En vandring på Nedre (vestre) Høybråten

Tur 7

Vi starter vandringen ved snuplassen utenfor Høybråtenveien 4. Den tidligere traseen til Haugenstuveien, en vei som var viktig for atkomsten til Grorud stasjon og ikke minst til Furuset skole, gikk vestover. Forbi Vestre Haugen gård som Norske kvinners sanitetsforening overtok i 1903 for å drive barnehjem. I dag er det Vestre Haugen som går i denne traseen, og stedet heter nå Vestre Haugen bo- og behandlingssenter. Bakken forbi kalles fortsatt for Barnehjemsbakken

Haugenstuen.

Gården Haugenstuen, som stedet har fått sitt navn i fra, lå rett på sørsiden av jernbanesporet. Ca 200 meter vest for Haugenstua jernbanestoppested. Der blokkene i Maria Dehlis vei står i dag. 

Gården ble utskilt fra Haugen gård ved skjøte av 28. juli 1723, hvor en femtedel av eiendommen Haugen senere fikk eget matrikkelnummer. 

Gården har gjennom tiden hatt mange eiere, siste eier fra 17. april 1942 var August og Torbjørn Wallerud.  Haugenstuen gård har navn etter Peder Olssøn Haugenstuen, som eide gården fra år 1749 til 1799. Gårdens bygninger lå på sørsiden av jernbanen. 

Men en stor del av eiendommen lå på nordsiden av jernbanen der Haugenstua senter ligger i dag med Stovnerbekken (Østre Aker vei) som grense i nord mot Fossum og Stovner gårder.

Men det er lenge siden Thorbjørn Wallerud på Haugenstua gård kjørte her langs Haugenstuveien med sin "Gråtass" som var navnet på en type traktor på den tiden. 

På bildet skimter vi Nedre Stovner gård i øvre høyre billedkant, der Haugenstua skole ligger i dag.

Omkring 1800-tallet drev bonden jordbruk omtrent på samme måte som i vikingtiden, der mange redskaper og driftsformer hadde holdt seg nesten uendret gjennom århundrene. 

Redskapene var stort sett av tre, for jern var kostbart og ble bare benyttet der det var mest nødvendig. De første plogene var laget av tre bortsett fra skjær og langjern, først etter år 1770 kom den plogtypen som var i bruk frem til vår tid. Denne plogtypen ble skapt i England på begynnelsen av 1700-tallet, og kom etter hvert til Akergårdene etter først å ha blitt innført i Danmark, og senere var den i bruk over hele Østlandet. 

Utover på 1800-tallet kom det flere smeder til bygdene og det ble alminnelig at disse smidde nye harver og ploger. Smier kom også etter hvert på gårdene der bonden ofte lærte seg mye av denne kunsten selv. Hver gård hadde sin smie frem til gårdene ble borte i år 1965, den eneste bevarte smie på Stovner i dag er den gamle smia på Bonkall gård.

Med traktoren som kom i 1930-årene ble det også laget ploger med flere skjær. Men de første traktorene fikk en blandet mottakelse hos bøndene da det ofte var driftsproblemer der traktoren streiket midt i travle onna. 

Nå var vel ikke bonden så fortrolig med motorer og den slags innretninger heller i begynnelsen, da var det bedre å ty til hesten for den visste han iallfall hvordan han skulle få til å gå. Så først fra 1950-årene ble pløying og innhøsting foretatt med traktoren på gårdene og hesten fikk lettere oppgaver. 

Nedre Høybråten gård (Mariusgården).

	Før 1960 var det eiendommen til Nedre (Vestre) Høybråten gård. (Gnr 106), som bredte seg  fra der vi står ved skolen og nordover.  Men jordbruksarealene var forlengst blitt utskilt og  solgt fra 1921 og utover.
Haugenstuveien markerte her klart skillet mellom jordbruk og villabebyggelse.  Og veien markerte også grensen mellom Haugen gård og Nedre Høybråten gård.  Oldtidsveien fra Oslo til Nidaros gikk også forbi her. Den veien blir vi nærmere kjent med på tur 1 og tur 2.
Eiendomsgrensen mot Haugenstua gård gikk omtrent ved Hesjeveien. Haugenstua som dette området het, besto før 1970  bare av småhus. Bildet viser Nedre  Høybråten gård.  Det er Høybråtenveien vi ser foran i bildet.  Nedre Høybråten gård kalles av eldre beboere for Mariusgården etter Marius Høybråten som drev gårdsbruk her på begynnelsen av 1900-tallet.   Våningshuset og stabburet til Nedre Høybråten gård står fortsatt der de har stått de siste 150 årene ved Haugen skole. Og benyttes i dag av skolefritidsordningen.

Haugen skole, en 1-10, skole er bygget på jordet ved den traseen som for 150 år siden var den viktigste veien til gårdene i Stovner bydel.  Første byggetrinn var grendeskolen for klassene 1-3 som ble ferdig i 1975.  Hovedbygget for de andre klassene ble bygget lengre øst og ble ferdig i 1977. Det var arkitektene Klippgren, Holm og Halvorsen som sto for planløsningene.

Veien til toget.

	Høybråtenveien som vi skal følge med små avstikkere på denne vandringen, ble ferdig mellom  Haugenstuveien og Grorud stasjon i år 1912.  Behovet for denne veien ble synliggjort allerede i 1906 da det, av nybyggerne, ble nedsatt en veikomite for å utarbeide planer for opparbeidelse av denne veien.
Etter hvert som flere kjøpte tomter og bygget seg hytte, økte behovet for vei  til Grorud stasjon som på den tiden var nærmeste jernbanestasjon. Veitraseen var opprinnelig en gårdsvei til Høybråten-gårdene fra Haugenstuveien.

Da hovedbanen ble ferdig med to spor i 1904 kom det også ny undergang ved Haugenstua. Men det skulle ta mange år enda før det kunne stoppe noe tog der. Post til mottakere i området ble levert ved at konduktøren kastet postsekken til de som bodde i vokterboligen. 

Og det var banevokterens barn som tjente seg en ekstraskilling ved å levere posten til gårdene. 

Undergangen som er satt opp av store steinblokker ble ferdig i år 1903, og hvorvidt denne undergangen er flyttet fra et annet sted er ikke kjent.

Men hver blokk var iallfall merket med tall da de ble satt opp. 

Gårdbruker Kaare Mauritzen fortalte en gang at det var i denne undergangen han lærte seg å telle da han var barn takket være disse tallene. 

Etter at villabebyggelsen på Høybråten etter hvert også dekket Haugenstua-området, kom det krav om egen stasjon på Haugenstua. Og i år 1937 ble det startet arbeider med en holdeplass som fikk navnet Haugenstua. 

I år 1939 åpnet holdeplassen for publikum, selv om det i årene før 1967 var meget få reisende å se på perrongene. Nå i 2003 foreligger det omfattende planer om å bygge om Haugenstua stoppested.

Høybråten.

Høybråten omfatter eiendommer som delvis kommer fra Stovner gård (Gnr 102), og Øvre Høybråten gård (Gnr 107).  Høybråten (Høibraaten) har navn etter braate som betydde i eldre tid åpent sted i skogen, hvor trær er hugget og som regel brent så en kan dyrke korn der. Dette området ligger høyt i forhold til Furuset og gårdene nedenfor som vel var opphavet til dette navnet, og bråte er da nyrydding av skog og kratt ved brenning. 

Brukseier Anton Tschudi (1848-1914) bidro til ny boligbebyggelse på deler av Øvre Høybråten, da han kjøpte gården Øvre Høibraaten i år 1899. Jord som han senere utparsellerte fra 1903, og tilbød kjøpere for kr 125 pr. mål tomt. "Jord til alle som jord vil have" var overskriften på plakater og løpesedler som var i sirkulasjon på den tiden. 

I 1912 kjøpte Anton Tschudi Stovner eiendommen på sørsiden av jernbanen. Og senere begynte Nedre og Søndre Høybråten å utparsellere sin jord fra 1921.

Selvfølgelig tjente Anton Tschudi godt på disse eiendomssalgene, men prisene ble fastsatt med en sosial profil som tillot arbeidsfolk i fast arbeide å kjøpe seg en tomt.  Men på den tiden var det ikke mulig å få lån i noen bank, så skulle det i det hele tatt bli noe salg måtte tomtene selges på avbetaling.

Utbyggingen startet forsiktig med spredt hyttebebyggelse på Høybråten. Hytter som i begynnelsen bare var fritidsboliger der folk fra byens østkant reiste til hytta lørdag ettermiddag og returnerte søndag kveld. 

Lørdagsfri var et ukjent begrep den gang. Tomtene ble oppdelt i størrelser på ca 1,5-2 og helt opp til 4 mål, og ble noen steder bebygget med hytter på ca 16 m², som besto av stue på 10 m² og kjøkken på 4 m² med en liten entre. 

Tomteprisene var differensiert avhengig av om det var med eller uten hytte på tomten. Men prisen lå mellom kr 125-175 pr. mål for skogtomter, og mellom kr 250-300 pr. mål for  jordtomter. Dette ble solgt som pakkeløsning på avbetaling fra kr 1,- pr. uke for utmark som i det vesentlige var magre skog- og fjelltomter. Og kr 2,- pr. uke for innmark som hadde god matjord for flotte hager. 

På Høybråten ble små 1 ½ etasjes hus tilbudt som et rimelig hus for kr. 1000 etter tegning av snekkermester A. Torp, også på avbetaling. 

Og salg på avbetaling var nødvendig for i det hele tatt få solgt. For noe lån kunne ikke nybyggerne få den første tiden.

 Da nybyggerne begynte å flytte inn i hyttene sine var det lite eller dårlig med veier. Det som måtte fungere som vei den første tiden, var dyretråkk og gårdsveier. Og de fleste som skulle bygge seg sin første hytte, var henvist til å dra byggematerialene frem på en kjerre. Noe alternativ fantes sjelden. 

Så mange dro et lass fra byen lørdag ettermiddag. Jobbet på hytta til søndag kveld og gikk tilbake til byen. 

Og mange steder var det tett granskog som måtte felles for å gi plass til hytta.

Nybyggerne måtte selv planlegge veier, de måtte selv finansiere dem og jobbe på dugnad. Den første veien som nybyggerne begynte å arbeide for å få ferdig, var strekningen vi går nå, fra Haugenstuveien frem til Bergtunveien. 

For å finansiere veien ble det også holdt basarer og utlodninger. Bildet over viser et parti fra Skanseveien. Høybråtenveien får i forgrunnen. I bakgrunnen kan vi skimte arbeidene med den nye Strømsveien. Det er uvisst når bildet er tatt, men eiendommene her ble utskilt fra Øvre Høybråten gård 7. desember 1906.

Blokker mot boligkøene.

	På de første strekningen frem mot kirken ligger villaer og blokker på hver sin side av veien.  Nordsiden med villabebyggelse på grunn kjøpt fra Øvre Høybråten  gård.
På sørsiden av veien ser vi blokkene til Slåttevangen og Bjørnheim borettslag som har ligget der siden den siste ubyggingen fra 1970-tallet, på grunn ekspropriert fra Søndre Høybråten gård.  Høybråtenveien representerer også her en grense mellom Stovner og Alna bydeler etter at Høybråten ble en del av Stovner bydel fra 2004.

Det er vesentlig nye villaer vi ser på veiens nordside, men i nr 14 ser vi en velholdt bygning som bryter med de øvrige villaene. Dette huset er ett av to leiegårder som Aker kommune bygde i begynnelsen av 1920-årene 14 og 16. Nr. 16 ble ødelagt i brann 20.09 1992.

Høystakkveien og Slåtteveien heter to veier som går sørover, de er ikke så lange og de møter hverandre rett nordenfor blokkene som ble oppført i 1947-1948. Opprinnelig planlagt av Aker boligbyggelag, men oppført av OBOS som et av boligselskapets tidligste prosjekter. Eiendommen til blokkene ble ervervet allerede i 1905. 

I år 1949 anslo Oslo kommune behovet for nye leiligheter til omkring 25.000 nye leiligheter. Og i årene 1949 til 1957 ble det bygget ferdig 31.275 nye leiligheter på to rom og kjøkken eller mer. Men til tross for at antallet ferdigstilte leiligheter var 6.000 flere enn det tidligere anslagbehovet var det fremdeles stor etterspørsel etter nye leiligheter. 

Leiegårdskontoret og OBOS hadde 1. januar 1958 til sammen 36.200 søkere på sine ventelister, mot 29.488 på venteliste i år 1949.

Oslo hadde fortsatt lange boligkøer, og i tillegg begynte den nye krigsgenerasjonen å stifte familie, så det hastet med å bygge flere boliger. Det var også en mangeårig diskusjon om boligtyper der argumentene for blokkbebyggelsen med rimelige boliginnskudd og høy utnyttelsesgrad, ble holdt opp mot rekkehus med egne små hageflekker med en vesentlig mindre utnyttelsesgrad.

Et av argumentene i mot den massive blokkbebyggelsen var at det kunne bygges like mange boliger i små rekkehus som å bygge boliger i blokker, fordi utnyttelsesgraden regnes i størrelsen på boflaten mot tomtearealet utenfor. 

Blokkbebyggelsen måtte ta hensyn til store lysflater mellom blokkene, og dessuten fikk høyblokkene ekstra felleskostnader til f. eks. heiser, slik at totalkostnadene for å bygge rekkehus ikke ble vesentlig større enn for blokker.

Dessuten begynte erfaringene fra andre drabantbyområder og melde seg, og folk var ikke udelt begeistret for å bo i blokk eller "stærkasser" i betong som de også ble kalt. Selv om senere undersøkelse blant blokkbeboere viste at det var langt flere enn antatt som trivdes med å bo i blokk. 

Dette var også folk som satte mer pris på å leve anonymt i en blokkleilighet uten den sterkere sosiale kontrollen som oppsto blant de som valgte å bo i småhus eller rekkehus. Dessuten hadde de større nytte av boliglagets mange fellestjenester og andre tjenester som snømåking, kollektivt vedlikehold mm. som ble utført av andre.

Enveiskjøringer og buss.

Høybråten har i mange år vært bilistenes skrekk med sine enveiskjøringer. Men fra 13/3 2000 har Oslo sporveier begynt å kjøre buss gjennom Høybråten og da måtte noen enveiskjøringer vike. Oslo Sporveier vil årlig bruke to millioner kroner på bussruta som vil gå fra Furuset senter, gjennom Høybråten og Stovner, for så å snu på Vestlitorget og kjøre samme vei tilbake.

#Det blir neppe lønnsomt for oss å ha denne ruten, men Høybråten trenger dette tilbudet", sa Tore Bogen, trafikkonsulent i Oslo Sporveier før de begynte. 

Et av de store problemene for Sporveiene var å bestemme seg for hvilken rute bussen skulle kjøre. Også Høybråtens befolkning ville selvfølgelig også ha et ord med i laget.

Det er mange smale og enveiskjørte veier å ta hensyn til, og mange av veiene er skoleveier. Bussen vil gå fra 07.00 til 20.00 på hverdager, og fra 09.00 til 16.00 på lørdager. Bussen vil ikke gå på søndager.  I «rushen» om morgenen og om ettermiddagen vil bussen gå to ganger i timen. Ellers vil den gå én gang i timen, opplyser Bogen.

Høybråten er et vanskelig sted å legge opp en bussrute. Men Høybråtenfolk hadde lenge  savnet en bussforbindelse. De hadde jo fått Furuset som sitt administrative senter, og dit hadde også legene flyttet. 

De som bodde i rimelig gangavstand til Strømsveien (nå Karihaugveien) hadde jo hatt et busstilbud helt fra 1923, da De Blå Omnibusser (DBO) kom i gang med bussrute Kristiania - Lillestrøm.  Og de trafikkerte ruta helt frem til 1973 da de begynte med kontraktkjøring for Oslo sporveier.

 Nå fra 2004 er det Stovner som er det administrative senter, så det er godt med en bussforbindelse dit også. Så vær forberedt på at du kan møte buss langs Høybråtenveien. Og hvorfor ikke benytte bussen på deler av denne turen?

Søndre Høybråten gård (Vethegården).

	På høyre side like før vi kommer til kirken ser vi noen eldre bygninger.  Dette er våningshus og vognskjul fra Søndre Høybråten gård (gnr 107 bnr 3) også kalt Vethegården. Gården ble fradelt hovedbølet Øvre Høybråten gård i år 1749.
Det var mange og skiftende eierforhold frem til gården ble ekspropriert av kommunen i 1960. I dag er det bydel Stovner som driver ungdomsklubb der.
Men det så jo mer landlig ut på Søndre Høybråten gård (Vethegården) før 1960.

Under ser du et oversiktsbilde over Søndre Høybråten gård. Høybråtenveien og kirken ser du i øverste billedkant.

Nytt menighetshus for Høybråten.

Høybråten menighetshus er oppført litt lenger bortenfor Høybråten gården, ved vestsiden av kirkegården. Grunnsteinen ble lagt like før jul i 2002 av ordfører Per Ditlev-Simonsen og biskop Gunnar Stålsett.   Grunnsteinen var ikke av stein, men en kopperkiste fylt med Bibel, salmebok, menighetsbladet, boka med Høybråtens historie, lokalavisen og byggetegningene. Menighetshuset skal brukes av barn og ungdom, menighetspleien, de ansatte og andre som tidligere har klemt seg sammen i kirken.  Mens andre steder i Groruddalen har fått arbeidskirker, og Grorud kirke fikk sitt menighetssenter for noen år siden, har Høybråten vært aller sist i køen.

Kirkelig Fellesråd har satt inn betydelige midler for å få huset på plass. Menigheten har samlet inn 1,9 millioner ved gaver, dugnader, innsamlinger, kollekt og konserter.  Mens fellesrådet har betalt resten av totalsummen på 7,2 millioner kroner. Også Høybråten Lions hadde en pengegave til menigheten som ble overrakt i desember.

Ordføreren overrakte også en sjekk på 10.000 kroner - den maksimale summen han har myndighet til å gi. 

I oktober 2003 ble huset ferdig og menigheten hadde den offisielle innvielsen søndag 19/10 2003.

Høybråten kirke.

Høybråten kirke som ligger vakkert til på vår høyre side, ble innviet i 1932. Den første tanken om en kirke på Høybråten var fremme i Østre Aker menighetsråd på et møte 15. februar 1923. 

Der ble soknestyret  bedt om i tide å se seg om etter en tomt til kirke og kirkegård på Høybråten. Og at de fant en fin plassering, er vi vel enige om.

Høybråten kirkegård ble ferdig omtrent samtidig. Alle kirkelige handlinger kunne nå foregå i eget distrikt. 

Men fortsatt så hørte Høybråten kirke og Stovnerbygda til Grorud sokn med status som kapelldistrikt. Og var en del av Grorud sokn helt frem til år 1966 da Høybråten og Stovner ble eget sokn. Fossum- Rommen  og Tokerudgårdene tilhørte fortsatt Grorud menighet på denne tiden. 

Først i år 1958 ble disse gårdene lagt til  Høybråten menighet. Høybråten hadde sin egen kirke og sin egen kirkegård som de forstå vel å verdsette. Så når folk noen år senere, på høsten 1971, kunne lese om kommunens planer om å nedlegge Høybråten kirkegård og flytte denne til Nordre Lindeberg på Furuset, hadde byplankontoret greid å erte på seg bygdefolket igjen. 

Etter at en mengde sinte folk hadde fått rast ut litt, tok stedets velforeninger straks kontakt med byplankontoret hvor det ble protestert mot disse planene. 

Byplankontoret skjønte fort at de hadde trampet godt i salaten, for det gikk ikke lenge før vellene fikk et brev om at planene var henlagt på grunn av den sterke reaksjonen fra stedets foreninger og befolkning.

Salmevers på stående fot.

Det var mye sang og musikk på skolen. Men skolen måtte holde seg til den godkjente skolesangboken. Noen lærere hadde stor forkjærlighet for Landstads salmebok. Ingen tok nevneverdig skade av litt salmesang, hadde det bare holdt med det. 

Det var perioder hvor ungene måtte pugge salmevers, og lekser i salmevers fikk de ofte på lørdag. Og det var ingen spøk å måtte stå og sitere alle versene neste mandag morgen utenat.

Men selv om enkelte lærere markerte sin personlige tro litt for grundig, greide presten å gi ungene et balansert forhold til religion. 

Presten L. U. Pedersen med sin rolige måte å være på skapte god kontakt med ungene. Men når presten begynte å kjøre rundt i bygda på sin BMW 500 kubikk motorsykkel for å utføre sine gjerninger, var det vel flere enn ungene som ble stående og måpe i begynnelsen. 

For det å se presten på denne måten var de ikke vant til. Høybråten og Stovner mistet en kjær og populær prest da han flyttet til Lillehammer og ble prost sommeren 1972. Men han glemte ikke Høybråten og flyttet tilbake til distriktet da han ble pensjonist. Prost Lorentz Ulrik Pedersen døde 8. april 1998, 88 år gammel.

Ni unge sambygdinger ga livet.

Mange norske hadde falt under krigens grusomhet, og mange hadde blitt arrestert og blitt sendt til tyske konsentrasjonsleire hvor det bare var et fåtall som vendte hjem igjen. Allerede før krigen var slutt ble det klart at Høybråtens beboere ønsket et minnesmerke over de falne. Verden hadde opplevd den blodigste krig i historien, en krig som krevde 55 millioner menneskeliv. 

Ni sambygdinger ga sitt liv under krigen og de fikk sin minnebauta i relieffsmykket granitt utenfor Høybråten kirke. Bautaen ble laget av Dagfinn Hermannsen etter at befolkningen i distriktet hadde samlet inn penger. Hermansen hadde laget flere utkast, og det endelige motivet ble en mann som tenner en varde.  

I starten var det ikke plass til noen bauta i nærheten av kirken som for de fleste var en naturlig plassering av et minnesmerke. 

For alle tomtene langs Høybråtenveien var allerede fordelt. Men da Øvre Høybråten gård solgte et areal bak låven til kommunen kunne de som hadde tomt utenfor kirken få erstatningstomt. Aker kommune som bygget blokkene i Slåtteveien avsto også å bygge flere blokker og la området ut som friareal. Under står navnene på de ni som ga sitt liv i frihetskampen. På baksiden av bautaen ser vi en engel som gir fredskorset til en knelende mann. Bautaen er reist til minne over: 

Oddvar Randolf Yhlen, Finn Emil Karlson, Birger Olai Nicolaisen, Sten Hilding Sørlie, Thorstein Lagaard Eriksen, Just Emanuel Bøen, Hans Jonn Haner; Per Christensen og Thor Eriksen.

 Avdukingen fant sted søndag 15. juni 1947, samtidig som gravene til de falne som var begravet på Høybråten kirkegård ble bekranset. Oberst Ole Reistad holdt talen, mens Paulus Johansen i bautakomiteen og vaktmester Martin Gulbrandsen fra Høybråten skole foretok selve avdukingen.

Under avdukningshøytideligheten hadde Milorg tatt oppstilling bak bautaen sammen med  representanter for hær, marine og politiske fanger. 

Speiderpiker og speidergutter fra bygda dannet espalier, og skolebarn fra Høybråten og Furuset skoler hadde møtt opp under sine faner med guttemusikkorpsene i spissen. 

I bakgrunnen var det reist 9 flaggstenger, en for hver av de falne, og fra flaggstengene vaiet åtte norske og ett dansk flagg. Fire av disse ungdommene hadde vært elever ved Høybråten skole for bare noen få siden.

Hver eneste 17. mai siden år 1948, er bautaen ved Høybråten kirke blitt bekranset av representanter fra bygdas foreninger. Eller det som er blitt mer praktisert i de senere år, elever ved Høybråten skole. Enten ved egne arrangementer tidlig på formiddagen eller som en del av Høybråten skoles 17. maitog. 

Høybråtenveien 40.

I Høybråtenveien 40, på hjørnet av Kringveien ligger det en forretningsgård.  Gården ble oppført i 1948 av Bjarne Myhre, eieren av Øvre Høybråten gård. Gården ble de første 20 årene leiet av Oslo samvirkelag avd. 77. Med Otto Wennberg som første bestyrer. Senere ble det barnebarnet Elling Hoel som overtok og som fortsatt eier gården. Foto: Oslo bymuseum

Samvirkelaget sa takk for seg i 1968. Så i de neste 10 årene var det Olav Hoel som drev videre en kolonial under navnet Hoels handelshus.  Senere har forskjellig annen virksomhet leiet lokaler her.  Bl.a. så har Høybråten blomster- og begravelsesbyrå og en frisør sine lokaler her nå.  Høybråten fysikalske holdt også til her frem til de flyttet til Høybråtenveien 76 i juni 2004.

Like ved, i Kringveien 1, lå huset til Dr. Thorleif Knudtzen en av bygdas to praktiserende leger. Han hadde sin praksis her fra 1. januar 1948 til 31. desember 1993.

Kringveien fikk først navnet Kringsjåveien etter eiendommen Kringsjå i nr 15, en tomt som ble utskilt i 1908. Men da det allerede eksisterte en vei med samme navn på Disen ble navnet endret til Kringveien i 1925. 

Bjørnheimveien som går sørover langs kirkegården, fikk navnet sitt i 1925 etter eiendommen Bjørnheim i nr 8. 

Det var tidligere mer vanlig å bruke navn på eiendommene enn veinavn og veinummer. 

Navnet Bjørnheim var derfor eiendommens postadresse. Veien var også tidligere tilknyttet Strømsveien som heter Karihaugveien i dag. Strømsveien var før 1960 hovedvei til Lillestrøm og Oslo. 

Veien var en av få veier som hadde fast betongdekke. Bildet over viser Skanseveien til høyre og Bjørnheimveien midt i bildet. En kan være fristet til å assosiere navnet Skanseveien til forsvarsskansene ved Bakås og Ellingsrud som stoppet Karl XII i 1716. Men det var neppe de skansene Akers veinavnkomite tenkte på da navnet ble vedtatt. Men i år 2000 gjorde Jan Lillejord en interessant oppdagelse at det nok har ligget en skanse her i tilknytting til de andre forsvarsverkene på 1700-tallet. Som Gjelleråsen, Bakås og Skårødegården som lå øst for Livingbygget ved Tangerud.

Det er mye spennende å fortelle om langs nye og gamle Strømsvei også. Eller Karihaugveien og Gamleveien som de heter i dag. En ting er Østmarka med sine store skoger som brer seg sørover  til Enebakk. Men mer spennende er nok skansene på Bakås som nettopp ble nevnt i forbindelse med Skanseveien. Et område like ved Ellingsrud skole, som historielaget har restaurert. Forsvarsskansene som stanset Karl XII i 1716. 

Og når ildsjeler gjennom nitid leting i gamle kart finner at det også lå skanser her i nærheten, så forsvarer jo veien sitt navn. Selv om ingen visste om skansene den gangen veien fikk sitt navn. For Skanseveien som går sørover til Karihaugveien fikk navn i 1920 etter eiendommen Skansen i nr 6b.

Men dette ble et lite sidesprang, så vi kommer oss raskt tilbake til Høybråtenveien igjen.  I Høybråtenveien 48,  sto det tidligere et sveitserhus. Villa Rosenhoff, som eiendommen het, var barndomshjemmet til komponisten Alf G. Strøm. 

Faren het Otto Strøm  og moren het Azoka Strøm.  Til sammen har Alf G. Strøm skrevet 1600 melodier ved siden sin jobb i Postverket. Han gikk bl.a. rundt som landpostbud på Høybråten og Stovner under krigen. Bildet viser sveitserhuset som forlengst er borte. 

Øvre Høybråten gård.

	Vi går litt videre østover og kikker inn første vei til venstre som heter Bekkevoldveien. Veien fikk navn i 1920 etter eiendommen Bekkevold i nr 7.  Det første vi ser er en stor staselig bygning på venstre side i nr 20.  Bygningen er hovedhuset  til Øvre Høybråten gård og er da Høybråtens eldste bygning. Fra 1904 ble  bygningen en av Høybråtens første forretninger.
Folk fra Øvre Høybråten gård, eller Høybråten hovedgård som den også kalles, deltok flittig i handel og annen virksomhet i bygda i forrige århundre.

	Her ble det fra 1904 drevet handel av ulike slag. Først som kolonialforretning drevet av Ingeborg Olalia Myhre.  Etter hennes død i 1919 overtok sønnen Bjarne som drev butikken frem til 1932 da han begynte som bestyrer på Oslo samvirkelag avd.76 i Bergtunveien.
Fra 1932 var det Sivert Sletbak som drev kolonial frem til 1954 da han flyttet til ny lokaler i  Nybyggerveien 3. Her drev han kolonialforretning frem til 1972. Han var godt kjent for gode kjøttvarer. Etter 1972 ble disse lokalene utleid til Windsor door.

Alfred Myhre drev sin brenselsforretning på låven til Øvre Høybråten gård og Sverre Myhre sitt møbelverksted. I dag er det fjerde generasjon av familien Myhre, Elling Hoel, som driver sitt arkitektfirma her.

 Litt øst for gården, lå Woxholtdammen. En dam på ca 20 meter bred og 30 meter lang og ble flittig benyttet til klesvask. Navnet har den etter nærmeste nabo. Men dammen var nok en del hundre år eldre, da den fungerte som vannforsyning både for gården og en smie som lå her. De fleste gårder hadde slike dammer.

 Men dammen var nok en del hundre år eldre, da den fungerte som vannforsyning både for gården og en smie som lå her. 

De fleste gårdene hadde dammer nær husene, de gjorde  tjeneste som drikkevann for dyrene og som brannberedskap. Og noen gårder på Stovner hadde karuss i disse dammene. Dette for at fisken bidro til å holde vannet rent for alger.

Karuss er en karpefisk som er særlig utbredt i Sør- og Mellom Europa. Det kan spekuleres i om det var munkene i middelalderen som innførte karussen hit da de selv drev med settefiskanlegg. Ferskvannsfisk må hatt en spesiell betydning for munkene ved Hovedøya kloster, som anla egne fiskedammer utenfor byen ved det nåværende Ruseløkka. Antakelig ble det drevet oppdrett av karpefisk i disse dammene.

Etter at tomtene ble solgt ble dammen nabolagets vaskedam, for en brukte ikke verdifullt brønnvann til vask. Det var først når offentlig vann var ferdig lagt frem til Olsetoppen i 1922 at folk i stedet benyttet en av de mange vannpostene langs Høybråtenveien. Men bading var det lite av i dammen, for bunnforholdene var temmelig gjørmete. 

Kjøkkenet var vanligvis  sparsommelig utstyrt. Ved siden av komfyren, var det gjerne en kjøkkenbenk et bord og en vedkasse. 

Var kjøkkenet stort nok, var det ofte en soveplass eller flere der også. Vann var da som nå en viktig del av husholdet, og vann måtte hentes i brønnen som ofte kunne ligge et godt stykke unna. 

Når det var klesvask eller når lørdagsbadet skulle foregå, ble det mange turer til brønnen eller nærmeste bekk. Vasking av klær forgikk ofte ute med vaskestamper og vaskebrett. 

De som bodde i nærheten av en bekk foretok gjerne klesvasken her, selv om det mange ganger kunne bli en iskald opplevelse. Noen tok også med seg vasketøyet på ei kjerre helt til Ellingsrudelva for å vaske der.

Noen hadde utstyrt seg med bryggepanner, og de som hadde plass i kjeller eller uthus, hadde bryggepannen montert der, andre steder sto bryggepannen ute i friluft. Pannen var egentlig beregnet til ølbrygging, men pannen var også anvendelig til å koke klær i. 

Pannen besto av en stor jerngryte som ble satt oppå en ovn, og når en da fyrte opp pannen tidlig om morgenen var vannet kokende utpå formiddagen, og varmt vann hadde en bruk for i mange sammenheng. Men også en bryggepanne måtte ha vann, så det ble mange vendinger med vannbæring.

Høybråten og Stovner idrettslag.

Trestegveien en blindvei som  går nordover, fikk navn i 1988. Og når vi ser Høybråten stadion som ble anlagt i 1932 rett bortenfor, trenger vi ikke lure lenge på det veinavnet. Litt øst for Trestegveien finner vi Sportsstien, en av de nyeste veiene på Høybråten som fikk navn i 1988.

Navnet "stien" er da meget beskjedent for veien er bred og fin.

Her finner vi også klubbhuset til Høybråten og Stovner idrettslag, og selve idrettsplassen. 

Høibråten Idrettsforening ble stiftet i 1916 hjemme hos Ernst Fjellstad av 17 gutter i alderen 14-17 år. 

Disse unge guttene var tøffe og målrettede. Allerede i 1917 kjøpte de en stor del av den tomten idrettsplassen ligger på. Dette finansierte de ved å  arrangere basarer, loppemarkeder mm. Utendørs stevner og idrettslige aktiviteter foregikk ofte på Høybråten idrettsplass etter at den sto ferdig i år 1929. Først i 1932 ble hele løpebanen klar, og fotballbanen klar med gress.

Og idrettsplassen ble flittig brukt inntil krigen kom i år 1940, da Høybråten idrettsforening hadde mange aktiviteter på  programmet. Om det ikke var nok med en idrettsforening, ble det stiftet en til den 22. mars 1932. 

Og idretten i bygda ble delt i to da arbeiderbevegelsen dannet sin egen idrettsforening tilsluttet AIF med 65 medlemmer fra starten. 

Og ble snart bygdas største idrettslag, med Øivind Normann som første formann. 

Etter krigen ble de to idrettslagene slått sammen og fra 22. juni 1945 var Høybråten og Stovner idrettslag stiftet. I 1969 overtok Friluftsetaten i Oslo kommune banen, og HSIL undertegnet driftskontrakt med kommunen. Etaten skulle fra da av utføre hovedvedlikeholdet.

Høybråten dameturn.

I tillegg fikk Høybråten sin egen turnforening da Høybråten dameturn ble stiftet 9. januar 1923, det var stor interesse for denne foreningen i bygda og på stiftelsesmøtet var det møtt frem 47 damer. Foreningen holdt seg isolert fra noen hovedorganisasjon de første årene da en slik tilknytting kostet penger som de i starten ikke hadde, og først 13. september 1927 meldte de seg inn i Norges turnforbund. 

Etter krigen tok aktivitetene seg opp igjen og slutten på 1940 og 1950-årene inneholdt også flere av de store utendørs turnstevner som også ble avviklet på Høybråten idrettsplass. Obligatorisk var den store innmarsjen som ble avsluttet med at alle deltakerne i sine hvite turndrakter sto oppstilt på idrettsplassen som perler på en snor, presisjon var det også i det store fellesnummeret der en myndig person sto på et podium, og kommanderte "armer oppad strekk" med en militær presisjon som kunne få en sersjant til å rødme.

Alt dette var til pianomusikk der pianisten trakterte klaveret i marsjtakter. Linjegymnastikk ble dette kalt. Høybråten Dameturn hadde også et fast innslag med oppvisninger på skoleplassen hver 17. mai hvor linjegymnastikk og apparatøvelser inngikk. En av skolens lærere "Ajas" eller Andreas Andresen som han var døpt, var instruktør for turndamene.

Landhandlerier som perler på en snor.

Det har til alle tider vært et sterkt florerende handelsvirksomhet på Høybråten og  vi skal ikke gå langt før vi kommer til et hus hvor det har vært drevet handel. Felles for alle de landhandlerier  vi finner, er at alle startet de i det små som melkeutsalg.  Høybråten ble også fort tyngdepunktet for service og handel for hele Stovnerbygda. Noe som varte helt frem til Stovnersenteret åpnet i 1975. Fra da av fikk de små forretningene for sterk konkurranse og måtte legge ned. Men noen dagligvareforretninger holdt stand i det lengste.

Kaffekverna var en del av kjøkkenutstyret hjemme hos de fleste og kaffe ble derfor ofte solgt i hele bønner, men det var greit å få kaffen ferdigmalt hos kjøpmannen. Standard inventar var også tønnen med salt sild som sto i et hjørne i lokalet, sirupstønna var også på plass, og skulle det handles sirup måtte tønnelokket av, og sirupen ble øst opp i matpapir. Brunt sukker (kandissukker) var oppbevart i skuff under disken, og det hendte at ungene gikk til innkjøp av en liten pose til en kostnad av fem øre. Dette medførte at sukkerklumpene måtte slås i mindre biter for så å bli lagt opp i kremmerhus av papir.

Etter at sukkerrasjoneringen ble opphevet etter den 2. verdenskrig kom det også store og velfylte glasskrukker med sukkertøy som fristet alle med sitt innhold der den sto strategisk plassert i enden av disken. Det var mest silkeputer, peppermyntedrops og et velsmakende anisdrops som heter "kongen av Danmark".

Baker Severin B. Cederkvist som hadde sitt bakeri i Kleiva 6 på Høybråten, kom hver dag med nytt ferskt brød og da ble butikken fylt av en liflig duft av bakervarer. Ferskt kjøtt og fisk ble bare solgt på spesielle dager, for butikkene hadde ennå små muligheter til å oppbevare slike ferskvarer over natten, iallfall ikke om sommeren. Om sommeren hang det mange remser med klebrig fluepapir ned fra taket i butikklokalene for på den måten å redusere flueplagen.

Det var en helt annerledes måte å handle på enn dagens selvbetjening. Alle typer varer skulle hentes fra utallige steder av ekspeditørene for å veies eller måles før varene ble pakket inn i gråpapir eller puttet ned i papirposer. Store ruller med innpakningspapir sto i sine stativer ved disken, for alt skulle pakkes behørig inn.

Prisen på hver vare ble behørig notert ned på et gråpapir, og ekspeditørene var flinke i hoderegning der de raskt summerte tallene. 

Sluttbeløpet ble så slått inn på kassaapparatet som i de første årene var et kunstverk av en jernkasse med håndsveiv som måtte sveives rundt et par ganger til apparatet kvitterte med et kraftig "pling", før kassalappen kom ut. Bildet over er et illustrasjonsfoto fra en typisk landhandel.

Kundene måtte ha god tid, både de som ble ekspedert og de som ventet på sin tur. Men traff en på kjente og det gjorde en som oftest, ble gjerne ventetiden benyttet til utveksling av lokalt nytt. Og hver gang noen kom eller gikk hørtes en bjelle over døren.

Mange av handelsmennene hadde også tilbud om hjemkjøring av varer, slik at det på den måten var en slags sosial kontakt. Også for de som ikke var spreke nok til å komme seg ut. Det var ikke parkeringsproblemer for biler utenfor disse butikkene, om vinteren var plassen foran butikkene fulle av sparkstøttinger. Om sommeren hadde mange små tohjulte kjerrer som folk dro etter seg. Det var også noen som benyttet sykkel selv om kvinner på sykkel den gang ikke var så vanlig, og det var mest kvinnene som besørget innkjøpene.

Et annet fenomen som var vanlig hos enkelte av kjøpmennene var muligheten for faste kunder til å handle på kreditt, eller handle på bok som det het før. Alt varekjøp ble behørig notert ned i en bok som lå i butikken. Hver kunde hadde sin bok. Når de som benyttet seg av denne ordningen betalte sin gjeld på neste fredag som var lønningsdag, var de som oftest like blakke igjen. Men boka hadde jo en ny blank side, så det ordnet seg for neste uke også.

Fin fersk fisk i dag de’.

Etter krigen hadde Høybråten og Stovner også fiskehandler Damdalen som gikk rundt i bygda og solgte fisk, frukt og grønsaker. Forretningen hadde de på en stor grønn flatkjerre som var innredet med forskjellige rom for varene. Fisken som Damdalen hadde innkjøpt i Oslo tidlig om morgenen tok han med seg på toget til Lørenskog i store fiskekasser der Agnes Larsen ventet med kjerra. Fisken var godt nedkjølt med isbiter så den holdt seg iallfall så lenge isen varte. Og det var alltid plass til en langpils eller to blant isbitene. Noe som kom godt med for sjefen på varme dager.

På sin vandring gikk sjefen sjøl alltid to skritt bak kjerra, mens den eneste ansatte Agnes Larsen gikk foran og dro lasset. De holdt det gående frem til begynnelsen av 1960-årene, da ble virksomheten konkurrert ut av fiskebilen som hadde det samme tilbudet noen år inntil den siste utbyggingen av Stovner tok til, og en del landhandlere sa takk for seg. 

Men de som ville fortsette kom igjen som nye butikker med en mer moderne vareprofil. Men Damdalen greide i løpet av sin tid i bygda vår å bli et revynummer på en av revyene på Folkvang, og det var ikke alle som fikk den æren.

Litt lenger bort i Bekkevoldveien 9 drev Ellen og Otto Welle sin blomsterforretning fra 1953 til 1992. Nå er det bygget flere nye hus på eiendommen. En damefrisørssalong finner vi i nr 15. Og ved nr 17 har det en gang ligget en husmannsplass som het Nøysom. (Gnr 107 Bnr 96). 

I krysset Bekkevoldveien og Folkvangveien lå Høybråtens eneste bensinstasjon,  en Essostasjon, fra 1968 inntil den ble nedlagt i 2001. I motsetning til andre steder protesterte naboene og mange andre da Esso varslet at de skulle legge ned stasjonen. Arne Berget (59) som hadde drevet bensinstasjonen i 32 år var bitter, for han hadde håpet på en periode til. men Esso mente at stasjonen tjente ikke nok. Her møttes folk, slo av en prat og koste seg. Folk i alle aldre hadde et forhold til stasjonen. 

Det var en bensinstasjon av den gode gamle typen, sa en beboer. Men Esso Norge ville ikke legge vekt på slike sosiale hensyn. Her var det harde tall som var drivkraften. Så til jul 2000 var det slutt.

Karl Andersen drev sitt landhandleri her i Bekkevoldveien 1 fra 1924. Han oppførte et nytt hus nærmere i nr 1 b, nærmere Fredheimveien, der han fortsatte handelen til han ga seg i 1957. Samme år var sønnen Leif ferdig med sitt forretningsbygg som vi ser med fasade mot Folkvangveien. Her var det kolonialforretning frem til 1995. I byggets underetasje driver Carl Christian Andersen, sønnen til Leif, sin tannlegepraksis.

På den andre siden av Folkvangveien ligger skolehagen til Høybråten skole, mange er de elever som stolt kom hjem med blomster, frukt og grønnsaker som de dyrket her. Men i år 1990 ville Oslo kommune selge tomten til boligbebyggelse. Takket være et spleiselag med Lions i spissen ble skolehaven reddet en stund til. Nå er det frivillige som lærer ungene om blomster- og grønnsakdyrking.

Folkvang kino.

Vi kommer oss tilbake til Høybråtenveien igjen og ser bysten av Karl Andersen som skuer utover den bygda han var så engasjert i. Folkvang i Høybråtenveien 49 hvor bysten er plassert, er eldresenter og det er bygget nye boliger for eldre på vestsiden. 

Og de som har levd en stund husker  også tiden da Folkvang var Høybråtens kultursenter med revyer og andre festligheter. 

Men mest husker vi Folkvang som kino med forestillinger hver torsdag. fredag og søndag.

Ungene på Høybråten og Stovner leste mye, men de viktigste kulturfaktorer for ungene på i 1950-årene var barnetimen på lørdag i radioen, og femforestillingen på Folkvang kino, om søndagene. 

 Det var meget populært å sitte på første benk, og derfor kom ungene alltid tidlig i all slags vær og stilte seg lydig i kø utenfor porten. Og nåde dem som prøvde en forbigåelse av dette systemet. 

En ting var nok risikoen for represalier fra de andre ungene, men alle hadde stor respekt for vaktmesteren på kinoen. Og den som ikke ville oppføre seg skikkelig, ble tatt til side og måtte vente til de andre kom seg på plass først.

Ungene valgte derfor å stå respektfullt å vente til vaktmesteren banket i vinduet.

Dette var  signalet til et sprintløp de siste seksti meterne til billettluken hvor det blanke kronestykket som hadde ligget dypt i lomma eller i votten ble lagt på disken, fulgt av ordene - "en barn" fra en liten pjokk som så vidt rakk opp til billettluka. Ofte andpustne for på 1950-tallet var billettinngangen på vestsiden av huset, så det var et lite stykke å løpe. Det var første benkerad som var de gjeveste plassene.

Kinobilletten kostet en krone for barn og tre kroner for de voksne.

Det hendte altså at det ble spilt revy på scenen på Folkvang, hvor lokale amatørskuespillere med  selvskrevne tekster lot fremtredende lokale og sentrale personer få sitt pass påskrevet etter fortjeneste. 

Allerede fra år 1915 ble det spilt revy på en gammel låve som sto på tomten der Folkvang senere ble bygget.  Folkvang som var arbeiderbevegelsens høyborg i bygda, ble bygget på dugnad og var ferdig i år 1922. 

Og kinodriften kom i gang samme året. Den første filmen de viste het "Den Eldrøda blomman". Og kinoen fortsatte med sjuer'n og nier'n hver torsdag og fredag og søndag. På søndagene også femmer'n som var mest for ungene. 

Underveis i filmene måtte det byttes filrull, og da var det også på med lysene og opp med vinduene. Og frisk luft strømmet kjærkomment inn i lokalet.

I dag er det Elite hud- og hårstudio som har sin virksomhet i første etasje. I underetasjen holder Høybråten legekontor til. Et legetilbud som har kontortid fra mandag til fredag mellom kl 9 og 14.

Erling Kuskerud.

På den andre siden av Folkvangveien finner vi nok et forretningsbygg. Huset er bygget i 1920-årene da frk Ragnhild Hansen startet kolonialforretning. Broren Ivar overtok senere og bygget på huset. 

I 1950 overtok Erling Kuskerud huset, og drev kolonialforretning frem til 1957, da andre fortsatte driften. Og fortsatt så finner vi en dagligvareforretning her. 

Kuskerud bygget også et fryseri på eiendommen hvor folk kunne leie frysebokser. Det var ikke vanlig med frysebokser hjemme hos folk på 1950-tallet så her kunne familiene i bygda få oppbevart maten sin. Kuskerud fortsatte med gaveartikler en gros til han sluttet. Nå finner vi Hundeforspesialisten i lokalene i underetasjen.

Solbakken allé.

Ved Solbakken allé som vi passerer på ferden videre, har det også ligget en forretning. Nærmere bestemt på eiendommen Solbakken som ligger i Høybråtenveien 58. 

Tomten ble utskilt fra Øvre Høibråten gård 7. desember 1906. Første eier var vognmann Kasper Hammer gift med Thea (født Høibraaten). 

Det var Thea Hammer, som kom fra Øvre Høybråten gård, som først startet en melkebutikk her.  

I hovedsak på verandaen som vi ser på det hvite huset. Men som forsatte med en velassortert industri- og manufakturforretning fra 1927. Veien i bildet er Solbakken allé . Huset til høyre i bildet har i dag adressen Høybråtenveien 55 og heter Granholdt. 

I 1916 bodde skomaker Kristian B. Gran og hustru Hanna Gran i huset. I bakgrunnen skimtes Hornfjell (Høybråtenveien 65), som var Høybråtens første skole. 

Solbakken allé som går sørover, fikk navn i 1935 etter eiendommen Solbakken i Høybråtenveien 58. I krysset Solbakken allé og Høybråtenveien sto det først på 1900-tallet en grind. Det var ved denne grinda 55 grunneiere sommeren 1905 samlet seg og stiftet Høybråten nybyggerforening. 

Og mens resten av Norge var opptatt med Unionsoppløsningen, ble en av de første sakene krav om ny jernbanestasjon på Høybråten. Anton Tschudi stilte tomt til rådighet. 

Hornfjellskolen.

Ved Hornfjellveien som går sørover lå Hornfjellskolen, Høybråtens aller første skole lå her på Hornfjelltoppen som det også het den gang. Huset er dessverre revet nå. Det var jo langt for små barn å gå den lange veien til Furuset skole. Så Høybråten nybyggerforening fikk etter stort påtrykk gjennomslag for en småskole på Høybråten for første og annenklassinger med klasserom i to villaer, den såkalte Hornfjellskolen i år 1916. 

Og et nytt gjennomslag for tredje og fjerdeklassinger med Fernerskolen i år 1919. Dette forteller vi mer om når vi kommer til Høybråten skole.

Vi fortsetter videre langs Høybråtenveien og ser midt i svingen ved nr 64 et eldre hus. Eiendommen heter Oreli, og i huset som er uforandret utvendig, bodde elektriker J. Bonnevie på 1930- og 40-tallet. Myrdalveien, gangveien som går inn ved siden av, fikk navn i 1925 etter eiendommen Myrdal i nr 2.

Velforeningene.

Det som en i dag betrakter som en selvfølge, kom ikke av seg selv. Første anmodning fra Høybråten Nybyggerforening om jernbanestasjon på Høybråten ble sendt i år 1908, og etter utallige senere henvendelser kom stasjonen i år 1921. Noen saker kan ta lang tid og krever stor utholdenhet og tålmodighet, mens andre saker ofte ble løst på noen måneder.

Velforeningene gjorde en god jobb hver på sin måte. Alle hadde som mål at bygda skulle få høyere standard på alle måter. Selv om det etter hvert ble en bitter rivalisering mellom Høybråten Nybyggerforening og Tschudiskogen vel som i år 1952 vedtok å skifte navn til Høybråten velforening. 

Høybråten Nybyggerforening som meldte seg inn i Det norske Arbeiderparti i år 1912, mente hele tiden at de arbeidet best for distriktet gjennom sine politiske kanaler til Arbeiderpartiets bystyregruppe og det gjorde de utmerket på sin måte.

Men de opplevet nok den nye erkerivalen Høybråten velforening som en urokråke i dette samspillet. 

Høybråten velforening hadde kommet på banen allerede to år tidligere i år 1950, da de først lanserte seg som Høybråten upolitiske velforening antakelig for å markere forskjellen til Nybyggerforeningen som også brukte å kalle seg Høybråten vel når det passet seg. 

Etter at småbrukerlaget på Høybråten ga seg i år 1948 var det to velforeninger som arbeidet for de samme målene på Høybråten og Stovner, en tredje velforening ble stiftet på Stovner. Småbrukerlaget på Stovner hadde gitt seg allerede i år 1920, men her hadde Stovner vel tatt opp virksomheten igjen seks år senere.

Denne nye velforeningen på Høybråten ble ikke godt mottatt av Nybyggerforeningen, og de lot det tydelig skinne gjennom både i tale og skrift at den nye "demagogiske urokråka" var uønsket. Så i stedet for et konstruktivt samarbeide om felles problemer, ble det heller det motsatte da de to foreningene så på hverandre som skarpe konkurrenter de neste tjue årene.

Selv om de fleste av nybyggerne var fagorganiserte og mange av disse også medlemmer av Arbeiderpartiet og derved fant seg godt til rette i nybyggerforeningen, var det jo også mange som sympatiserte med andre partier. Og det var nok en del av medlemmene som var erklærte kommunister uten at dette kom til syne i det praktiske arbeidet i Høybråten velforening og Stovner vel. For i en velforening arbeides det med konkrete saker, det blir aldri diskutert partipolitikk.

Dette med partitilhørigheten for et fåtall medlemmer til kommunistpartiet ble brukt bevisst tydelig og ofte mot Høybråten velforening som da urettmessig ble stemplet som kommunistforening. Men da en aktiv Høyremann overtok som formann i år 1970 og resten av styret var aktive i andre partier, mistet dette kommuniststemplet sin kraft.

Nå har Høybråten velforening vokst til en stor og slagkraftig velforening og er et godt talerør for beboerne mot politikerne. Høybråten arbeidersamfunn tar seg av arbeiderpartiets politikk.

Lyngtrekket som går nordover, fikk navn i 1952, til  forandring fra de fleste andre veiene på Høybråten har navnet ingen tilknytting til området.

Bikuben som går sørover, fikk navnet sitt etter forslag fra Nybyggerforeningen i 1951. Navnevalget skjedde ikke helt uten strid, 14 tomteeiere ville at veien skulle hete Hans Jonn Haners vei, en av navnene vi kunne lese på den bautaen ved kirken. Bikuben er symbolet for Oslo Arbeidersamfunn.

Lekeplassen på hjørnet ble opprinnelig gitt beboerne av Anton Tschudi for at de som manglet vann på tomtene sine kunne hente vann der. 

Vann var ingen selvfølgelighet for de første beboerne. De som hadde muligheter til det gravet seg egne brønner som ofte måtte være 4-6 meter dype før de fant vann.

Der det ikke lot seg gjøre å grave brønner, måtte beboerne benytte brønnen her på lekeplasstomten. 

Men det var ikke alltid det var vann nok i brønnene heller. Det fortelles om mange som gikk til Ellingsrudelven for å vaske klær, og bar tunge bører med våte klær hjem igjen. Senere, når kommunalt vann ble tilgjengelig, ble det anlagt lekeplass der.

Granliveien som går parallelt med Bikuben, fikk navnet sitt i 1920 etter eiendommen Granli i nr 16. Granliveien var forøvrig den andre veien som ble opparbeidet etter at Høybråtenveien, som vi skal fortsette nå, ble ferdig. Granliveien var lenge en viktig tilknyttingssvei til Strømsveien.

Olsebakken.

	Før vi tar fatt på den bratte bakken kalt "Olsebakken", skal vi vite at det ved foten av bakken på nordsiden der Bikuben nå går, lå nok en landhandel.  Fredbo som butikken het, startet opp i 1915. I 1927 var det Sigurd Hansen som drev Fredbo. Han eide også en av bygdas første biler, en bil som ble brukt til persontransport til Grorud kirke ved høytidelige anledninger. I uthuset på eiendommen startet elektriker Tor Holmsen sin karriere som elektriker. Før han flyttet til Høybråtenveien 87 (Mailund).
	Olsebakken, som vi nå klatrer oppover, har fått sitt navn etter konduktør Jørgen Olsen, en av stifterne av Høybråten småbrukerlag. Han bodde på toppen av denne bakken, på eiendommen Åsheim i nr 75 på sørsiden.   Jørgen Olsen var Høybråtens representant mot Lørenskog E-verk når det ble forhandlet om levering av elektrisk strøm til distriktet.   Da leveringen startet i 1913 fikk fru Olsen oppgaven med å ta imot betaling fra abonnentene. Hun åpnet samtidig en  melkebutikk i første etasje. Senere overtok sønnen Louis som tok navnet Åsheim, og hans hustru startet damefrisørsalong og parfymeri i huset.
Nå har vi vandret langs Høybråtenveien den første strekningen som ble opparbeidet. Den neste veien som sto på nybyggernes liste var Granliveien for å bygge en ny forbindelse til Strømsveien. Vi sier velkommen til å fortsette videre langs Høybråtenveien i tur 8.