et le litt øst for Høybråten stasjon som var der helt frem til de siste årene, og som var den planovergangen som ble benyttet til å krysse jernbanen over til Høybråten etter at den kom. Den stien som i dag går fra Høybråten stasjon til Hagaveien og Nybrottveien er ny etter at området ble trase for vann- og kloakkledninger på 70-tallet.

Men det gikk også en kjerrevei der i tidligere tider som var en forbindelse mellom Nybrottveien og en veistump ved Høybråten stasjon som også het Nybrottveien. Første del av denne veien var også en del av den gamle gutua. Kommunen kom aldri så langt som å utbedre denne veien mellom to veistumper som begge hadde navnet Nybrottveien.

Vi passerer gjennom en fjellskjæring til vi kommer til villabebyggelsen.  Stovnerbakken som vi går på nå ble bygget i år 1929. Og lå som et minne fra fortiden helt frem til år 2003. Da ble strekningen fra snuplassen frem til Ruths vei utbedret med nytt fortau og ny asfalt. 

Denne veien har vært skolevei for ungene på Stovner siden veien ble ferdig år 1929 og frem til Stovner fikk egne skoler fra år 1972. Høybråten skole var ferdig i år 1922, så de første årene måtte ungene gå gjennom skogen.

Skogen øst for veien har siden 1966 vært regulert til sykehjem og har gjennom de siste femti år vært gjenstand for mange debatter og engasjement fra beboerne. Skogen hadde fått mange navn, men mest kjent var blåbærskogen. Selv om vi nok fikk mer blåbær i et glass syltetøy fra butikken, enn fra det som kunne plukkes der.

Sykehjemsprosjektet ved Stovnerskogen.

En kommuneplan blir alltid utarbeidet for å lage en plan for arealutnyttelsen i kommunen. Og det lages imponerende kart i mange farger for å vise hvor det er avsatt arealer for næringsvirksomhet, boligbebyggelse, offentlige bygninger, og friarealer m.m. Disse områdene blir gjerne fargelagt i hver sin farge slik at alle med letthet kan se hva som er planlagt benyttet til hva.

Et område ved Stovnerbakken nær Høybråten stasjon, og et annet område ved Hagaveien hadde kommet i kategorien for offentlige bygninger. 

Og dette er en samlebetegnelse for mange typer offentlig virksomhet. 

Beboerne av rekkehusene i Stovnerskogen borettslag som de første av nye beboere på Stovner, hadde nå i år 1983 endelig kunnet nyte fruktene av flere års arbeide med hagene sine og nærområdene rundt borettslaget. 

Det er derfor forståelig at beboerne ble nysgjerrige en dag som de observerte noen folk som gikk og tråkket utenfor hageflekkene deres med store papirark i hendene.

Og når det kom nye folk med målebånd og lange stenger ble beboernes interesse enda større. Og det er forståelig at noen satte wienerbrødet i vrangstrupen da det etter hvert gikk opp for dem hva som var i ferd med å skje der rett utenfor den fredelige kaffekroken. 

Oslo kommune hadde fått store planer om å bygge ett nytt sykehjem på tomten, og en arkitekt hadde fått i oppdrag å planlegge bygget som skulle hete Høybråten syke- og senilhjem.

Og en forbigående frustrasjon gikk fort over i fortvilelse da beboerne etter nærmere studier fant ut at de ville få et prektig bygg i fire etasjer der rett utenfor hagegjerdet. 

For ganske riktig fant de ut etter nærmere studier at tomten var regulert til sykehjem og sykehjem skulle det bli. 

Som praksis var skulle bydelsutvalget uttale seg i denne saken på neste møte, og når beboere på Stovner blir engasjerte, fylles tilhørerbenkene.

Nå var bydelsutvalget enige med beboerne og uttalte seg derfor negativt til de foreliggende byggeplanene. Men siden det var stor mangel på sykehjem i byen, var sjansene små for at byggeplanene ikke skulle bli gjennomført. 

I forbindelse med denne saken kom en annen gruppe på banen da de engasjerte seg sterkt i mot navnet på sykehjemmet, men det viste seg etter hvert at deres anstrengelser var unødvendig.

Beboernes redning kom fra uventet hold, for på grunn av det forestående prøveprosjektet i bydelene, la sentraladministrasjonen planene på is. Og etter hvert ble det en ny filosofi i eldreomsorgen da de gamle skulle bli boende hjemme så lenge det var mulig, med nødvendig hjelp fra ambulerende hjemmesykepleiere og hjemmehjelpere.

Kloke av nye erfaringer gjennomgikk bydelsutvalget alle de eksisterende reguleringer i dette området, og fikk utarbeidet nye planer som omhandlet bygging av småhus i stedet for bare offentlige bygninger. 

Disse planene ble til slutt vedtatt i bystyret og det nye byggefeltet som ble ferdig i år 1995, og som nå har adresse Hagastubben, er et resultat av dette arbeidet. 

Men sykehjemstomta som det hele startet med, er fortsatt regulert for offentlige bygg, og skulle ligge rolig i mange år før tomta igjen kom på dagsorden ledsaget av ny stor politisk debatt og forviklinger, men ut i fra et annet utgangspunkt og med en litt annen vinkling.

Og det er ingen skam å snu i eldreomsorgen heller, så i juni 2005 kunne vi lese i Akers avis om at bydelen igjen planlegger å bygge sykehjem på denne tomten. Med byggestart i 2006. Men naboene ville også ha et ord med i det laget. Men alle argumenter falt på stengrunn. Snart var sprengningsarbeidene i gang. Og i august 2008 var Stovnerskogen sykehjem ferdig.

Myra et område med utfordringer.

En del av dette området som ble kalt Myra, lå på en tidligere myr. Ei myr med et lite tjern som opprinnelig bredte seg fra Stovnerbakken nr 9 og nordover til Brolandsveien. 

Myrlendt var det også litt videre langs Brolandsveien til Hagaveien. 

Da Stovnerbakken ble ferdig i år 1929 var det også lagt ned store dreneringsrør som fjernet det meste av overflatevannet.

At det virkelig var myrlendt i området fikk en forhenværende bileier erfare, da han skulle langtidsparkere sin eldre Mercedes på eiendommen sin. 

Etter to uker hadde bilen rett og slett sunket ned i jorden og blitt nesten borte, for bare taket var da synlig en stund før bilen forsvant helt ned i bakken.

Da Brolandsveien og nedre del av Stovnerbakken ble anlagt måtte det legges ned flåter av trestammer for å at ikke veiene skulle synke. Dette er også bakgrunnen for selve navnet på Brolandsveien, da deler av veien var brolagt på flåter. For selv om det meste av vannet i myra ble drenert vekk, var det fortsatt våt kvikkleire i grunnen en del steder.

Grunnmuren sank ned i grunnen.

Men da vann- og kloakkarbeidene i området var ferdig i år 1977, ble resten av vannet i grunnen drenert vekk. Hva som skjer med grunnen når grunnvannet ledes vekk fra et område fikk en uheldig byggherre i Stovnerbakken oppleve da han i denne perioden satte opp ny grunnmur til sitt nye hus. 

De gamle prinsippene med å bygge hus på en flåte blir brukt også i dag, men det gjelder å kunne disse reglene og følge dem. Men det er bedre å ha fast fjell under huset. Denne byggherren var tydeligvis ikke så nøye på det, da han lot det ene hjørnet av grunnmuren hvile på fast fjell. Stor var nok overraskelsen og fortvilelsen da grunnmuren i løpet av uken hadde blitt 30 cm lavere, men bare i den ene enden.

Ruths vei.

Bebyggelsen på gamle Stovner var delt i to områder. Bebyggelsen på Øvre Stovner med bl.a Stovnerveien og østre del av Fjellstuveien var tidligere etablert og hadde noe bedre kommunal infrastruktur i veinettet. Selv om graving av brønner også var en realitet også for disse.

 Bebyggelsen på nedre del som kom litt senere fra år 1926 og utover, måtte også nøye seg med å grave sine egne brønner. 

Aker kommune anla Brolandsveien og Stovnerbakken som ble ferdig i år 1929. Men kommunen hadde ikke råd til å bygge vei for de som hadde kjøpt tomter langs denne stien som senere skulle bli til Ruths vei. Aker kommune så på denne veien som privat og overlot til nybyggerne å bygge og vedlikeholde veien. Dugnad ble derfor løsningen for disse beboerne.

Varskuu - her.

Skulle disse beboerne som nå hadde flyttet inn i sine små hytter få vei fikk de lage veien sin selv, og det gjorde de også. Fra år 1929 til år 1932 var slegge og minebor det mest vanlige verktøyet til beboerne. I våre dager er sprengning av fjell en relativt uproblematisk foreteelse der avansert boreutstyr borer seg ned i fjellet med letthet på få minutter og det blir aldri spart på antall borehull. Da de første nybyggerne holdt på var det andre metoder som ble brukt.

I trettiårene hvor en eller to mann hamret i flere dager på dype hull ble det ofte langt mellom disse borehullene. 

Noe som igjen betinget spesielle teknikker foran hver sprengning. 

Det ble ofte foretatt såkalt brenning av borehullene for å få plass til mer sprengstoff i bunnen av bore hullene. Det var små marginer mellom suksess og fiasko når det skulle sprenges på denne måten. Bildet over viser utsikt fra Øvre Stovner gård før året 1920. Det er dagens Stigenga vi ser i øverste høyre billedkant.

Beregnet skytebasen feil kunne enten fjellet sprute opp i luften og lande på de minst ønskelige steder, som gjennom vinduer eller på tak til hus i nærheten. Eller det kunne stå igjen en diger steinblokk som det kunne ta flere uker å få bort. Da mesteparten av dette arbeidet ble gjort på sene sommerkvelder og i helgene måtte det ta tid før veiene var ferdige.

Veiene hadde grusdekke, og det var alltid noe av grusen som forsvant med vårløsningen slik at steinene begynte å komme opp av bakken. Dugnadsarbeid på de private veiene var derfor igjen en nødvendighet for dem dette gjaldt. Tiden krevde også bredere veier. Det var derfor ikke uvanlig å se beboere langs disse private veiene i full aktivitet med hakke, spett, spade og trillebåre, opptatt med å flytte store steiner og fjerne gjenstridige stubber der veiene måtte bli bredere.

At de slet tungt var det ingen tvil om, maskiner var det ikke lett å få tak i. Og ikke hadde knappe budsjetter noe rom for slikt heller, så det ble med å gjøre tingene på gamlemåten, bruke håndkraft. Dugnadsarbeid i dagens boliglag må vel regnes som sosialt samvær i forhold.

På hjørnet ved Ruths vei østre del ligger det et etasjes bolighus. Før 1970 var det verksted i denne bygningen. Noe som en gang var årsak til en langvarig miljøsak og nabokonflikt.

Skraphandleren.

En dag sommeren 1947 gikk eieren av en eiendom i Ruths vei rundt til naboene, og fikk etter en del overtalelser naboenes underskrift på en erklæring om at de ikke hadde noe i mot at denne eieren bygget et lite verksted på eiendommen sin, for der å arbeide med sveising og annet metallarbeide.

Og hva gjør en ikke for godt naboskap. Tillatelse ble gitt og med gode argumenter i forsyningsnemd og bygningsråd, fikk han bygget sitt lille verksted på eiendommen sin. Og alt lå til rette for en fredelig sameksistens i årene fremover.

Men en dag våknet naboene av et voldsomt lurveleven da en lastebil tømte et stort lass med skrapjern utenfor verkstedet. Og dagen etter kom lastebilen igjen med et like stort lass med skrapjern.  

For verkstedeieren hadde vært i kommunen og fått seg bevilling som skraphandler han, og det var slikt han ville drive med, ikke usjenert verkstedvirksomhet innendørs. Dette ble starten på en konflikt som akselererte på slutten av 1960-tallet, og som ikke tok slutt før år 1972.

På 1960-tallet tok denne skraphandlervirksomheten slutt, og lokalene ble utleid til et blikkenslager firma. Noe som skapte enda større frustrasjon hos naboene. For firmaet hadde mange ansatte som møtte på arbeide i disse lokalene, før de reiste til sine respektive byggeplasser. 

Bearbeiding av blikkanaler foregår heller ikke lydløst. Men etter et sterkt engasjement fra vel og beboere løste denne saken seg. Ruths vei østre del som vi nå befinner oss i, er fortsatt en privat vei, og har hele tiden vært en smal grusvei. Men da veien også skulle bli atkomstvei til Stovnerskogen sykehjem, måtte veien utbedres. Og da var det Oslo kommune som også er grunneier som sørget for en bredere og asfaltert vei med fortau.

Ruths vei østre del frem til 2008	Ruths vei østre del i dag.
Ruths vei østre del frem til 2008	Og her ender veien i dag ved Stovnerskogen sykehjem.

Gamle Stovner.

Når vi nå spaserer videre kan en av og til undres over hvor navnet Gamle Stovner kommer ifra. Det er jo ikke mye gammelt å se der vi går forbi pene moderne villaer eller rekkehus. Men vi kan vel si at villaeiendommene på Gamle Stovner er to generasjoner eldre enn annen bebyggelse i bydelen. Og siden andre deler av bydel Stovner hadde fått sine navn, Vestli, Fossum, Haugenstua, Høybråten mfl, så passer navnet Gamle Stovner ganske bra.

Det hele startet etter at Lørenskog jernbanestasjon ble ferdig i 1904. Det var Øvre Stovners to gårder som etter hvert ble omgjort til boligområder. Etter å ha reist med toget til Lørenskog og vandret på smale og kronglete stier gjennom tett granskog og bløte myrer møtte folk eiendomsmegleren. 

Omtrent der Fjellstuveien og Stovnerveien møtes sto han og tok imot de interesserte i et lite skur som var satt opp. Etter en lang og overbevisende tale fra megleren om gunstige lånebetingelser, kom valgets kvaler. 

Skulle det investeres i en skogstomt med mye fjell som var det rimeligste alternativet, eller var god og fruktbar jord av større interesse. Men dette kostet litt mer. Mer om dette kan du lese i tur 6. 

Stovnerbekken.

Stovnerbakken fortsetter som den har gjort siden år 1929 videre nordover. Broa over Østre Aker vei kom ikke før i år 1972. Tidligere rant Stovnerbekken forbi her hvor riksveien (Østre Aker vei) går i dag, men da i plan med det øvrige terrenget rundt Stovnerbakken. Og Brolandsveien gikk østover fra Stovnerbakken 50 meter lenger nord. 

Bekken ble i likhet med mange andre bekker i bydelen lagt i rør da Østre Aker vei ble bygget. I stedet for støy fra biltrafikken som vi opplever i dag, var det knegging fra hestene til Harald Stovner som møtte de veifarende her. 

Og det kunne være godt og rikt på opplevelser å stanse litt opp før de tok fatt på den lange bakken opp til øvre del av Stovner. For i dette skogholtet trivdes tiuren. På våren blomstret heggen og parfymerte hele området. Og ved siden av klukket Stovnerbekken på sin vei mot Alnaelven.

Stopper vi opp litt på brua og retter blikket vestover ser vi et langstrakt areal mellom Jorines vei og Østre Aker vei. Et område som beboerne alltid har ønsket skal ligge der urørt, men som kommunen flere ganger har prøvet å få solgt. Og endelig i 2002 solgte kommunen området til McDonaldkjeden. Noe som igjen fikk beboerne til å gå til krig.  

Og de fikk også medhold i Bydelsutvalget. Men det er Byutviklingskomiteen som til slutt har det avgjørende ordet. Og beboerne ble hørt, for i desember 2003 vedtok Byutviklingskomiteen bygge- og deleforbud på området. Og Byrådet ble anmodet om å få området regulert til friareal. Så da gjenstår det bare å se om det skal gå nye 20 år før noen igjen vil selge området til et eller annet formål.

Under ser vi det samme området med Stigenga til høyre i bildet. Brua og Stovnerbakken, hvor vi står nå, er skjult bak gangbroa vi ser i bildet.

Dette var et lite sidestepp for vi skal egentlig vestover opp Ruths vei mot Stigenga på denne turen. 

Men la oss dvele her på brua en liten stund til før vi snur. Det vi som vokste opp her husker godt, er alle små og store løkker som vi den gangen tok som en selvfølge. 

Dette med å ha slike sletter tett i nærheten av der en lekte til daglig, innbød oftere til en spontan improvisert lek med ballen, enn at det skulle organiseres et ballspill på en ordentlig bane lengre unna. 

Det kunne gjerne starte en to-tre stykker å spille, og som oftest så kom det flere som også ville spille etter hvert, og det ble til slutt mange nok til to lag. Jentene kom også men de ville helst stå på sidelinjen og se på når det var fotball. De var oftere med når det spilt slåball eller andre former for ballspill.

Det var klart definerte kjønnsrollemønstre og det ga seg klart utslag i hvilke aktiviteter som jenter og gutter skulle drive med, men disse markerte kjønnsrollene ble gradvis borte fra 1970-tallet. Guttene var ofte uvørent kledd slik at de kunne være høyt og lavt, og det ble ikke tatt så høytidelig om de under leken ble litt skitne. Jentene derimot gikk rundt i enkle pene kjoler og skulle helst ha en sløyfe i håret, og deres form for lek var som oftest tilpasset det antrekket de hadde på seg.

Og det passet seg liksom ikke at jentene gikk omkring og var skitne, det var derfor også praktisk umulig å delta i mange av de aktivitetene som guttene deltok i. Det var først på slutten av 1950-tallet at jentene begynte å gå i antrekk som gjorde dem mer likestilt med guttene, som bidro til at jentene deretter kunne være med på flere av de spontane lekene som foregikk på løkker som ikke alltid var like tørre og fri for søle.

1950-årene var tiåret da lille Norge, som før krigen var ganske fattig, kastet husmannshammen.  Og begynte å vokse seg stor og sterk og innflytelsesrik, selvsikker og fet. 1950-årene var også årene da fedme og hjertekarsykdommer danket ut fattigmannssvøpen tuberkulose som folkesykdom nummer en.

Jentene trakk på seg de første, syltynne nylonstrømpene med sexy og snorrett søm bak og laget Birgitte Bardot-trutmunn med utenlandsk kyssekte leppestift. Og vi fikk moteklær igjen og utsalg i forretningene; de første  "eksosrypene" dukket opp. Og de første gruppereisene til Syden ble arrangert (med en øvre grense for medbrakt reisevaluta på hele 300 kroner). 

Vi opplevde en økende frihetsfølelse og en ny, moderne livsstil. Det kom en helt ny ungdomskultur i James Dean, Elvis Presley og Rockens kjølevann. Vi tok innover oss "The American way of life", men også økt samfunnsbevissthet og deltagelse i protesttog mot kjernefysiske prøver og atomvåpen på norsk jord. Vi fikk flere maskiner som etter hvert skulle erstatte den menneskelige arbeidskraft, og elektroniske hjerner som på sekunder kunne regne ut ting som våre egen lille hjerne ellers ville ha brukt flere hundre år på.

Ulvenga.

Vel, dette ble fort et nostalgisk opphold på gamle tomter. Vi går videre oppover Ruths vei som ble bygget i skoggrensen. Denne brede asfalterte veien med fortau var bare en steinete grusvei før år 1970. Tre meter bred var den med grønne vekster i midten der ikke hjulsporene gikk. Det er ikke lett å se i dag at det var store hyttetomter på 2-3 mål med store hager her for bare tretti år siden.

Dette området hadde vært benyttet som eng og hamning av Øvre Stovner gård, før Stovnergården begynte utparselleringen til boliger fra 1920-tallet. 

Dyrene ble drevet bort fra hele dette området, og nybyggerne fikk overta. 

Nå ikke helt, andre dyr kom i stedet. De store hagene med store epletrær og potetjorder hadde god plass. 

Og grisehus og hønehus var ikke uvanlig. Noe også disse beboerne hadde stor glede av under og etter siste verdenskrig.

Navnet Ulvenga som området het her mellom Ruths vei og Østre Aker vei gir oss visse  tanker om ubarmhjertelige ulveflokker som streifet rundt. Og gråbein var nok godt kjent i disse traktene inntil forrige århundre. 

Det fortelles om mye ulv i dette området på 1800-tallet. Når ulven hylte i skogene rundt gårdene på Stovner om natta visste folk at det snart kunne bli trøbbel. 

Hvorfor denne fredelige slåtteenga til Øvre Stovner fikk dette navnet vet ingen i dag. Ulveflokkene var ganske nærgående mot bebyggelsen og kom ofte i slagsmål med hundene på gårdene. 

En kamp som hundene alltid tapte. I en lang periode på slutten av 1800-tallet var det ikke en eneste hund igjen på gårdene i bygda er det blitt fortalt. 

Og rett foran oss ser vi igjen Ulvengfaret, den gangveien vi passerte tidligere. Og nå skjønner vi hvorfor gangveien fikk sitt navn. 

Og for riktig å minne oss om ulvens eksistens ble en ulv påkjørt av toget i juni 2005 ved Nyland holdplass, 2 km fra Ulvenga.

Gobakken.

Etter at vann- og kloakk kom til dette området i år 1970 ble de små og kalde husene revet. 

Nye hus moderne hus reiste seg fort. Men området besto ikke bare av hytter, noen få bygget funksjonelle hus etter datidens målestokk. 

Og noen av disse står på plass ennå i dag. Tømmerhuset i nummer 20, som ble satt opp i år 1953, ble opprinnelig bygget av tyskerne et annet sted i Oslo under krigen. Huset ble demontert etter krigen og flyttet til Ruths vei. 

Huset i nummer 27 med det karakteristiske mansardtaket står også igjen fra den gamle bebyggelsen. Dette huset ble ferdig i år 1931 og fikk navnet Gobakken. Og er også forfatterens barndomshjem.  Det var vanlig å ha navn, ikke nummer på eiendommene før vi begynte med veinavn og veinummer. 

Ruth Magdalene Torp.

Ruths vei har fått navn etter Ruth Magdalene Torp som bodde sammen med sine foreldre Hartvig og Alvilde Torp i ett lite hus i nr 29. Ruth var en glad jente som jobbet som telefondame på den manuelt betjente telefonsentralen i Oslo. 

Hun skulle stå brud i år 1927, men hun ble plutselig syk av tuberkulose og døde samme uke som bryllupet skulle stå. Ruth ble begravet i brudekjolen samme dag hun skulle ha stått som brud. Bildet til venstre viser Alvilde og Hartvig Torp med datteren Ruth bak.

Tomten som opprinnelig var på tre mål ligger på hjørnet av Ruths vei og Stigenga. Hartvig Torp døde tidlig men enken Alvilde bodde i huset til sin død. Tomten ble etter hvert overtatt av Ensliges forening etter at arvingene gjorde en avtale med foreningen. 

De hadde planer om å bygge en blokk på denne tomten, men det gikk heldigvis ikke bygningsmyndighetene med på. Så etter et makeskifte overtok Oslo kommune denne tomten, og det lille huset som lenge hadde blitt  stående tomt forfalt ganske raskt og ble revet i år 1971. 

Stigenga borettslag leide tomten i mange år for å ha et leketilbud til de yngste. Og området lå der som en grønn og spennende lunge. Men Oslo kommune ville ha markedspris for tomteleien så borettslaget avviklet leieforholdet i 1995. 

I årene 2002/2003 ble det bygget  8 boliger i rekke her. Men inngangsbilletten ble nok mye høyere i disse boligene enn de 28 000 kroner det kostet i innskudd da de første familiene flyttet inn i Stigenga borettslag i 1972. 

Et beløp som var det dobbelte av hva en volkswagen boble kostet på den tiden.

Nå, tretti år senere, må kjøpere ut med 2.6 millioner. Bildet til venstre viser nabotomten til enga der de to slåttonnbildene nedenfor er tatt.

Stigenga.

Stigenga borettslag ble etablert i år 1971 med innflytting årene etter, da hadde trailerlass etter trailerlass med ferdighus fra Ringsaker kommet med elementer som var på plass i løpet av en formiddag.. Omtrent samtidig var veien  ferdig. Nedre halvdel av borettslaget ble bygget på dyrket mark, mens øvre delen ble bygget i skogen. 

Denne utbyggingen var også med på å forbedre infrastrukturen og derved også levekår for beboerne i dette området vi nettopp har gått gjennom. Det som i dag kalles 

Gamle Stovner. En infrastruktur som alle beboerne her hadde ventet på i 50 år var plutselig tilgjengelig. Borte ble utedoene og inn i husene kom et lenge savnet vannklosett.

En husmannsplass som het Teppa skal ha ligget i dette området rundt 1800-tallet. Det er ikke andre spor etter denne plassen enn at den er avmerket på kart fra sist på 1700-tallet. Plassen lå under Stovner gård og må da ha ligget der Ruths vei går i dag for den grunnen tilhørte Stovner. 

Vestre del av Stigenga tilhørte Stig gård. Og Stigenga var navnet på enga til Stig gård. Her på enga hengte  Karen og Ole Stig høy på hesjer i mange år. Slik forfedrene hadde gjort før dem.

Øverst i dette området og rundt hele toppen som i dag utgjør Stigenga borettslag, var det store felter med blåbær på sensommeren. 

På noen partier kunne en også finne tyttebær. En liten bekk som sildret gjennom området ga nok fuktighet til vegetasjonen rundt. 

Det var mest blodstorkenebb og ballblom som dominerte på gressmarka. Senere på sommeren kom blåklokkene og andre blomster til sin rett. Gikk vi stille og brukte øynene godt, kunne en treffe på revefamilien som hadde hiet sitt der øvre del av borettslaget ligger i dag. Hiet lå like bortenfor bak en gammel furu, og reven var ofte ute og streifet. 

Var vi ekstra heldig kunne vi også se reveungene der de lekte sorgløse i blåbærlyngen. Elg og rådyr var også  ofte på besøk, men det var kuene fra Stig gård som benyttet dette området mest. Men Dagros, Svinglin og de andre kuene måtte gi tapt for Oslos økende boligkø. Stigenga borettslag skulle ha plassen.

Det gikk med rekordfart med alle rekkehusene her på Stigenga og andre steder på Stovner.

Ferdige Moelven-Ringsakerhus kom i seksjoner på lastebiler og ble heist på plass av store mobile kraner. 

I løpet av natten hadde store lastebiler fraktet husseksjoner frem til Stovner. 

Så det var et vanlig syn at lange karavaner av lastebiler sto parkert langs hovedveiene om morgenen. 

For fra der å bli dirigert til riktig byggeplass.

Etter at fundamentering og ledningsnett var ferdig, vokste rekkehusene for hver dag, og nye beboere flyttet inn etter hvert som husene var ferdig. Også disse beboerne måtte tåle å forsere hauger av leire og grøfter for å komme hjem. 

Men utearbeidene tok slutt en gang hos disse også, og da begynte det å bli tid for å planlegge sin egen lille hageflekk. 

Stigenga bo- og behandlingsenter.

Ved rundkjøringen der atkomstsveien til Stasjonsfjellet skole begynner, krysser veien grensene mellom Stovner- og Stig gårdene. 

Ved enden av snuplassen, i Stigenga 19, ser vi bygningene til Stigenga bo- og behandlingsenter. 

Lokaliseringen av dette senteret var en stund gjenstand for mye lokal strid. 

Men nå står det iallfall der etter at det ble ferdig i år 1999. Og 17. mai på ettermiddagen året etter kom kong Harald og dronning Sonja på besøk. 

Stasjonsfjellet skole.

På den andre siden av gangveien ligger Stasjonsfjellet skole. Etter hvert som ungene nå var  ferdig med sine seks år i barneskolen skulle de over i ungdomsskole. Og ungdomsskoler hadde Stovner nå på Haugenstua, Tokerud samt på Stig som da var 1-9 skole. Elevene som var ferdig på Høybråten skole ble nå overført til Haugenstua skole. 

Dette var ikke Høybråten befolkningen helt fornøyd med, de ville ha ungdomsskole i nærmiljøet sitt. Men ytterligere utbygging på Høybråten for en ny skole var det ikke ledig areal for, nærmeste alternativ for disse elevene var i Furusetområdet.

Høybråten foreldre hadde tradisjon fra tidligere tider dette å arbeide for, og verne om egen skole. Og begeistringen for å sende ungdomsskoleelevene til Haugenstua skole ble ikke større etter noen små konflikter mellom Høybråtenforeldre og Haugenstua skole om skolesituasjonen på skolen som skolens ledelse burde ha sett i tide og derved unngått. 

Men nå var det i gang en prosess for å få egen ungdomsskole, og det nærmeste alternativet var å bygge en ny ungdomsskole på Stasjonsfjellet.

En foreldreaksjon kom i gang og etter mye brevveksling frem og tilbake, gikk en del foreldre til det skritt nærmest å okkupere kontoret til skolesjefen, og de gikk ikke derfra før de fikk et konkret svar med seg hjem. Og svar fikk de, og høsten 1982 begynte de første elevene på Stasjonsfjellet skole. 

Men på sensommeren år 2003 begynte mørke skyer å danne seg over skolen.  Byrådet foreslår å legge ned Bakås og Stasjonsfjellet skoler 1. august 2004. Skolene er for små og det er plass til elevene på andre skoler i nærmiljøet, ble det hevdet. Og det skjedde selvfølgelig ikke uten bråk.  Men mandag 24/11 2003 fikk skolen den gledelige meldingen om at byrådet har trukket forslaget.

En gammel skolevei til Høybråten.

Vi fortsetter gangveien mot Stig skole. Tidligere gikk det ei gutu litt lenger nord langs skogbrynet, omtrent på høyde med atkomstsveien mellom rekkehusene som går vestover i fortsettelsen av Ruths vei. Når vi nærmer oss skolen der gangveien fra Jorines vei kommer innpå kan vi ofte se at det renner vann i gangveien. 

Her lå det en stor dam som forsynte Stig gård med vann i mange år før gården fikk ny vann forsyning nærmere gården. 

Selv om denne dammen ikke svarte til bondens forventninger, da den ikke ga nok vann, finnes det en vannåre i dette området. Dette merkes også i dag da det ofte sildrer vann ut i gangveien, noe som resulterer i glatte issvuller i veien på vinterstid. Bildet viser jordet der rekkehusene til Stigenga ligger i dag. Midt på bildet er det Østre Aker vei som bygges.

Omtrent her endte også gutua fra Ruths vei der en tidligere måtte forsere et le før de tok fatt på det flate jordet hvor Stig gård lå i den andre enden. I dag ruver blokk 10 i Haugenstua borettslag på det stedet hvor låven på gården sto. Blokka skygger også for utsikten til det gamle våningshuset bygget i sveitserstil og stabburet som fortsatt står igjen.

Langs gjerdet ved Stigenga borettslag gikk det tidligere en bred sti som gikk til Høybråten stasjon. På denne strekningen vokste det tett med hasseltrær. Og her vandret kuene hele sommeren på beite. 

På sensommeren fristet disse trærne med hasselnøtter som det var populært å plukke, hvis ikke ekornene greide å komme en i forkjøpet. 

Dette var også skoleveien for ungene på Nedre Stovner gård og fra andre gårder omkring da Høybråten skole ble ferdig i år 1922 og var det frem til Stovnerbakken ble ferdig i år 1929.

Hva var det Stovner mistet av det gamle?

Bygderomantikken var nok der, for det var et privilegium å kunne spenne på seg skiene rett utenfor stuedøra, og ha et praktfullt skiterreng noen få meter bortenfor. Men det var best om sommeren, for når vårsola tok tak og hvitveisen tittet frem var vinterens problemer glemt. Det å kunne vandre rundt i utmarka eller i skogen rett utenfor husene hvor en kunne finne markjordbær og blåbær, og se naturen forandre seg fra dag til dag.

Eller det å kunne legge veien gjennom skogen på vei hjem fra skole eller jobb, og kjenne på kropp og sjel den spesielle aromaen som kom opp fra bakken etter at det hadde regnet. 

Men den allsidige vegetasjonen som Stovner var så rik på, ble skånselløst høvlet bort av store maskiner og erstattet med tradisjonelle gressflater, bekkene ble lagt i rør og våtmarker ble drenert slik at alle våtmarksplanter ble borte.

De små skogteigene som for de minste kunne illudere de store dype skogene, men som det likevel var umulig å gå seg vill i for små "indianere", ble også borte. Gjøken som i alle år hadde sittet i toppen av en gran og varslet bygdas befolkning med sitt "ko-ko", - nå er det sommer, sa takk for seg da maskinene kom, og borte ble også tiuren.

Det å kunne sitte ute på trappa hjemme en passe varm sommerkveld og kjenne duften fra blomster og trær, og bare høre en svak sus fra skogen, uten å bli forstyrret av støy fra fly og biler, det var et privilegium. Da levde folk i nuet og hadde det deilig uten tanke på hard virkelighet.

Det var også litt spesielt å oppleve nyttårsaften. Når klokken slo tolv gikk folk gjerne ut og så på de tre - fire rakettene som ble avfyrt. Men det som huskes best var lyden fra alle båtene som lå på havnen i Oslo. Det var fast tradisjon å tute i skipsfløytene den gang. For da lå ofte båtene ved land i slike anledninger, og den tutingen ble hørt helt opp til Stovner.

Men den harde virkeligheten ble ikke sett på som noe privilegium, spesielt var denne harde virkeligheten til stede om vinteren, da det slett ikke var noen spøk å sitte på en utedo om vinteren i 15-25 kuldegrader. Det hjalp så lite at bilder fra kongehus og varme strøk var hengt opp på veggene. Og at en kunne betrakte ekornet og dens akrobatiske hopp fra tre til tre gjennom dodøra, når kulda krøp langt nedover bena og opp etter ryggen.

Det var heller ikke noe privilegium å måtte måke seg frem til brønnen for å hente vann en kald vintermorgen, mens snøstormen fra nordøst pisket en i ansiktet. Og var kuldegradene og været i ekstra dårlig lune, så lå det is på vannet i brønnen som måtte hakkes vekk før vannbøtta kunne slippes nedi. En trengte ikke ekstra med isbiter til det drikkevannet der.

Ta et strå med jordbær på.

Vi fortsetter gangveien sørover forbi Stig skole som ble bygget i to byggetrinn i årene 1974 og 1975. Denne skolen kom som en kjærkommen avlastning med både barneskole og ungdomsskole i en tid da de andre skolene i området hadde flere elever enn de egentlig hadde plass til. 

Før året 1965 var det store jorder til Stig gård her. Og høyet ble slått og hesjet helt frem til gravemaskinene tok den siste rest av matjord.

Før utbyggingen startet på Stovner var det store åpne flater mange steder, og dette ga ofte som resultat at nordøsten fikk fritt spillerom over jordene. Det var mye vind og snøfokk som skapte store snøfonner i sørhellinger, på sørenden av jordet der Stig skole ligger i dag var det enkelte år snøfonner på fem meter i høyden. 

Det kunne blåse friskt fra nordøst der vinden hadde fri vei på de åpne jordene. På bildet under kan vi se traseen til Østre Aker vei i tidlig fase, med av- og påkjøringer til Stovner. Stig skole ligger på bortsiden av hesjene.

En dag før jul et år skulle Ole Stig hogge et stort juletre som han skulle levere til Høybråten kirke. 

Et prektig tre hadde han funnet for lenge siden i den skogen som i dag er borte og erstattet av Stigenga borettslag.

Som vanlig var vi unger med på turen, for det å kjøre hest var alltid noe stort. Og etter at treet vel var plassert på sleden, var det tid for transport til kirken.

Inne i skogen var det lunt, men vinden tok godt i tretoppene og snøfokk drev tett på åpne plasser. Og åpent var det til overmål på dette jordet. Når denne sleden med bonden selv, unger og juletre godt surret fast kom ut av skogen, ble lasset tatt av en kraftig vindkule som veltet både hest og slede.

Det ble et kolossalt virvar en liten stund, men alle var like hele selv om de så ut som snømenn, også juletreet var like helt.

Hesten skjønte ikke så mye av hva som skjedde der den møysommelig kom seg på bena igjen, ristet litt på seg og fnyste foraktelig. 

Men snart kunne alle fortsette turen. Høybråten kirke hadde ett flott juletre fra Stigskogen den julen også. På bildet over kan vi se jordene til Nedre Stovner (Mauritzen) og Stig. Stig skole ligger på bortsiden av hesjene til høyre i bildet. Stigskogen i bakgrunnen.

Omtrent på høyde med ballplassen sør for Stig skole gikk det en sti nedover lia. Denne lia ble ofte kalt Brennlia etter at kona på Jylsberg hadde brent einer der rundt 1900-tallet. Stien gikk vestover mot området der Ole Brums vei starter i dag. 

Alle har vi et "jordbærsted", og i dette lille dalsøkket på sørsiden av Stig skole, som nå er fylt delvis igjen, var det ikke bare jordbær.

Dette området var rikt på skjellsand fra den gang havet dekket dette område, og i god kalkrik jord trives det mange plantesorter. 

Når klimaet i tillegg var så gunstig som på dette spesielle området kunne en finne mange spennende planter. Også lange strå som en kunne tre de velsmakende jordbærene på. Og hvis en samtidig var sammen med en kjæreste som jordbærene kunne deles med, hva kunne en forlange mer en strålende sommerdag?

Omtrent rett sør for der Stig skole har sin skolehage lå det en liten dam som opprinnelig var en av vannkildene til gården Stig før de fikk ny brønn nærmere gården.

Dette vannet som siden bare var drikkevann for dyrene på beite, bød på mange spennende opplevelser for nysgjerrige unger, da vannet var rikt på små salamandere og andre spennende smådyr.

De mange grønnalgene i vannet ga vannet et grønnlig skjær noe som ga dette lille vannet navnet Grønnvannet. Vannet var ikke dypt, så det ble fort islagt når kuldegradene meldte seg. Noe ungene visste å benytte seg av før snøen ble for dyp. 

På bildet sees mønet på låven til Stig gård. Blokk 10 i Haugenstua borettslag ligger der i dag.  Jordet bak ble ofte dekket av flere meter snø når været sto på fra nord. Men snøen smeltet utrolig fort der i sørhellingen. 

Vi fortsetter videre i det vi benytter stien som går til venstre like før vi kommer til gangbrua over jernbanelinjen. Denne stien bringer oss til Høybråten jernbanestasjon. Underveis på denne stien har du sikkert sett en rekke kummer.  Før juni 2005 sto disse kummene høyt over bakken. Toppen med kumlokkene lå i den høyden ny vei var planlagt. Dette er hovedvannledningen som går til de nye byggefeltene i Hagaveien.  Og som ble lagt slik på grunn av at Fossumveiens forlengelse skulle fylles opp til dette nivået.  Men i juni 2005 ble kummene senket ned til terrengnivå. Og i 2008 ble traseen planlagt opparbeidet til en gangvei.

Vel, den historien har jeg jo fortalt om et annet sted, så vi fortsetter langs den uferdige traseen forbi Høybråten jernbanestasjon og spaserer til Nybrottveien og Stovnerbrua. Og da er du invitert til å være med på tur 6 som er en vandring på den øvre del av Gamle Stovner. Vi møtes igjen på tur 6.