En vandring på øvre del av gamle Stovner.

Tur 6

Stovnerbrua.

Byggematerialer ble ofte fraktet med hest og kjerre fra Grorud- eller Lørenskog jernbanestasjoner, men det var ikke alltid det var mulig. Mange benyttet derfor ofte flatkjerre, som var meget vanlig, og dro med ektefellens hjelp lassene selv den lange veien. 

Den sprø ramlende lyden kunne høres på lang avstand. Det var ikke mye de kunne få med seg på hvert lass, det kunne ofte bli mange vendinger før alt var på plass.

Denne trafikken som gikk tvers igjennom tunet på Tangerudgårdene var ikke alltid like populært hos disse bøndene. Det ble også gjort forsøk på å nekte innflytterne å benytte Tangerudveien, men også dette ordnet seg etter hvert. 

De første som etablerte seg på Myra måtte benytte den dårlige gårdsveien videre nedover mot Ulvenga, en vei som senere skulle bli en del av Stovnerbakken. Der veien svingte vestover mot Haugenstuveien måtte byggematerialer og annet bæres hvis det ikke lot seg gjøre å manøvrere kjerra mellom stubber og stein.

Etter at Stovnerbrua var ferdig i år 1916 ble det kjørevei til fra nybyggerområdet på Stovner til Høybråten den veien. Bygging av Stovnerveien tok tid og veien ble ferdigstilt i etapper. Veien var ferdig frem til Tjonerudveien i år 1918. Først seks år senere i år 1926, var Stovnerveien ferdig frem til Olaus Fjørtofts vei (Haugenstuveien). Derved hadde Stovnerområdet fått en brukbar vei til Lørenskog jernbanestasjon.

Men bakken i Høybråtenveien fra Stovnerbrua til stasjonen var fremdeles i en elendig forfatning da den fremdeles besto av to bratte kneiker som gjorde det vanskelig for hestene å komme opp med tunge lass. Men de første nybyggere hadde fått sin egen vei til butikker og Lørenskog stasjon. 

Det ble etter hvert et lite butikksenter i bunnen av Høybråtenveien på grensen til Lørenskog for noen år tilbake, med to kolonialforretninger og en manufakturforretning. I år 1916 da Stovnerbrua var ferdig kunne nybyggerne på Stovner besøke Cafe Vardun hvis de hadde behov for det. Denne kafeen lå på nordsiden av Høybråtenveien der Tangerudbekken renner forbi. Senere overtok Sjøberg disse lokalene for å starte kolonialforretning.

Stovners første bensinpumpe.

Stovner fikk etter hvert sine egne butikker fra 1930-tallet. De startet ofte i det små der salg av  melk og melkeprodukter var hovednæringen, og det var begrenset åpningstid i begynnelsen.  Victor Johansen åpnet butikk rundt år 1930 i Stovnerveien 1, som er den første toetasjes bygningen på høyre side ved Stovnerbrua.  Bygningen ble oppført i år 1917 av arkitekt Henrik Hansen Biørn.  Litt senere overtok Thor Haug som også satte opp bygdas første bensinpumpe. Bensinen måtte pumpes opp i et stort måleglass med håndpumpe før krana ble åpnet for fylling på tanken.

Stovner fikk etter hvert sine egne butikker fra 1930-tallet. De startet ofte i det små der salg av  melk og melkeprodukter var hovednæringen, og det var begrenset åpningstid i begynnelsen.  Victor Johansen åpnet butikk rundt år 1930 i Stovnerveien 1, som er den første toetasjes bygningen på høyre side ved Stovnerbrua.  Bygningen ble oppført i år 1917 av arkitekt Henrik Hansen Biørn.  Litt senere overtok Thor Haug som også satte opp bygdas første bensinpumpe. Bensinen måtte pumpes opp i et stort måleglass med håndpumpe før krana ble åpnet for fylling på tanken.   Hans datter Kari overtok senere forretningen sammen med sin ektemann Willy Andersen.

På 1960-tallet overtok Horsberg som drev landhandel inntil han startet kiosk rett ved siden av. Butikklokalene ble overtatt av firma Norsk Oljeløfteranlegg A/S. Og kiosken ble revet.

Etter at dette firmaet flyttet, ble lokalene og kiosken overtatt av en videoforretning som drev stedet et par tre år inntil nye eiere overtok. De forsøkte å kombinere video og gatekjøkken en liten stund uten at dette ble noen god forretning. Etter at helsemyndighetene også grep inn ble stedet stengt, og lokalene sto tomt en lang stund. Men etter noe bygningsmessige forbedringer kunne en ny pizzaforretning åpne igjen.

Ved og koks trengte alle til vinteren.

Rett over veien i Stovnerveien  2, drev L. Hytten kull-, koks og vedforretning. Men solgte også sement og sand. 

Alt ble selvfølgelig levert på døren. Men forretningen oppførte på slutten av 1950-tallet, og alle spor etter denne virksomheten er borte.

Hytten hadde en konkurrent litt lenger opp i Stovnerveien, Stovner Brendsel og Transport, som ble drevet av Tollefsen. Men de hadde begge nok å gjøre.

Tomten var uegnet for velhus.

Oljebransjen er fortsatt tilstede i dette området med Shell stasjonen som bygget bensinstasjon i år 1970. Denne tomten gnr. 102 bnr 90 Stovnerveien 4, ble kjøp av Stovner vel i år 1946 samtidig som de solgte en annen tomt de eide. Stovner vel solgte denne tomten til A/S Norske Shell i mai 1969 for å satse på eget hus et annet sted. 

Planen var å bygge et velhus på tomten men det fikk de ikke til på det tidspunkt. Denne tomten ble stående ubebygd i tjue år, da økonomien ikke tillot noe hus. Det var også restriksjoner på vann- og kloakk i mange år. Men en vannledning lå der som forsynte beboerne i dette området med vann. Den gamle vannposten sto der på hjørnet helt til Shell bygget bensinstasjon på tomten.

I mellomtiden hadde Oslo kommune kommet med tilbud til vellet om enda en tomt, da kommunen hadde sett at denne tomten ved Stovnerbrua også var lite egnet til forsamlingshus. Tilbudet gjaldt gnr. 102 bnr. 509, en tomt som lå på hjørnet av Stovnerbakken og Fjellstuveien, og som lå midt i sentrum av velles virkeområde.

Stovner vel besluttet å takke ja til å bygsle denne tomten, og en kontrakt ble inngått med Oslo kommune gjeldende fra 1. januar 1957. Tomten ved Stovnerbrua var også uegnet til boligtomt, så Stovner vel startet året 1961 arbeidet med å få regulert denne tomten til annet formål. 

 Det er nærliggende å tro at Stovner vel gikk noe på akkord med sitt syn på trafikk og miljø, da vellet foreslo tomten som i år 1945 var regulert til lekeplass, bli omregulert til et areal for bensinstasjon, men det var flere forhold som må ha ligget til grunn for velets avgjørelse.

Økonomien hos folk hadde nå kommet seg på fote igjen etter tjue magre år, det hadde vært rasjonering på kjøp av biler frem til ett år tidligere, men nå begynte nye biler å rulle på veiene også på Stovner. 

Og det var også et faktum at den nærmeste bensinstasjonen var en liten Shellstasjon som lå ved det tidligere Grorud torg. En plass som lå ved Trondheimsveien, og som også ble offer for utviklingen på 1970-tallet. 

Stovner vel fikk et godt tilbud fra A/S Norske Shell som ville kjøpe tomten hvis reguleringen gikk i orden. Det var vel også ventet at de nærmeste naboene protesterte på dette reguleringsforslaget, noe de også gjorde. 

Men etter en lang og drøy saksbehandlingstid var tomten ferdig regulert og ble solgt til A/S Norske Shell i mai 1969 for kr 100.000, som ble plassert i byggefondet til vellet. En ny bensinstasjon ble deretter oppført på tomten. En Shellstasjon som drev sin virksomhet frem til 2000. Da fortsatte nye eiere stasjonen som bilverksted med bensinsalg. 

Den gamle røde telefonkiosken er historie.

I mange år kunne folk benytte telefonkiosken som sto ved bussholdeplassen utenfor bensinstasjonen. Men slike gammeldags'  innretninger har snart gått over i historien. En slik telefonkiosk var en nødvendighet før 1970, for den gangen var det lange ventelister for å få installert telefon. 

Interessen og behovet for telefon økte bare mer og mer, men behovet sto ikke i forhold til utbyggingen og dette resulterte i lange ventelister. I året 1955 var det 23.000 som sto på venteliste i Oslo. Så enkelte sa med en smule galgenhumor at det i grunnen ikke var så ille å være uten telefon, for de som de kunne tenke seg å ringe til, de sto også på venteliste. 

Først i år 1963 begynte det å hjelpe for de telefonløse på Stovner da Grorudsentralen fikk 4000 nye linjer. Og den 20. oktober 1971 fikk Stovner sin egen telefonsentral med 4000 linjer som igjen ble utvidet flere ganger etterpå. Så nå kan beboerne på Stovner omtrent få sin nye telefon på dagen. Nå går også de fleste med mobiltelefon. Den gamle røde telefonkiosken er historie. Og når blir fasttelefonen også historie?

Killingmo.

Ved brua over Østre Aker vei stanser vi litt. Det er vanskelig i dag å tenke seg at den dype  kløften med stor biltrafikk ikke var der for noen år siden. Før år 1965 var dette terrenget i høyde med Stovnerveien, og det sto et stort flott hvitt trehus med butikk i første etasje på venstre side av veien. Ektemannen til Dagny Stovner, Olav Gjerdrum, drev landhandel her inntil bygningen ble revet. 

Killingmo het denne butikken før Gjerdrum overtok den på 1930-tallet. Også her var det en bensinpumpe utenfor butikken. Men det var også handelsvirksomhet her tidligere.

Rett over brua går det en vei inn til høyre og Idas vei, som den heter, bringer oss rett inn i den siste tilveksten til Oslo kommune. Idas vei fikk navn i 2000 etter Ida Tangerud (1922 - 1996), som eiet østre Tangerud gård fra hun arvet gården etter sine foreldre Karl og Johanne Tangerud på begynnelsen av 1970-tallet, til sin død i 1996. 

Karl og Johanne Tangerud var de siste gårdbrukere av bondeslekten som kjøpte Tangerud gård i 1875. Nå i dette århundre har Stovner fått nye innbyggere som de siste tre årene har flyttet inn i dette Tangerudområdet.

Tangerudbakken.

Men det bodde folk i dette området i tillegg til beboerne på Tangerud gård. Langs hele Tangerudbakken som nå går fra Idas vei og nordover har det bodd folk siden 1950-tallet. Tomtene kjøpte de av August Tangerud som eide Vestre Tangerud gård. 

Disse beboerne, som den gang bodde i Skedsmo kommune, sendte ungene på skole til Sagdalen, fikk elektrisk strøm fra Lørenskog. 

Postkassene til beboerne var plassert i Oslo mens de hentet postpakker på Høybråten og hentet vann fra egne brønner. Det eneste de mente de fikk fra Skedsmo kommune var skatteseddelen. 

De bodde usjenert til her i ytterkanten langs denne veien som var en sidevei til Tangerudveien. I 1965 hadde flere familier flyttet dit så de var mange nok til å stifte Tangerud vel. 

En av de første sakene de tok opp hos rådmannen på Strømmen var at ungene måtte få kortere skolevei. Og de ble hørt for deretter fikk barna gå på Høybråten skole. Ungene måtte vente til Stovner skole ble ferdig i år 1972 før de fikk kortere skolevei.

Men beboerne langs Tangerudbekken fikk en kalddusj i postkassa etter at den nye loven om vassdrag var satt i kraft. 

De fikk der beskjed om at det var blitt restriksjoner på eiendommene deres på den måten at all bebyggelse måtte ligge minst 15 meter fra bekken. 

Det var ikke alle steder dette lot seg passe inn da bygningene sto der allerede.

Da Tangerud vel i år 1964 plasserte Tangerudområdet på dagsorden, var teknisk rådmann i Skedsmo klar i sin uttalelse da han sa at det ikke var noen grunn til å legge skjul på at Skedsmo finner det vanskelig om ikke nesten umulig å tilby dette området en akseptabel standard. 

Og den eneste mulighet for å få dette området ut av bakevjen var å overføre Tangerudområdet enten til Lørenskog- eller Oslo kommune, og det var allerede sendt brev til disse kommunene om et overføring av området. Bildet over viser E-6 gjennom Djupdalen. Det grønne feltet midt i bildet er Tangerudområdet. Østre Aker vei er ennå ikke påpegynt.

Og da var det bare skatteseddelen igjen som knyttet Tangerudbeboerne til Skedsmo kommune. Det gikk fortsatt åtte år før Oslo og Skedsmo kommuner i år 1980 foretok et makeskifte og Tangerud ble en del av Oslo.

Nå hadde området vært interessant for boligutbyggere som tenkte langsiktig siden 1950-årene, og nå fikk denne interessen ny næring. 

For mye av formålet med dette makeskiftet var selvfølgelig å skaffe Oslo nytt areal for boligbygging. Og nå ligger boligene der lang Idas vei. Men nå får vi hoppe litt tilbake igjen i tid. Det var jo våre forfedre vi holdt på å lese om.

Djupdalen og Gryta.

Djupdalen og Gryta var husmannsplasser under Tangerud. Bildet under viser plassen Gryta før 1910. 

Djupdalen lå lenger nord og har gitt navn til denne veistrekningen. Det hendte at skoleklassene fra Høybråten skole la sin egen skidag til Gryta, som lå bortenfor Tangerud gård. 

E6 går rett forbi stedet i dag, og ivrige motorcross entusiaster har lenge tatt i bruk det lille som er igjen av Gryta. Og Statens veivesen har nå tatt enda mer av området for å lage flere kjørefelt på E-6. 

Men Gryta var i mange år et flott sted for skisport, med en passe stor hoppbakke. Og det var nok av skiløyper i alle retninger. 

Folk skulle jo på jobb.

På våren i år 1909 var det 8-9 passasjerer som sto og ventet på Lørenskog stasjon for å reise  med morgentoget til Kristiania. Utover høsten hadde dette passasjerantallet øket til 30. Toget gikk fra Lørenskog kl. 05.40 om morgenen. 

De som reiste ofte kunne kjøpe billetthefter til tolv reiser som kostet 1 krone og 20 øre. Det var mulig for arbeidsfolk å reise inn til byen for å komme på jobb i tide nå da togene var fremme på Østbanestasjonen i Kristiania kl. 06.10. Men togforsinkelser hørte med til dagens orden.

Bare ett år tidligere gikk første tog om morgenen en halv time senere og var fremme på Østbanen kl. 07.40. Det gikk ikke så godt da arbeidstiden for mange allerede hadde startet på den tiden. Denne lille forskjellen førte til at flere reiste frem og tilbake hver dag, og kunne bo i sin lille hytte på Stovner hele uken i stedet for bare hver helg.

Gjerdrumsnaret.

Fra Gjerdrum landhandel ved hjørnet av Fjellstuveien og Stovnerveien, gikk det en gangvei til Brolandsveien som ble kalt Gjerdrumsnaret, men den ble borte på 1970-tallet. Denne gangveien ble brukt av alle som bodde i Hagaveien og Brolandsveien for å komme over til Stovnerveien.

Selv etter at Gjerdrum sluttet med butikken sin ble denne gangveien benyttet for atkomst til bussholdeplassen. Men veien lå på privat grunn og nye eiere gjerdet inn veien og planerte eiendommen sin. Det fremkom selvfølgelig en del protester, også fra Stovner vel, men grunneierne var nok i sin fulle rett.

De første nybyggerne.

Bygging av nye bolighus startet forsiktig rundt 1910-tallet, men kom i gang for alvor langs Stovnerveien fra år 1912 da flere av områdene på øvre Stovner ble utparsellert. 

De som besøkte Stovner de første årene rundt år 1910 for å kjøpe tomt, opplevet nok Stovner som en utkant til villmarka.

Etter å ha reist med toget til Lørenskog og vandret på smale og kronglete stier, gjennom tett granskog og bløte myrer møtte de bonden og eiendomsmegleren. 

Omtrent der Fjellstuveien og Stovnerveien møtes sto de og tok imot de interesserte i et lite skur som var satt opp, og hvor karter over parsellene var hengt opp langs veggene. Etter en lang og overbevisende tale fra megleren om gunstige lånebetingelser, kom valgets kvaler. 

Skulle det investeres i en skogstomt med mye fjell som var det rimeligste alternativet, eller var god og fruktbar jord av større interesse. Men dette kostet litt mer. Bildet over viser Stovnerveien, Stovnerfaret og Fjeldstuveien.

Fritt valg på øverst hylle.

Tomtene på Stovner ble oppdelt i størrelser på ca 1,5-2 mål, og ble noen steder bebygget med hytter på ca 16 kvadratmeter som besto av stue på 10 kvadratmeter og kjøkken på 4 kvadratmeter med en liten entre.

Tomteprisene var differensiert avhengig av om det var med eller uten hytte på tomten. 

Så prisen lå mellom kr 125-175 pr. mål for skogtomter, og mellom kr 250-300 pr. mål for jordtomter. Dette ble solgt som pakkeløsning på avbetaling fra kr 1,- pr. uke for utmark som i det vesentlige var magre skog- og fjelltomter, og kr 2,- pr. uke for innmark som hadde god matjord for flotte hager. 

På Høybråten ble små en og en halv etasjes hus tilbudt som et rimelig hus for kr. 1000 etter tegning av snekkermester A. Torp, og også på avbetaling.

De første tomtene som ble bebygget var på begge sider av Stovnerveien etter at anlegg av denne veien ble påbegynt i år 1915 og som ble helt ferdig i år 1922.

Det var ikke de store villaene som ble oppført i begynnelsen mange steder. Mange brukte tomtene som hyttetomt, og bare bodde der i helgene og feriene den første tiden. Etter som tiden gikk utviklet hytta seg fra å være en attraktiv sommerbolig til helårsbolig. 

Og når den beslutningen var tatt var det ofte Anton Røa fra Røagården som var behjelpelig med flyttelasset fra byen. Fra år 1923 var det C. O. Berntzen som overtok denne jobben med sin lastebil som han anskaffet i år 1923.

Tjonerud.

Etter stigningen opp til selve Stovnerplatået kommer vi opp til Tjonerudveien. Navnet kommer etter plassen Tjonerud, i gml. form Kionerud som var en plass under Stovner gården i år 1771. 

Denne plassen lå rett nord for Tjonerudbakken men forsvant i forrige århundre. Navnet Tjone kan komme av "tjone eller kjone" som er navn på et tørkehus for korn. 

Østre Tærud gård hadde også ei tjone om lå øst i Gjelleråsmarka, og som ble benyttet til tørking av lin. Denne kjonen ble revet i år 1920. Bildet over viser hvordan en typisk kjone så ut. Det som skulle tørkes ble plassert i øverste etasje mens det ble fyrt i etasjen under.

Sjølberging.

Langs den flate strekningen på Stovnerveien lå de store villahagene. De var ofte på 2 til 3 mål men det er ikke mye igjen av de store havene i dag. Eplehagene som duftet så godt om våren har måttet vike plass for barn og barnebarn som har fått egne hus på foreldrenes tomter.

Det var stor aktivitet i de store havene om sommeren. Egen avling av poteter og grønnsaker var ikke å forakte. Stovner vel gikk også til det skritt å kalle seg Stovner vel og Hagebrukslag i år 1939. 

Et navn som vellet hadde frem til år 1952, da de igjen skiftet navn tilbake til Stovner vel. Gjennom hele krigen 1940-1945 drev vellet en virksomhet der hagebruk var det primære, mye av velarbeidet dreiet seg da om å skaffe trær, busker, planter, gjødsel og andre ting som trengtes til en hage.

Dyrehold var ofte en nødvendighet også for andre enn bonden. Det var derfor en del beboere på Stovner som hadde griser og høner, og det var en ressurs i krisetider. Så folk på Stovner hadde det bedre enn de som bodde i byen under den fem år lange krigen. 

Men folk måtte passe på sin grøde for det var andre som også ville høste. 

Dramatikk i Stovnerveien.

Utenfor og inne i et hus i Stovnerveien 49 skjedde det en langt alvorligere episode under krigen da tyskerne kom for å arrestere Ivar Bølgen som var den første leder for Milorggruppe 13131.  Natten til den 5.februar 1943 ble han arrestert i sitt hjem av Gestapo. 

Det ble en dramatisk arrestasjon denne natten da Ivar Bølgen prøvde å hoppe ut av vinduet for å komme unna. 

Men han brakk dessverre ankelen i fallet og ble deretter skutt i skulderen. 

Han ble båret ned i Gestapobilen og kjørt bort. Ivar Bølgen ble først sendt til Ullevål sykehus for behandling før han ble tatt i harde forhør. Senere kom han til Grini der han ble satt på "Fallskjermen" en avdeling hvor de dødsdømte ble plassert.

Ivar Bølgen ble senere benådet og sendt som Nacht und Nebel fange til Tyskland, der han ble transportert gjennom forskjellige dødsleire til han til slutt kom frem til Neuengamme i Nord Tyskland. Han greide seg gjennom denne tiden og kom hjem 26. mai 1945.

En minneplate ble avduket utenfor dette huset av Groruddalen historielag 6. mai 1997.

En gammel landhandel.

Sparkjøp på hjørnet av Stovnerveien og Stovnerbakken startet også forsiktig rundt år 1930 som et lite melkeutsalg. Engebretsen startet det hele, senere Kaare Larsen-Asp som drev landhandel i mange år før han solgte til Losbymannen Arne Hytten. Han utvidet og innredet forretningen etter den nye tidens krav, der det gamle landhandleriet ble erstattet av selvbetjening. 

Denne butikken ble drevet i mange år under navner Stovner matsenter før Pedersen og nå Knut Hansen overtok.

Disse landhandleriene var også arenaer hvor folk møttes. Det var ikke store forskjellen på hver butikk.

Det ble handlet over disk, alt av mel, sukker, erter, rosiner og salt ble oppbevart i store skuffer og solgt i løs vekt. Veggene hadde store hyller helt opp til taket som var fulle av et assortert utvalg av esker og krukker. 

Den karakteristiske kaffekvernen var stadig i virksomhet og fylte lokalet med en liflig kaffelukt, for all kaffe ble solgt som hele bønner, og maling av kaffen var en ekstra service.

Disse små butikkene var også en viktig sosial faktor for alle som bodde i nabolaget. Det var her mens de ventet på tur til å bli ekspedert at folk fikk kontakt med hverandre. Og folk hadde god tid til å utveksle erfaringer og siste nytt. Benken utenfor butikkene var en fast institusjon i mange år.

Hvileplass for 17. maitoget.

Det trekantede område mellom Fjellstuveien, Stovnerbakken og Stovnerfaret besto før utbyggingen av en stor slette. 17. maitoget fra Høybråten skole benyttet denne sletta som en hvileplass før barnetoget returnerte til skolen. 

Ruten til barnetoget fra Høybråten skole gikk annet hvert år rundt på Høybråten, og annet hvert år også på Stovner. 

I alle årene frem til Stovner fikk egne skoler, gikk barnetoget fra skoleplassen og bort Høybråtenveien for å krysse jernbanen over Stovnerbrua. For derfra å marsjere bort Brolandsveien og Stovnerbakken opp til denne sletta. Det kunne være langt å gå for små ben, for de støvete grusveiene var ikke gode å marsjere på de heller. Så skoene var gråbrune av støv etter marsjen. 

Bildet over er tatt fra Fjellstuveien. Stovnerbakken går på skrå i bildet, og  vi ser bygningen til landhandler Kaare Larsen-Asp (i dag Sparkjøp) i bakgrunnen. I dag er det rekkehus på denne sletta.

OBOS ville bygge høyhus.

Denne sletta hvor rekkehusene i dag ligger på rekke og rad med sine flotte små hager ønsket OBOS først å bygge høyhus på. Og det ville sikkert vært en drømmeutsikt for de som fikk leiligheter i øverste etasje. Men disse planene med høyhus midt i et villastrøk fikk Stovner vel omgjort. Det ble i stedet bygget rekkehus, som vel må sies passet inn mye bedre i landskapet.

 Men Stovnerbeboerne skulle få flere sjokk.

Brevet fra kommunen.

En dag i begynnelsen av mars 1961 fikk tohundre beboere her på Stovner en brun offisiell konvolutt fra Oslo kommune - kommuneadvokaten i sin postkasse.

Kommunen ønsker å erverve din og dine naboers eiendom for å bygge nye boliger, og få til en samfunnsnyttig utnytting av de eiendommene som dere bor på i dag, var brevets innhold. 

Med andre ord det huset som disse beboerne hadde brukt all sin energi og fritid for skape et hjem for seg og sin familie, kunne ikke regnes som fullverdige boliger.

Bedehus til mange formål.

Bedehuset Betel i Stovnerveien var godt besøkt av en trofast Pinsemenighet, og lystig sang og gitarspill blandet med kraftfulle halleluja rop kunne høres både sent og tidlig der inne i fra.

Men hver gang det var valgdag i landet forstummet sangen, og arenaen ble overtatt av alvorlige menn og kvinner som skulle gjennomføre stemmegivningen i Stovner valgkrets.

Bedehuset var det eneste tilgjengelige egnede lokale i Stovner stemmekrets etter år 1953 når antall stemmeberettigede økte etter hvert. Tidligere holdt det fint med å ha stemmelokale i stua til Kristian Braathen etter at Stovner ble egen valgkrets i år 1925.

I året 1945 var det 587 stemmeberettigede i valgkretsen og den økte sakte men sikkert så stua til Braathen ble for liten. Først da Stovner skole var ferdig ble stemmegivningen flyttet dit. Stovner manglet helt et egnet lokale å avholde møter og da var bedehuset god å ha til store møter som det også ble et del av gjennom årene. Da Næss åpnet Fjellstua kafé ble de verdslige møtene flyttet ditt.

Lekeplassen.

Det var flere løkker på Stovner hvor det ofte ble spilt fotball Den største var selve lekeplassen mellom Fjellstuveien og Stovnerveien, men det var også mange små naturlige sletter flere steder. Lekeplassen ble opprinnelig opparbeidet av Stovner vel som en park og lekeplass. 

Vellet hadde søkt i mange år Akers kommune om penger til å gjøre lekeplassen ordentlig i stand og fikk til slutt i år 1947 en bevilgning på 10.000 kroner.

Etter kommunesammenslåingen uteble alle bidrag fra Oslo kommune. Året 1974 hadde velet anlagt en parktanteplass på lekeplassen og et lite hus sto ferdig for bli tatt i bruk som uværshus for ungene i mai samme år. Oslo kommune arrangerte i 1950-årene parkkvelder i bygda der teaterstykker ble fremført på mobile scener. 

Bygdefolket møtte alltid trofast frem. Sporadisk var det også slike forestillinger på Lekeplassen på Stovner, men mest kjent for de som vokste opp på Stovner i 1950-årene er Stovnerdagen.

Glemte navn?

Fremme ved krysset Olaus Fjørtofts vei og Stovnerveien ser vi innover området der Fossumberget lå. Dette huset som tronet majestetisk oppe på berget er borte nå, det eneste som minner om denne plassen er veien Fossumberget som ligger lengre nord i fortsettelsen av Stovnerlia. 

"Stokken" er det navnet som noen folk i bydelen kjenner best i dag, etter at bydelens løsere eksistenser fant stedet brukbart for opphold og nytelse av forbudte stoffer i en periode.

Dette området, og  berget med skålgroper, fra tidlig steinalder er fredet nå. Men skålgropene ble ikke oppdaget før folk hadde flyttet fra Fossumberget. 

Røagata den "gutua" vi forteller om senere gikk de siste åtti årene østover fra denne veien der den nye del av Tangerudveien går i dag

Det er i grunnen litt merkelig at Røa gården, som lå der i enden av den veien som gikk nordover herfra, ikke er nevnt i noe steds- eller veinavn her på Stovner. Denne veien og gården som egentlig var starten på Haugenstuveien, og som er beskrevet i tur 2 måtte døpes om. 

Og da var det Olaus Fjørtofts vei som var rette navnet. Om journalisten og målmannen Olaves Johannes Fjørtoft (1847-78) noen gang var her i nærheten vites ikke. Men disse sunnmøringene er nå over alt også.

Men tilstede var til overmål den litt originale Isak som bodde i et lite hus på dette hjørnet. 

Denne fåmælte mannen som travet gjennom distriktet i all slags vær med sin flatkjerre for å kjøpe filler og flasker av folk. 

Han levde i en tid litt før det ble på moten med langt hår. Denne mannen som alltid ble observert med langt uflidd hår og ukegamle skjeggstubber der han gikk. 

Ungene holdt seg litt på avstand når han kom til gårds av den grunn, men det var ikke noe vondt i ham. I dag er det vel ingen som hadde lagt merke til ham.

Kveldssol.

Vi går sørover og svinger inn Fjellstuveien. Øvre Fossum gård og aktivitetssenteret får du høre mer om i tur 3. Dette veikrysset var et viktig kryss også i gamle dager der Haugenstuveien, Fossumveien og Tokerudveien møttes. 

Tidligere var det oldtidsveien som også gikk forbi her. Nå er det andre veier som møtes her. På høyre side av Fjellstuveien ligger en dagligvareforretning. Dagens bygning er relativt ny, men i det eldre huset ved siden av ble det også startet en landhandel fra 1930-tallet. Kveldssol var navnet på landhandelen. Navnet på Fjellstuveien kommer fra eiendommen Fjeldstuen som lå til veien, det var vanlig å ha navn på eiendommen i stedet for gate- eller veinummer for åtti år siden.

Ferske wienerbrød fra Fjellstua kafe.

I år 1952 åpnet ekteparet Næss Fjellstua kafé i Fjellstuvn 53, og denne kaféen ble fort et kjært samlingspunkt på Stovner. Kafélokalet var ikke stort, det var bare plass til 5-6 bord, men det gikk forholdsvis greit, det var plass til de som kom innom. Denne kafeen ble også mye brukt til private selskaper. Og det var flott å ha en storstue å benytte når store merkedager skulle feires, for stuene i husene på Stovner var ikke større enn de stuene de fleste andre har.  

Nærmeste alternative storstue for møter og selskapelige arrangementer var Vardeheim, og Folkvang når det ikke var kinodag. Stovner velhus ble ikke ferdig før året 1976.

Wienerbrødene var kaféens varemerke, og det var ikke få som la turen innom kaféen på søndagene for å kjøpe med seg wienerbrød hjem. 

Det var alltid servering av smørbrød og dagens formkake, og middag med dagens rett ble servert til faste tider, noe mange hybelbeboere visste å sette pris på. Og ertesuppa hadde Næss klar hver eneste dag, en velsmakende suppe som han serverte til en krone tallerkenen.

Jukeboksen var også et fast inventar hvor månedens slager ble spilt dag ut og dag inn, og musikk var noe spesielt de unge var opptatt av, der 1950 og 60-årenes popartister ble spilt opp og opp igjen. I kjelleren hadde Næss laget en enkel skytebane for luftgevær, det var ikke store plassen men det var god plass til to som kunne stå og skyte av gangen, og det var satt opp en premie av Næss for ukens beste resultat.

Om sommeren kunne folk sitte ute på terrassen og betrakte den lille trafikken som var på veien.

Fjellstuveien var ikke akkurat noen hovedvei. Men de fleste som kom kjørende til Stovner fra Trondheimsveien passerte på denne veien, for Fjellstuveien var da en naturlig fortsettelse av den gamle Fossumveien.

Stovners alternativ til jernbanen var Losbybussen som var en meget populær bussrute. Det var Bergsmarks bilruter som fra år 1951 hadde fått konsesjon på denne ruten som gikk fra Ankertorget til Losby. 

Holdeplassen for buss fra Oslo var rett bortenfor kaféen, og en mild sommerkveld i mangel av noe annet å finne på, var det ofte greit å sitte på terrassen med en kald brus og se om det kom noen kjente med bussen.

Kafélokalene var også en viktig katalysator for Stovners organisasjonsliv, da de fikk en mulighet til å samles i sitt nærmiljø. For det var en drøy tur å begi seg til Høybråten og samlingslokalitetene der. 

Det samme året i 1952 ble idrettslaget Stovnerkameratene stiftet, og hadde deretter de fleste av sine møter på denne kafeen.

Etter at Stovner sanitetsforening ble stiftet i år 1959, startet de tidlig et tilbud på formiddagene med spedbarnskontroll i kafélokalene, så Stovners oppvoksende slekt fikk tidlig et forhold til denne kaféen. Også Stovner vel hadde sine møter her inntil kaféen ble nedlagt i år 1971, men da var idyllen på terrassen i ferd med å bli ødelagt.

Bensinstasjonen.

Nabotomten som i alle år var benyttet av veivesenet som lagertomt for brøytemateriell og annet redskap ble overdratt til oljeselskapet Fina som bygget en bensinstasjon på stedet. Trafikken gjennom Stovner ble stadig større og bensinstasjonen fikk en brukbar omsetning da mange biler kjørte innom for å handle. Men det som mest ødela idyllen for kaféen og de nærmeste naboene var vasking av biler og rusing av motorer.

Lukten av bilvaskemidler og støy fra spyling med høytrykk lå over hele området av og til, noe som til slutt fikk alle naboene til å reagere. Men bensinstasjonen drev lovlig virksomhet og hadde derfor ingen grunn til å stoppe bilvask. Men da Fina søkte om byggetillatelse i år 1983 for en utvidelse av bensinstasjonen sa naboene og Stovner vel stopp. De ønsket ikke en slik utvidelse og de ønsket heller ikke noe mer trafikk i Fjellstuveien.

Oljeselskapet Fina A/S og bensinstasjonen tok allikevel ikke alle signalene fra naboene og velet. Bygningskontrollen nektet også videre utbygging, men Fina anket avslaget i år 1984. De var til slutt villige til å flytte hvis kommunen skaffet en erstatningstomt som tilfredsstilte oljeselskapets krav. 

Arbeidet med å finne en annen lokalisering ble intensivert og Fina var selv interessert i en tomt på Rommen, noe som ble en realitet i begynnelsen av år 1987 da Fina flyttet til ny stasjon på Rommen industrifelt.

Etter at bensinstasjonen hadde flyttet og bygningene på tomten blitt revet, var tomten blitt omregulert til boligformål. Tomten ble solgt til en entreprenør, og like før jul året 1994 flyttet fire nye familier inn i sine nye hus.

Fjellstuveien 45

Vi fortsetter videre østover der vi passerer et forretningsbygg på en etasje i Fjellstuveien 45. Bygningen til Bogerud tekstil ble oppført i år 1965, etter at den første innehaveren Gerd Jacobsen hadde holdt på en stund i sin noe ombygde garasje.

Bogerud tekstil het denne forretningen fra år 1985. Men i desember 1998 flyttet Bogerud tekstil til Stovner senter som nettopp hadde åpnet sin siste utvidelse. 

Det flyttet inn ny virksomhet i august 1999, som førte møbelstoffer og gardiner, i tillegg til å trekke om møbler.  Vinteren 2002 sto lokalet igjen tomt, da møbeltapetsereren flyttet til Gardermoen. Men allerede første uken i år 2003 flyttet entreprenør Kristiansen & Nilsen inn med sine kontorer.

Stovner skole.

Høsten 1969 startet Høybråten skoleåret med 35 klasser derav 7 førsteklasser, og skolen hadde nå ansvaret for 886 elever. Og før nyttår var tallet vokst til 1000 elever. Alle rom og kott som var tilgjengelig ble nå tatt i bruk, og leie av lokaler i bedehuset på Høybråten var neste skritt. 

Stovner skole var fortsatt forsinket, og for å avhjelpe den krisepregede situasjonen ble det bevilget penger til to nye skolepaviljonger. Brakker som skulle settes opp sør for Nedre Stovner gård på området til den nye Haugenstua skole. Der skulle en del av Stovner skoles fremtidige elever holde til fra høsten av, også ny rektor til Stovner skole ble ansatt samtidig.

Og høsten 1970 ble 4 annenklasser og 2 tredjeklasser overført til disse paviljongene som ble plassert i utkanten av byggetomten til Haugenstua skole på sørsiden av Haugenstuveien. Samtidig hadde store maskiner det travelt med å begynne rivningen av bygningene på Nedre Stovner gård. Men ennå var det 5 klasser med elever tilhørende den nye Stovner skolekrets, som måtte fortsette på Høybråten skole som nå var nede i 35 klasser.

Den store dagen kom den 6. januar 1971, da Stovner skole åpnet sine dører for glade Stovnerbarn og foreldre som endelig kunne ta skolen sin i bruk. 

Elevene fra Smedstua, Haugenstua og Stovner hadde nå flyttet til den nye skolen i Stovnerfaret 17. 

Dette er et området som tidligere het Stovnerhagen, og Stovner vel ville at denne skolen skulle bli hetende Stovnerhagen. Gårdsveien fra Haugenstuveien til Øvre Stovner gård gikk langs skolens nordre del.

Høybråten skole hadde nå fått et foreløpig pusterom med bare 27 klasser, før de måtte avhjelpe Grorud skole med elever fra Romsås. Smedstua skole ble også ferdig dette året og elevene begynte å finne sin egen skole.

To kirker og to menigheter i bydelen.

Den 31. desember 1968 hadde Høybråten menighet som fortsatt omfattet hele Stovnerbygda vokst til 4181 innbyggere. Debatten om kirke i den nye Tokerudbyen hadde allerede pågått noen år, der Byplankontoret hadde planlagt en ny kirke på Haugenstua mens Høybråten menighet ville ha en ny kirke ved Stovnerhagen. En lokalisering som mange mente ble liggende for nær den planlagte kirken ved Tokerudsenteret som var navnet på dette stedet under planarbeidet.

Menighetsrådets argument mot kirke på Haugenstua var i hovedsak at Haugenstua ligger helt i menighetens utkant, for nær industriarealene og for nær Høybråten sognekirke. I 1971 ble det vedtatt å dele opp Høybråten menighet i tre menigheter, der Høybråten ble en egen menighet. Stovnerområdet ble nå fra år 1972 delt opp i to menigheter der Stovner og Fossum menigheter delte Stovnerbygda mellom seg.

Han gav tomt til bedehus.

Martin Fossum som lenge eiet gården Mellom Fossum solgte gården og bygget seg et hus her på nyervervet tomt ved Stovnerhagen. Det var også Martin Fossum som eiet eiendommen der Stovner skole og Stovner kirke ligger i dag. 

Han ga bort denne tomten til Fossum- og Stovner indremisjon for at de skulle bygge bedehus på tomten. Nå ble riktig ikke det noe av, tomten ble bare liggende inntil kommunen til slutt eksproprierte den.

Opprinnelig var det regulert kirketomt for Stovner kirke på en tomt på Haugenstua ved siden av senteret. Men etter initiativ fra Stovner vel som tiltrådte argumentene til Høybråten menighetsråd ble det foretatt en ny lokalisering. 

Det var en stund flere andre forslag hvor den nye kirken skulle bygges. Der en tomt nærmere Jorines vei og et annet alternativ i hellingen vest for Stovner skole var vurdert en stund før en endelig vedtok bygging ved Stovnerhagen. 

Men en ting var tomten, en annen sak var bevilgninger til kirkebygget, der en kirke på Stovner lå langt nede på listen hos de kommunale instanser. Men gjennom Småkirkeforeningen som gjorde en bra innsats for Stovner, ble ny kirke ble endelig vedtatt bygget på sørsiden av Stovner skole.

Og de malmtunge klokkene, som ble montert i det karakteristiske tårnet som er reist på utsiden av kirkebygningen, kunne kime mange år tidligere takket være Småkirkeforeningen som ytet menigheten lån til kirkebygget.

Den største klokka i dette tårnet veier 345 kg, og på denne klokka er det inngravert inskripsjonen "Gud er kjærlighet". Byggearbeidene ble satt i gang 1. august 1978, og litt senere var det klart for nedlegging av grunnsteinen til kirken, som ble foretatt av biskop Andreas Aarflodt.

Der kirken nå ble plassert med utsikt utover deler av bydelen og Groruddalen vestover mot Oslofjorden, rett ved siden av det fjellet som den eldre befolkning kalte St. Hansfjellet, kom Stovner kirke mer i sentrum av sin menighet. 

Den dagen kom også til slutt som menigheten lenge hadde ventet på, da Stovner kirke den 16. desember 1979 ble vigslet. Menighetens første sokneprest Einar Falck-Hansen og menigheten hadde fått en ny og permanent kirke som var deres.

St. Hansfjellet.

Rett bortenfor Stovner kirke ligger Stovnerfjellet, et flott utsiktspunkt som også ble kalt St. Hansfjellet. 

Navnet kommer av at det var her på et av områdets fineste utsiktspunkt alle familiene på Stovnergårdene samlet seg hvert år for å feire St. Hans. 

Fra dette fjellet er det utsikt over hele Akersdalen. Det var for tørt og farlig å tenne bål på dette fjellet, så St. Hansbålet ble tent senere på kvelden nede ved Stovnerbekken.

Folk på Gamle Stovner samlet seg på Sørløkka og Røaplassen når de ville ha en fest. Litt senere ble også sletta mellom Stovnerveien og Fjellstuveien som i alle år bare har hatt navnet Lekeplassen ferdig. 

Stovnergårdene hadde også sin egen slette hvor de kunne samles for å feire St. Hans. Det var ikke noen festplass, men et sted hvor naboer og familie samlet seg for å brenne bål og være sammen i den lyse sommernatten. 

Tidligere på kvelden hadde de vært samlet på Stovnerfjellet som ligger øst for Stovner kirke. 

Denne sletta lå i tilknytning til innmarka rett nord for Stig gård. Der Stovnerbekken etter å ha klukket dovent over de flate jordene forbi Stigenga, fikk det litt travelt i strykene nedover mot Jylsberg. Bildet til venstre er fra Øvre Stovner gård (Zakariassen).

Øvre Stovner gårdene.

Rekkehusene på høyre side mellom Stovnerfaret og Stovnerbakken ligger på jordene til  Øvre Stovner gård. 

Det var to gårder som het Øvre Stovner. Gnr 102 bnr 11, ble fradelt i år 1824. Våningshuset brant i år 1921. 

Det ble bygget et nytt hus på grunnmuren, som i dag har adresse til Stovnerfaret 78. 

Våningshuset eksisterer i dag men er bygget om vesentlig. Zachariassen som eiet gården solgte tidlig tomter på gamle Stovner. Gården drev derfor ikke med jordbruk i vanlig forstand etter år 1920.

Gnr 102 bnr 7 /12, også kalt Østre Stovner lå ved krysset Stovnerbakken og Fjellstuveien. Gården ble fradelt i år 1798 og ble revet i år 1964. O. Skaugen som var eier fra år 1912 til 1942, solgte også tidlig tomter på gamle Stovner. 

Gården drev derfor ikke med jordbruk i vanlig forstand etter år 1920. Våningshus, uthus og låven sto helt til de ble revet i år 1965. 

Det var en liten stund planer i Oslo kommune å plassere en sigøynerleir på dette stedet, men det ble bare med tanken.

Stovner velhus.

Den 20. november 1976 inviterte Stovner vel til innvielsesfest i det nye velhuset på hjørnet av Stovnerbakken og Fjellstuveien. For å få dette huset reist var det nedlagt et betydelig arbeide av medlemmene, og målet hadde vært å få velhuset ferdig til vellets 50-års jubileum. 

I tillegg til det arbeidet som håndverkerne utførte ble det nedlagt 570 dugnadstimer, denne innsatsen gjaldt selve reisingen av huset, de mange arbeidstimene som lå forut i selve planleggings fasen kom i tillegg.

Det hadde vært en lang vei for Stovner vel å komme frem til dagen for denne innvielsen. Allerede på Stovner vels årsmøte året 1930 ble det foreslått å opprette et byggefond, et forslag som for øvrig ble vedtatt. 

Det var ikke egnede møtelokaler på Stovner på denne tiden, så Vardeheim eller Høybråten skole var de eneste alternativene. Men det var stor møteaktivitet i bygda på denne tiden, så de som ville leie lokaler måtte finne seg i å vente på ledige dager. Men nå står Stovner velhus der, klar til å leies ut til forskjellige formål.

Sigurd Weiseths vei.

På sørsiden av velhuset går det en blindvei ut fra Stovnerbakken. Også Stovner vel har hatt en rekke tillitsmenn og kvinner i sin lange virksomhet. To av velets tillitsmenn har fått sitt navn på en vei her på Gamle Stovner. Den første var skomakermester Jonny Svorkmo (1913-70) etter en lang virksomhet i Stovner vel som sekretær og formann.

Sigurd Weisæth (1917-73), som denne veien har navn etter var formann i Stovner vel i 9 år. Da bydelsutvalg ble opprettet fra år 1973 var Sigurd Weisæth medlem av Stovner bydelsutvalg som representant for Senterpartiet. Men det var ikke lenge han fikk lov å sitte der. Han døde plutselig i august 1973 mens han deltok i et møte i bydelsutvalget.

Gårdsveien.

Stovnerbakken, som vi nå går oppover, ble ferdig i år 1929 frem til Høybråten jernbanestasjon. Men det var vei på denne strekningen lenge før det. Dette var ei gutu som gikk ut fra Haugenstuveien der adkomstsveien til Nedre Stovner borettslag går opp fra Smiuveien. 

Denne gutua som eksisterte frem til den siste utbyggingen, gikk i skogbrynet der jordet nord for Stovnerbakken barnehage ligger i dag. Veien videre opp mot Røagata gikk i den samme traseen som vi går nå. Denne til dels dårlige kjerreveien måtte de første nybyggerne brukte for å frakte materialer og annet til sitt nye hjem før veiene på Gamle Stovner ble utbygget.

Røagata.

Fra Fjellstuveien og velhuset går vi nordover og passerer Stovnerveien igjen på vei videre opp til Tangerudveien. Tangerudveien gikk opprinnelig fra Tjonerudveien og østover til Tangerud gård. Denne vestre del av veien som går fra Stovnerveien til Olaus Fjørtofts vei ble bygget i år 1970. Denne strekningen, gata, hadde tidligere navnet Røagata, som var et uoffisielt navn men folk på Gamle Stovner benyttet veien allikevel.

Sørløkka.

I dette veikrysset der Tangerudveien og Stovnerbakken møtes var det nok andre som møttes i tidligere tider. Denne siste biten av Stovnerbakken fra Stovnerveien til snuplass på toppen er bygget i år 1970. Det lå ei løkke her tidligere. 

Sørløkka var en slette hvor det ofte var dans og moro på lørdagskveldene før siste krig, inntil denne virksomheten ble flyttet litt lenger nord til enden av den nåværende lysløypa, en plass som ble hetende Røaplassen (Danseplassen).

Men Sørløkka ble ikke forlatt av den grunn for plassen var fortsatt bruk for idrettsøvelser og lek. Etter at Stovnerkameratene ble stiftet i år 1952, var dette en av de få plassene de kunne trene og det var ikke få treningshungrige som løp frem og tilbake langs Røagata inntil den nye delen av Tangerudveien ble opparbeidet. 

Noen år senere overtok Røaplassen denne aktiviteten, da park- og idrettsvesenet i år 1971, godkjente at Stovnerkameratene på dugnad kunne rydde plassen til et midlertidig øvingsfelt, etter et initiativ fra Stovner vel.

Lysløypa.

Grensen mellom Oslo og Skedsmo går like ved lysløypa som Oslo kommune anla i årene 1973-1975. Denne lysløypa som er 3 km lang, ble åpnet av ordfører Brynjulf Bull sammen med representanter fra skogvesenet, idrettslag, velforeninger og stedets skoler den 13. februar 1974. Det var lite med snø selv så langt ut i februar. 

Men distriktets barneskoler deltok i den offisielle åpningen ved å delta i en langrennskonkurranse, mens ordføreren og andre inviterte gjester avsluttet kvelden på Liastua.

Gjelleråsmarkas venner arbeidet lenge også med å forlenge lysløypa til en rundløype som ble planlagt å skulle gå rundt hele marka. 

Arbeidet var også godt i gang, der både Nittedal og Skedsmo kommuner så positivt på planene. Forsvaret som hadde en skole- og øvingsavdeling på Lahaugmoen var også sterkt interessert i å være med å bygge denne lysløypa. 

Oslo og Akershus sparebank startet også med å bevilge 50.000 kroner til prosjektet, men hele dette prosjektet ble stoppet, da en del private grunneierne i Tangerudområdet som lysløypa måtte gå gjennom, ikke ga de nødvendige tillatelser.

Røatoppen og danseplassen.

Vi fortsetter videre opp mot toppen av Stovnerbakken og ser innover i skogen. Her ved lysløypa var det også et dansegulv. Plassen kalles fortsatt danseplassen, men da den var i bruk het det Røatoppen eller Røaplassen. 

Når plassen ble tatt i bruk er uklart, men det startet først med at Sørløkka var en samlingsplass for ungdommen fra år 1910 og frem mot krigsutbruddet, hvor det ofte var dans og moro inntil denne virksomheten ble flyttet opp hit.

Den største begivenheten som denne danseplassen på Røatoppen har vært gjenstand for, var nok St. Hansfesten sommeren 1945.  

Da også Stovnerfolk sto midt oppe i gleden over frigjøringen, som da bare var litt over en måned gammel.   

Og samtidig på denne vakre og varme junikvelden, var det innvielse av det nye dansegulvet som Stovner vel hadde laget, og den kvelden ble plassen besøkt av innpå 800 mennesker. 

Disse dansetilstelningene som Stovner kvinneforening var sentrale aktører i var kjent langt utover Stovnerbygda, men tiden forandrer på folk og deres fritidsaktiviteter. Dansekveldene ble mindre besøkt og det store dansegulvet endte til slutt som byggematerialer for ungene til selvbygde hytter.

Her slutter denne turen og vi takker igjen for følget. Skulle kvelden og mørket ha senket seg over oss nå så er det vel ingen fare, god veibelysning sørger for at vi finner veien hjem. Men slik luksus som lys på veiene var ingen selvfølge den gang folk gikk her oppe på dans. Dansegulvet var opplyst av parafinlamper når mørket falt på. Men rundt ellers på plassen var det bare mørkt. 

Nå er det lysene fra Langeleiken borettslag som fanger blikket når vi kommer tilbake til snuplassen. Borettslaget er ett av Stovners mindre borettslag, og som fikk sin tilblivelse gjennom ungdommens selvbyggerlag i årene 1978-79. 

Basarer til inntekt for veibelysning.

Dette ble en lang vandring, men jeg håper du har hatt glede av turen. Mørket har nok senket seg over Stovner nå, men heldigvis er det lys på veiene. Det var det for  femti  år siden også. vi kunne iallfall skimte veien hvis lyspæren var i orden. Men det var det ikke alltid de var, for det fantes småpøbel på den tiden også. 

Og disse glasslampene som ble hengt opp, var det en enkel sak å knuse med en snøball. Disse lyspærene ble jo skiftet en gang i blant når de hadde vært slukket en tid, da det var en mann som gikk rundt og sjekket noen ganger i året. Han hadde nye lyspærer i ryggsekken og stolpesko for å klatre opp i stolpene bar han på skulderen. 

Men en skulle ikke klage, for etter lang venting etter litt belysning på mørke veier, fikk Stovner på midten av 1930-tallet iallfall litt lys på veiene. Mange av disse lyspunktene var det Stovner vels kvinneforening som hadde påkostet. 

Av inntektene fra sine mange basarer og andre inntektsbringende aktiviteter. Stovner vel måtte også betale strømregningen selv for denne veibelysningen de første årene, en kunne ikke bruke kommunale budsjetter til slik luksus.

Av årsmøteprotokollen fra år 1935 kan vi lese at veibelysningen på Stovner da var utvidet med seks lampepunkter til, der to lamper var plassert i Hagaveien, en lampe i Brolandsveien og to lamper i Ruths vei.