En vandring på Øvre (østre) Høybråten

Tur 8

Høybråtens "hovedgate".

Vi stopper opp og hviler litt der Bergtunveien går nordvestover. Veien har navn etter eiendommen Bergtun som ligger i nr 3. Og er vel den første veien som ble anlagt på  Høybråten. Og har nok i alle  år vært Høybråtens "paradegate".  

	For når skolen ligger i denne veien må jo nødvendigvis også alle barnetog 17. mai også passere her.  Til tross for lang vei til nærmeste jernbanestasjon oppsto det tidlig et eget samfunn her rundt toppen av Høybråtenområdet.  Dette samfunnet som i de første årene besto av hytter utviklet seg raskt, og stiftet allerede i år 1905 velforeningen Høybråten Nybyggerforening, som gjennom mange år skulle bli en viktig pådriver for videre utvikling på Høybråten og Stovner. Grunnen til at det var her de første etablerte seg har nok den enkle forklaring at det  har her i Bergtunveien de fikk utsikt fra hyttene sine. Og utsikt var nok en luksus for alle de som kom hit fra trange mørke bygårder hver lørdag.
	Mange av de første helårsboligene var egentlig bare små hytter, for økonomien tillot ikke bygging av større hus.  Disse hyttene var typiske for  bygda  i mange år. De forandret form og størrelse etter hvert som familien ble større, men det var lett å se opprinnelsen. Først så flyttet folk ut til hyttene sine hver lørdag på sommeren. Det var langt til jernbane og materialer måtte transporteres med dragkjerrer på stier. Grorud stasjon hadde allerede eksistert siden 1854.  Og i 1904 var Robsrud (senere Lørenskog) jernbanestasjon ferdig.
	Og det er nå Anton Tschudi kjøper opp Øvre Høybråten  gård og begynner å selge tomter. Og når han også får kjøpt Stovnereiendommen på sørsiden av jernbanen begynner de første nybyggere å etablere seg i Elveveien (senere Nuggerudveien) og området rundt.   De første årene kom ikke det første toget frem til Østbanen før kl 07.40. Og dette var alt for sent for de som skulle på jobb. Senere fra høsten 1909 gikk togene en halv time tidligere.  Da begynte folk å bo her hele sommeren inntil de tok den store avgjørelsen og flyttet hit for godt. En trang hytte som de eide selv var tross alt bedre enn en trang leilighet som de leiet inne i byen. Nå begynner behovet for en jernbanestasjon nærmere Høybråten å melde seg.

Restriksjoner på bygging.

Det var også forbundet med diverse pålegg og restriksjoner for vann og kloakk tidlig på 1900-tallet også, så det ble ofte med den lille hytta som vel hadde et langt friere forhold til myndighetene. 

Men begivenhetene ute i verden og her hjemme, gjorde at det tok lang tid før det kunne bygges større hus, selv om noen greide det. I de første årene fra 1910 og utover var det ikke krav til kommunalt vannledningsnett for å få tillatelse til å bygge, det var nok med en brønn på eiendommen. Kloakken kunne ledes til nærmeste bekk bare boligen hadde bygget en septiktank. Og både under og etter 1. verdenskrig var det stor knapphet på varer. Og ikke minst byggevarer. 

Men etter hvert så ble kommunalt vann- og kloakknett i veien et minstekrav for i det hele tatt å tenke på å søke om byggetillatelse for å skape et nytt hjem for seg og sine. 

Nye bygningsforskrifter som kom i år 1924, la en stor demper på byggeaktiviteten. Og de som hadde fått innlagt kommunalt vann måtte bruke utedoen som alle andre for kloakknettet klarte ikke å ta unna det som kom fra  vannklosettene.  Også vannledningene hadde for dårlig kapasitet. Det merket folk her i området når folk ville vanne hagene sine. Noen mistet rett og slett vannet.

Bedehuset som vi ser i Bergtunveien 2 på hjørnet, ble bygget i 1925. Men har fått en betydelig ansiktsøftning siden den gang. Foruten bedehus er det barnehage her, og det har hendt i mange år at Høybråten skole har leiet lokaler her for skolens virksomhet. 

Bjerkliveien som går nordover, fikk navn i 1920, men het da Bjørkliveien etter eiendommen Bjørgly  i nr 3. Veien er en blindvei, men det er avsatt plass for gående mellom eiendommene til Linjeveien. 

Veien er privat og grunneierne  sammen med Høybråten velforening måtte selv få lagt vann- og kloakk i veien på begynnelsen av 1970-tallet. Før de kunne bygge. Dette var den siste veien som fikk vann og kloakk på Høybråten.

Og de som har bodd på Høybråten før 1960 husker nok den enkle velassorterte manufakturforretningen til Fredrik Steen i første etasje i nr 1 på den andre siden av veien. Nå er huset hvitt den gangen var det rødt. Han hadde ikke store prangende utstillingsvinduer, så for riktig å markere at det var en manufakturforretning innenfor, hang det diverse dameundertøy i vinduet. Og som regel så var inngangsdøren låst så kundene var nødt til å ringe på.

Høybråten skole.

Høybråten skole som ligger i Bergtunveien 9, er en skole som heller ikke kom uten et sterkt engasjement fra befolkningen. Men i 1922 sto skolen ferdig. 

Og i underetasjen fikk Høybråten i 1925 et kjært og mye brukt folkebad. For bad hjemme hos folk kom først 50 år  senere.  Og syv år senere fikk skolen et tilbygg. Da ble det også plass til et sted å servere skolefrokosten i underetasjen litt senere. Skolefrokosten ble innført på skolen i 1949.  

I 1955 hadde skolen 500 elever noe som fikk skolen til å be om større plass. Så 22 juni 1961 ble skolepaviljongen med aula i underetasjen offisielt innviet. Her fikk småskolen holde til. 

Men tidens tann tærte fortere enn hva kommunalt vedlikehold tillot. Så fra år 1999 måtte bygningen fraflyttes på grunn av soppskader mm. Brakker ble løsningen i stedet. Men hele skolen trengte en rehabilitering noe den offentlige fattigdommen ikke hadde penger til. Løsningen syntes å ligge i å selge skolen til private og deretter leie den. Noe som ble vedtatt i Oslo bystyre 22. juni 2005.

Høybråten skole og Persbråten videregående skole ble solgt til Elcon Finans AS. Kommunen skal fortsatt stå for undervisningen, mens selskapet blir ansvarlig for bygningsmassen.  Oslo kommune skal leie skolene i 24 år, og når avtaleperioden er over, føres skolebyggene tilbake til kommunen for et beløp som tilsvarer ett års leie.

Det private selskapet skal drifte og rehabilitere skolebyggene, samt føre opp nye skolebygg gjennom Skanska. Høybråten skole får nybygg, men skal i hovedsak rehabilitere de eksisterende byggene. Mandag 26. september ble det bli satt opp byggegjerder fra hovedporten via det gule huset og frem til småskolebygget. Riving av småskolen og bygging av nytt bygg var i gang.

To smørbrød med geitost og nypesyltetøy.

Skolebespisningen besto i sin opprinnelige form av varm mat til trengende elever. Denne form for bespisning var vanlig på en del skoler frem til 1930-årene. Skolestyret i Aker ga i år 1926 ut et direktiv om utdeling av melk og havregryn til underernærte barn, og havregrøt var da en rett som ble hyppig servert. 

På Høybråten var det omtrent en tredjedel av skolens 320 elever som fikk denne tildelingen. 

I år 1932 ble Oslofrokosten innført på skolene i Oslo, dette innebar at ungene hver dag skulle få utlevert 1/3 liter helmelk, en skonrok/knekkebrød med pålegg og grovt brød med ost. I tillegg fikk ungene utlevert en rå gulrot eller et halvt eple eller appelsin.

Nå ble det ikke noen Oslofrokost på Høybråten skole før fra 1. april 1949, da Aker kommune ikke hadde denne ordningen, i mellomtiden måtte elevene spise sin medbrakte matpakke i skolegården, med det lille utvalget av pålegg som var å få tak i. Drikke hadde de fått med hjemme i fra på en flaske, og det var ofte saft på disse flaskene, for melken kunne lett bli sur hvis det var varmt i været.

Pultost var vanlig å ha på maten, og pultosten var noe som ble laget hjemme. Det var ikke noen heksekunst å koke opp sur melk og siden presse ostemassen gjennom et klede og bare ha i litt salt, og karve kunne en plukke ute. Råstoffet som består av sur melk var ofte en godt tilgjengelig ingrediens i de tider, da folk ikke hadde kjøleskap. Melkeflaskene ble plassert i det kaldeste hjørnet i kjelleren, men det gikk allikevel ikke mange dagene om sommeren før melken var sur.

Men så kom skolefrokosten i gang og elevene fikk egen spisesal. Maten smakte godt og ungene fikk spise seg gode og mette. Melken ble servert på melkeflasker som ungene også drakk fra, men først måtte de bearbeide den fløteklumpen som alltid tettet til flaskehalsen.

Homogenisert melk som selges i dag fantes ikke, så ungene måtte svelge ned denne klumpen. Prøvde de på noe annet var "bessa" der og skjente på synderen. Det var som regel en kvinne som hadde ansvaret for skolebespisningen og hun ble kalt "bessa".

Ikke at denne melkeklumpen smakte direkte vondt, men den smakte ikke godt heller, det var verre med den obligatoriske dosen med tran. Den flate grønne flaska med tran sto i hjørnet ved vinduet i klasserommet hvor en spiseskje tran måtte inntas av elevene hver dag under nøye oppsyn av læreren, en medbrakt spiseskje var derfor obligatorisk å ha liggende i skoleranselen.

Høybråten guttemusikkorps.

Som andre skoler hadde også Høybråten skole sitt skolekorps. Allerede 17. februar 1926 ble Høybråten guttemusikkorps stiftet, det var ikke vanlig med jenter som marsjerte på den tiden. Skolens vaktmester Martin Gulbrandsen var den første musikalske leder for korpset. Det gikk en generasjon før jentene slapp til, i år 1966 fikk korpset de første jentene med i en trommegruppe. 

Men året etter den 15. juni 1967, ble det bestemt at jentene også skulle få være med å spille, så korpset måtte skifte navn til Høybråten skoles musikkorps. 

Og etter hvert som musikantene vokste opp og sluttet på skolen, var det noen som ville fortsette å spille, derved ble Høybråten Ungdomskorps ble stiftet i år 1933. De har skiftet navn flere ganger gjennom tiden, men korpset som en institusjon består.

Samvirkelaget.

Til Bergtunveien lå også Oslo samvirkelag avd. 76. Det var Høybråten og Stovner  samvirkelag som først startet kolonialforretning her i 1930. Etter at Høibråten  nybyggerforening følte at viktige tjenester begynte å komme på plass, kom også ønsket om et samvirkelag. 

Det ble igjen dannet en byggekomite og det ble innkjøpt en tomt av Albert Hansen i Bergtunveien 7. Som også var formann i byggekomiteen.

Penger til materialer var det dårlig med, men til slutt fikk de kjøpt materialer av Bjarne Myhre som egentlig hadde tenkt å bygge forretning selv. 

Materialene ble betalt i månedlige avdrag.   Og den første bestyrer het Bjarne Myhre. Styrets første oppgave ble å innkreve medlemmenes andeler, som var satt til 100 kroner pr. medlem.

Det var først i 1948 etter at Aker ble innlemmet i Oslo at Oslo samvirkelag overtok med John Friberg som bestyrer. Og drev videre frem til 1985. I dag er det Høybråten sanitetsforening som eier bygningen. Og i 2003 utvider de lokalene og bygger ny fasade mot veien.

I annen etasje holdt tannlege Erling Svalland til. Han overtok lokalene etter dr Magnus Holen som flyttet legekontoret sitt til byen etter krigen. I første etasje med inngang fra østsiden holdt Høybråten poståpneri til i lokalene en kort periode etter flyttingen fra Høybråten stasjon. 

Senere åpnet Otto Halvorsen sin herrefrisørsalong i lokalet og klippet mange hoder før han flyttet virksomheten til sin bolig i Vardeheimveien. Huset var også benyttet til illegal virksomhet under krigen (1940-1945) da daværende styreformann Peder Christensen også var en ivrig motstandsmann. 

At Christensen var i butikken flere ganger i uken var jo naturlig, og det var også naturlig at det ble avholdt møter i styrerommet. Dette styrerommet var i flittig bruk for illegal virksomhet. 

Men også en tid brukt som skolestue for gymnasiaster under lærerstreiken som startet på ettervinteren i 1942. 

Peder Christensen ble arrestert sammen med 20 andre natten til 10. juni 1943. Og han ble skutt på Trandum 6. september 1944.

I dag er huset eiet av Høybråten sanitetsforening og som nå har sine lokaler der.

Enda en landhandel lå rett overfor skolen i nr 8. Heia, som  butikken het, startet opp rundt 1916 og var i drift frem til 1960-årene. Butikken hadde flere eiere opp gjennom årene.

Holmsens magasin.

I krysset Fredheimveien og Bergtunveien ligger Holmsens magasin. Her har det vært drevet forretning siden 1920 da Harald Nilsen startet brensels- og vognmannsforretning. 

Derfra kommer også navnet Nilsebakken som den bratte bakken i Fredheimveien blir kalt. Forretningen har skiftet navn og blitt utvidet flere ganger, men har hele tiden vært drevet av samme familie.  

Helt frem til 1950-tallet, var det vanlig å gå hit for å kjøpe linolje på kanner. Fargepulver som sinkhvitt, gul oker, engelskrødt, brun umbra osv, ble behørig veid opp i papirposer fra store skuffer under disken, og fortsatt så var det stor variasjon i pris på dette fargepulveret.  

I dag er  det et velassortert magasin som har det meste til hus og hjem. Og fra november 2002 også posttjenester. Det var mange som ble skuffet da ordningen begynte, for posten ville i starten ikke la alle på Høybråten få bruke Holmsen. Folk som bodde 50 meter unna fikk beskjed om fortsatt å bruke Furuset eller Haugenstua. Men i februar 2003 gjorde posten rettrett og sendte ut en melding om at nå skulle hele Høybråten få bruke Holmsens magasin.

En tradisjon som har vært holdt ved like siden 1980, er julegrantenningen utenfor Holmsens magasin. Denne kvelden er plassen foran forretningen fylt til trengsel for å høre musikk og et ord fra presten. Og fra 1983 har Høybråten Indremisjon invitert på kaffe og kaker på bedehuset etterpå.

Fredheimveien fikk navnet sitt i 1925 etter eiendommen Fredheim i Bekkevoldveien 1B. Som den gang var eiet av  Karl Andersen.  Grunnen til at det ble tatt et navn fra en annen vei var at Nybyggerforeningen allerede i 1923 ønsket at veien skulle oppkalles etter Karl Andersen. 

En person som helt klart allerede hadde rukket gjøre mye for Høybråtens utvikling. Men Akers veinavnkomite fastholdt sitt prinsipp om å ikke oppkalle veier etter personer som var i live. 

Så navnet på en eiendom gikk det nok lettere å få vedtatt. Men det er Nilsebakken som denne veien blir kalt til daglig.

Kleiva.

Også her fremkom det mange forslag der Fjellveien, etter eiendommen Fjeldhaug i nr 1, var ett av dem. Da en gjerne ville fortsette tradisjonen med å gi veiene navn etter eiendommer. Denne eiendommen ble utskilt allerede i 1908 og første eier var Valborg Karlsen. 

Men en annen eiendom het Fjeldhøi i nr 7, også utskilt i 1908, og var eiet av brødkjører Severin B. Cederkvist. Noe som senere skulle utvikle seg til en stor bakeribedrift. Cederkvist bakerier som har levert brødvarer til bygda i en generasjon  holdt til i nr 6 fra 1925 til 1974. Bygningen der bakeriet hadde lokaler, ble solgt og står der fortsatt, men har fått gardiner for vinduene og nye beboere. 

Men navnet Fjellveien ble ikke godtatt av Aker formannskap da det fantes en annen vei i Aker med samme navn. Så det siste forslaget "Kleiven" ble godtatt i 1923 med den begrunnelse at veien lå i ujevnt terreng med bare fjell.  To år senere ble navnet forandret til Kleiva.   

Men for mange av ungene som vokste opp på Høybråten før 1988 var det nok en mann med navn Alf Steen som blir husket best. I tillegg til sitt sterke engasjement i idrettslaget var han også fast julenisse. 

Alf Steen bodde i Kleiva 19 sammen med sin kone Snefrid som han giftet seg med i 1938. Og Alf ble fort Høybråtens faste julenisse. 

Var han ikke på juletrefester så var han hjertelig tilstede i mange av nabolagets stuer.

Høybråtenveien 79 og 81. 

	Men vi stopper litt ved de forretningsbyggene som befinner seg i nr 79 og tvers over veien i  nr 76.  Det var Karl Johan Iversen som først startet landhandel i første etasje i en halvannen etasjes sveitservilla på nabotomten bortenfor i nr 81 i 1920.  Karl Iversen kjørte selv ut varer til kundene i sin lille lastebil, og han hadde også kunder fra Stovner. I 1947 ble nybygget i nr 79 ferdig og landhandleriet ble kolonialforretning. Høybråten poståpneri overtok lokalene i sveitservillaen i nr 81. Karl J. Iversen ga seg i 1956 og leide ut butikken til Kåre Bråten som drev videre frem til 1968. Ivar Iversen, sønn av Karl overtok og bygget på i 1980 så butikklokalene ble større.  Det gamle hvite sveitserhuset bak nybygget i nr 79, hvor flere skomakere reparerte sko i kjellerlokalene, ble erstattet med et nytt bygg i betong. Fra 1995 ble lokalene leid ut til KIWI lavprisbutikk.
	En sportsforretning og legekontor flyttet også inn fra starten i 1947.  Sportsforretningen hadde lokaler i underetasjen der frisøren har lokaler i dag. Men før frisøren utvidet var det  Høybråten Pizza og kafé som leide lokalene i noen år. Og Høybråten hobby har lenge hatt lokaler i nabobygningen. Det var to leger som etablerte seg med egen praksis på Høybråten rett etter krigen. Lege Hans J. Gotaas fikk sitt legekontor her i Høybråtenveien 79, da han overtok praksisen til Dr Magnus Holen.  Mens lege Thorleif Knutzen hadde sin praksis i annen etasje i sitt hjem i Kringveien 1.
	Begge var trofaste i sin gjerning for sine pasienter og de var ikke vanskelige å tilkalle hjem heller ved sykdom. Men alderen krever sitt, og etter å ha holdt det gående frem til år 1982 måtte Hans J. Gotaas legge opp 72 år gammel. Thorleif Knutzen som den siste huslegen i bygda måtte legge opp i år 1993. Nå var det riktignok to leger til på Høybråten, Tannlege Erling Svalland hadde sin praksis i annen etasje over lokalene til Høybråten og Stovner Samvirkelag  i Bergtunveien 7. I tillegg til å være tannlege var han også allmennpraktiserende lege. Doktor Magnus Holen, som var bygdas første lege, bodde fortsatt i Fredheimveien 6,. Han hadde kontor i Bergtunveien 7 inntil han flyttet kontoret til byen. Men han fortsatte å ta imot utvalgte pasienter hjemme.

Postkontor på vandring.

De gamle landhandelslokalene i Høybråtenveien 81 ble gjort om til postkontor i 1948. Da ble poståpneriet flyttet, etter et lite gjesteopphold i Samvirkelagsgården i Bergtunveien 7.  Johannes J. Reisvoll overtok da som poståpner på det nye stedet. 

Gårdene og befolkningen på Stovner var henvist til å skaffe seg postbokser på Grorud- eller senere Lørenskog jernbanestasjoner. Her fungerte stasjonsmestrene som poståpnere. Ventet folk på brev kunne de få det brakt til døren hvis posten var adressert til Grorud landpost, ellers måtte folk hente posten på Lørenskog jernbanestasjon. 

Først den 1. juli 1928 fikk Høybråten sitt eget poståpneri på Høybråten stasjon med stasjonsmesteren som poståpner, og Norges statsbaner som hadde ansvaret. Norges statsbaner hadde ansvaret for poståpneriet på stasjonen frem til år 1. mars 1946. Da overtok Postverket driften i de samme lokalene, med Dagmar Bekeng som første poståpner midlertidig.  Det var Johannes Reisvold som overtok 7. mai 1947 og ble fast poståpner fra 1/1 1947.

Etter at telefonen kom på 1900-tallet skulle alle poståpnerier utstyres med telefon for å ta imot de telegrammer som måtte komme til distriktet. De ankomne telegrammer skulle utbringes ved de stedlige postbud, eller til bestemte tider ved hjelp av gutter som ble engasjert.

I år 1954 flyttet poståpneriet igjen til nye lokaler i første etasje i det nye huset som poståpner Reisvoll kjøpte i Linjeveien 56. Poståpneriet hadde lenge lokaler i Linjeveien til det ble bygget nytt forretningsbygg i Høybråtenveien 76. Og da flyttet posten inn i nye lokaler der den 18. september 1969. Med Bjarne Kjell Dyrdal som poststyrer. Høybråten postkontor hadde nå fått formell status som postkontor.

Høybråtenveien 76. 

Dette bringer oss over veien til Høybråtenveien 76. Gudbrand Dal begynte brenselsforretning her i 1920-årene. "Veadal", som han ble kalt, solgte kull, koks og ved og kjørte rundt med sin blakke fjording.  Det var flere som etter hvert overtok, bl.a Fratsø og Ødegård, inntil tannlege Hall-Henriksen overtok og bygget det bygget vi ser i dag. 

Både bank og postkontor flyttet inn og gjorde tjeneste for Høybråtens befolkning inntil banken flyttet til Stovner og posten la ned virksomheten  22. mars 1997. 

Men før posten la ned virksomheten så rakk de å overta og pusse opp de lokalene som banken flytter i fra.  Nå har Odd Hall-Henriksen forlengst trukket seg tilbake og overlatt tannlegepraksisen til andre, men han er fortsatt gårdeier her.

En stund leide Furuset bydel lokalene til helsestasjon, men etter et par år ble også dette tilbudet lagt ned. En stund var det to private firmaer, Radioteknikk og Finanskompaniet som i tillegg til tannlegen som har sine lokaler her. Men i juni 2004 fikk tannlegen selskap av Høybråten fysikalske institutt som flyttet inn i første etasje. Radioteknikk og Finanskompaniet hadde gått opp i røyk.

Vardeheim.

Vardeheimveien som vi krysser fikk navnet i 1925 etter Høybråten småbrukerlags forsamlingslokale Vardeheim i nr 7.  Vardeheim, som var ferdig i 1916,  var lenge småbrukerforeningens samlingssted. Og ble fort, sammen med Folkvang, en av bygdas to storstuer.

De som ikke følte seg hjemme i arbeiderbevegelsen besøkte ikke Folkvang, de var mer knyttet til Vardeheim og aktivitetene der. 

Vardeheim var småbrukerforeningens samlingssted, og det ble nøye lagt merke til hvem som gikk hvilke av disse to stedene. Vardeheim eies i dag av Losje Haakon og brukes mye som selskapslokaler.

Vardeheim er storstue for møter, fester og ikke minst de intime jazzkonsertene som ble avholdt fra 1985. "Jazz på Vardeheim" er en liten, intim jazzklubb stiftet av lokale musikere fra Høybråten øverst oppe i Akersdalen, i 1985 i den ånd at det er gøy å spille jazz. Men helt siden krigen har det vært et jazzmiljø på Høybråten. 

Klubben drives helt på frivillig basis og musikerne opptrer uten avtalt honorar. Klubben er et samlingssted i Akersdalen, og mottok i 1997 Furuset Bydels Kulturpris for sitt arbeide. Det er vanskelig å beskrive stemningen på Vardeheim, den må oppleves. Men en ting er i alle fall sikkert, det svinger! 

Vardeheimveien hadde opprinnelig tilknytting til Strømsveien, men ble svingt mot Karl Andersens vei da den var ferdig i 1968. 

Da fikk Karl Andersen endelig en vei oppkalt etter seg, tre år etter sin død. På grunn av denne forlengelsen er veien skiltet med begge navnene.

I Vardeheimveien nr 5, på eiendommen Granheim, lå Fernerskolen som jo sammen med Hornfjellskolen var Høybråtens første skoler. Navnet Fernerskolen fikk den etter eiendommens første eier, Inga Sofia Ferner. Men dette leste vi om da vi besøkte Høybråten skole.

På Stovnergårdens grunn.

Det lille huset som sto innenfor gjerdet på høyre side i nr 87 når vi går videre nedover langs Høybråtenveien er borte forlengst. Men Mailund, som dette stedet het, var et populært sted for Høybråtenbefolkningen å sette seg ned en sommerdag. Det lille huset var en kiosk som hadde sin glansperiode mellom to verdenskriger. 

Kiosken hadde uteservering og sommeren og det kunne være opptil ti bord med krakker og stoler langs Høybråtenveien og innover på eiendommen. Det var Nils Eriksen fra Voss som sto for serveringen. Kiosken hadde det meste av kioskvarer, men også bløtkaker, kaffe og mineralvann. Etter den andre verdenskrigen var det slutt på kiosken. I stedet leide elektriker Tor Holmsen det lille huset til sin virksomhet..

Myrbakkveien som vi kommer til i bunnen av bakken fikk navn i 1925. Nybyggerforeningen foreslo først at veien skulle hete Vestliveien etter eiendommen Vestli. Men dette ble ikke godtatt av Akers veinavnkomite. 

Noen eiendom med navnet Myrbakk finnes imidlertid ikke, det nærmeste er Myrvang i nr 2. 

Vi har nå forlatt de gamle marker tilhørende Høybråten gården (Gnr 107), og kommet inn på Stovnergårdens grunn (Gnr 102).

I Høybråtenveien 82 var det nok et landhandleri som Eltun drev i årene 1923 - 1970, familien hadde også et annet landhandleri i Linjeveien. Og om ikke dette var nok så kunne en handle melk, pålegg, sukkertøy og sjokolade i Pettersens melkebutikk som var nabo i nr 84. Melken som ikke ble solgt, ble senere til pultost.

Bredes vei som går videre mot Starveien  fikk navn i 1951 etter J. Bredesen som eide Bredes vei 7 og 9. Også her var det noen som protesterte mot veinavnet. Men det nok alle har vært enige om, er at Høybråten Park som ligger til Bredes vei og Høybråtenveien er en perle. 

I den andre enden av parken finner vi Skogstien som fikk navnet sitt i 1925. Nybyggerforeningen foreslo først navnet "Pladsalleen" siden veien går langs den utlagte park. Men Akers veinavnkomite godtok ikke dette navnet.

Parken har stått til befolkningens disposisjon i flere generasjoner. Den ble tidlig gitt som gave til befolkningen av Anton Tschudi. Og har vært flittig brukt siden. Ikke bare til pokerspill som de voksne holdt på med rett etter krigen fra 1945 og utover, men også lek og moro for de mindre. 

På 1950-tallet var også parken arena for utendørsteater i flere år. Der kjente skuespillere spilte populære teaterstykker på en transportabel scene, mens solen gikk ned over Røverkollen. Bygdefolket møtte alltid trofast frem. Sporadisk var det også slike forestillinger på Lekeplassen på Stovner.

Siden 1986 har Høybråten velforening stått for parkkveld en dag hver sommer, der korps og annen underholdning har samlet store og små. 

På 1980-tallet kom tanken om en mer permanent arena og i 1988 ble scenen bygget på dugnad av velets medlemmer. Under scenegulvet er det møte- lagerrom og toalett.  Park- og idrettsvesenet fulgte opp med grusing og nye lekeapparater. Takoverbygget på scenen kom først i 1995. Parken har blitt et populært sted for beboerne.

Linjeveien som går vestover og faktisk tilbake til Haugenstua der turen vår startet, ble anlagt som privat vei i år 1921 av Høybråten nybyggerforening. Dette var en av betingelsene som jernbanen stilte for at det skulle bli jernbanestasjon på Høybråten. 

Denne veien ble først kalt Ralph Tscudis vei av beboerne i området. Ralph Tscudi bodde også i området og hadde overtatt utparsellering av tomter i området etter Anton Tscudi. Han var også med og finansierte denne veien. Høybråten nybyggerforenings første navneforslag var Jernbaneveien, men det navnet fantes også på Bryn så det ble ikke godtatt. Navnet Linjeveien ble så vedtatt i år 1925.

Høybråtenstien, en kort blindvei som går inn til venstre fikk navn i 1952. Opprinnelig, fra 1935, så ble veien først kalt Dvergstien.

Tschudiskogen.

Starveien som går sørover mot E6 ved Høybråtenkiosken fikk navn i 1925. Heller ikke her har veinavnet noen lokal opprinnelse. Star kommer fra det engelske stjerne, og det var nettopp en stjerne som en beboer hang opp i vinduet som skulle utløse navnet "Star". Nybyggerforeningen forslo først navnet Grenseveien, men det godtok ikke Akers veinavnkomite og ba foreningen finne en annet navn, og da ble det "Star". 

Starveien gikk opprinnelig inn til Tschudiskogen der også Ellingsrudelven og Steinbånn ble mye brukt av lokalbefolkningen. I Ellingsrudelven var det kulper hvor det var populært å bade. 

Kulpene hadde navn som Guttekulpen og Jentekulpen. Guttene hadde nok okkupert den beste kulpen som lå der hvor festplassen på Steinbånn lå. Jentene måtte over Strømsveien for å finne sin kulp. En kulp som var mye grunnere og leirete i bunnen, for her gikk elven gjennom jordet til Ellingsrud gård.

Steinbonn var også et sted hvor det tidligere var dans og moro, og var meget populær før 2. verdenskrig (1940-1945). Steinbonn var en gresslette med store partier med flate steiner som var brukbart å danse på hvis en ikke stilte for store krav. Men Høybråten sangforening gjorde store anstrengelser for at plassen skulle bli så attraktiv som mulig for danseglade mennesker. 

Først støpte de en betongplatting, senere så bygget de tregolv over plattingen. Steinbånn var også en populær vaskeplass for Høybråtens beboere. Det ble nok mange og tunge turer for husmødrene de første årene av 1900-tallet. Spesielt tungt var nok veien hjem med det våte tøyet.

Plassen Steinbonn lå ved sørenden av utmarka til Stovner gård på vestsiden av Ellingsrudelva i det som før 1975 het Tschudiskogen. Nå er hele dette området bebygget med Karihaugterminalen i sørøst og Starveien borettslag i nordvest. Tschudiskogen finnes ikke lenger. 

Borettslaget var en av det siste i bydelen da det var etablert i 1979. Starveien Borettslag har et variert tilbud av ulike boliger, fra 2-roms på 39 kvm. til rekkehus på 184 kvm. De vanligste er nok 2 - 4 roms leiligheter med middels høy standard.

Folk i bygda gikk ofte på dans, og om sommeren ble alle dansetilstelningene arrangert utendørs. Det var utendørs dansegulv med scene både ved Robsrud, (der hvor Statoilstasjonen på Lørenskog ligger) og senere på Karihaugen.  Siste dansefest på Steinbånn ble arrangert i 1952. For atkomsten var for tungvint, spesielt etter regnvær, så det ble arbeidet for å tilrettelegge et liknende anlegg på Karihaugen som lå på sørsiden av Strømsveien ( I dag Karihaugveien rett vest for Maxbo) Men nå drømte vi oss helt bort litt, det er best å komme videre.

Stovnerbrua.

Snart kommer vi frem til Stovnerbrua. Som siden den ble bygget i 1916, har vært hovedforbindelsen for biltrafikk mellom Høybråten og Stovner. Tidligere, altså før 1966, gikk det også å kjøre en personbil under jernbanen ved Haugenstua. Men i dag er den muligheten stengt. 

Da Stovnerbrua ble helt ferdig i år 1916 ble det endelig kjørevei til Høybråtenområdet den veien også. Og ble den viktigste veien for nybyggerne etter at Stovnerveien var bygget helt ferdig i år 1926. 

Bygging av Stovnerveien tok tid og veien ble ferdigstilt i etapper, der veien var ferdig frem til Tjonerudveien i år 1918, og først seks år senere var Stovnerveien ferdig frem til Haugenstuveien.  Derved hadde Stovner fått en brukbar vei til Lørenskog jernbanestasjon. Men bakken i Høybråtenveien fra Stovnerbrua til stasjonen var fremdeles i en elendig forfatning. 

Da den fremdeles besto av to bratte kneiker som gjorde det vanskelig for hestene å komme opp med tunge lass.

En av de første sakene til Stovner vel som nå var stiftet var nettopp å få rettet opp denne veien, og med et samarbeide med Høybråten nybyggerforening fra år 1927 ble denne veien etter hvert kjørbar.  

Når vi først er her kan vi ta en tur ned bakken og møter Ellingsrudveien og Nuggerudveien som går sørover. Dette er en av de første veiene som ble ferdige i bydelen. Bildet over viser Stovnerbroa i 1950. 

Bildet over viser Stovnerbrua i 2003.

Hygga tøffelfabrikk.

På den andre siden av Høybråtenveien går Langlibakken bratt opp mot Lundåsveien og videre til den stopper. Der hvor E-6 skjærer gjennom i dag lå huset til det danske ekteparet Martha og Per Christensen. Der startet de Hygga tøffelfabrikk og Per ble fort kalt Tøffel-Christensen. Men Per Christensen var alt annet enn en tøffelhelt. Da krigen kom til Norge i 1940 var han formann i samvirkelagets styre og ble snart en ivrig motstandsmann. 

Styrerommet til samvirkelaget ble mye brukt til illegale møter mm. Og hjemme i Langlibakken trykket han illegale aviser, noe som under krigen ble straffet med dødsstraff av tyskerne. Og det gikk galt til slutt. Natten til 10. juni 1943 gikk tyskerne til storaksjon og 20 personer ble arrestert den natten. Blant dem Per Christensen. Og han ble skutt på Trandum 6. september 1944.

Elvågavassdraget.

Etter at Robsrud (Lørenskog) jernbanestasjon ble ferdig i år 1904 ble det fart i utparsellering og salg av tomter på Høybråten fra år 1910, og dette bare akselererte de følgende årene. Et eget samfunn av jernbanefolk og arbeidere i andre yrker oppsto på vestsiden av Robsrud jernbanestasjon, der Nuggerudveien og Ellingsrudveien ligger i dag. Dette området som også innbefattet deler av Starveien, Langlibakken og Lundåsveien, var de første eiendommene som ble utskilt fra gården Øvre Stovner.

Nuggerudveien fikk sitt nåværende navn først på 1960-tallet etter at veien var ferdig utbygget, Elveveien som denne veien het fra år 1904 var bare farbar med trillebåre. Og vil sammen med de øvrige veiene i dette området for alltid stå som et vitnesbyrd på de første beboernes pionerånd. Der de gjennom mange tiår utførte en betydelig dugnadsinnsats med å sprenge ut fjell og drenere myrer for å få anlagt vei, vann og kloakk.

Men det samfunnet som var i ferd med å skape seg en tilværelse på kanten av myrområdet som var en del av Elvågavassdraget her vest for Lørenskog jernbanestasjon, ble ikke tatt inn i varmen hos den aktive nybyggerforeningen i denne første perioden. Noe som var mye av årsaken til at disse beboerne stiftet Tschudiskogen vel året 1926, en velforening som mye senere skulle bli til Høybråten velforening.

Et gammelt handelssted.

Landhandleriene og manufakturen som lå her er forlengst borte nå, i stedet er husene gjort om til boliger. Sjøberg drev handel i Villa Vardun i nr 130 fra 1927 og Bildet over viser Solbakken alle til høyre og Bjørnheimveien midt i bildet.frem til  1960. 

Det samme gjorde Kildal rett over veien i nr 117. Den første bygningen brant ned i 1952 og nåværende bygning kom i stedet og på slutten etter 1970 ble det bare drevet brusutsalg der. 

Det var i grunnen et lite senter her før 1960 da også Hveberg drev manufakturforretning rett  over butikken til Sjøberg. 

På bildet over hadde Hveberg det røde huset til venstre, som på bildet under er hvitt. Det er vanskelig å glemme den karakteristiske lukten av møllkuler med en gang en kom inn i denne forretningen. 

Knapper, kniplinger og bånd var stablet til langt opp under taket, mens store tunge stoffruller lå stablet i de nederste. 

Og dette medførte hasardiøse klatreturer på høye stiger for ekspeditørene hver gang det skulle hentes noe fra de øverste hyllene, og det skulle det som regel.

Kildal drev butikk i huset bortenfor, og Per Markussen har forretning lengst bort. Sjøberg og Café Vardun holdt til i huset til høyre. 

Før Sjøberg startet kolonialforretning var det Olga Bråten som drev Café Vardun i lokalet. Og i etasjen over hadde tannlege Kaare Gruner sitt tannlegekontor før Sjøberg overtok også de lokalene.

Per og Helga Markussen kom hit i 1950 og startet maling- og isenkramforretning i nr 115. Maling- og isenkramforretning har de sluttet med nå, men de fører fortsatt artikler for keramikk og hobbyvirksomhet.  

Etter at kommunen anla fortau foran bygningene ble kundegrunnlaget nesten borte fordi det ble vanskelig å parkere bilen utenfor. De fleste la ned butikkene og gjorde om lokalene til boliger.

Fylkesgrensen.

Da har vi kommet til kommunegrensen mot Lørenskog og fylkesgrensen mot Akershus. Bygningen til Lørenskog  jernbanestasjon ser vi rett i mot. Stovnergården har grenset til Elvågavassdraget under hele middelalderen og helt frem til 1900-tallet, da eiendomsgrensen til gården gikk langs Ellingsrudelven (Nuggerudelven) og nesten til Karihaugen. 

Nordre og Søndre Elvåga er to langstrakte vann i Østmarka som danner grensen mellom Oslo og Lørenskog. Vannene har avløp mot nord. Her starter Ellingsrudelva (også kalt Elvågaelva), som er den eneste elva i Oslo som renner nordover, og som ikke renner ut i Oslofjorden. 

Ellingsrudelva renner gjennom Langvannet, forbi Fjellhamar til Nitelva, Øyeren og Glomma. All øvrig nedbør til Østmarka renner sydover og ut i sjøen enten via Mosseelva eller Ljanselva. Husk at vannføringen var en helt annen før reguleringen! Her vi står ved bygrensen renner  også Tangerudbekken ut i våtmarksområde. 

I norsk folketro skal "nordrennende vann" gjøre godt mot alle slags plager. Synd da at ikke hovedstaden, som påtenkt, på et tidlig tidspunkt tok vannet sitt herfra. For da ville det ikke blitt så mye sykdom og elendighet i byen, ble det en gang hevdet! 

I dag er Elvåga drikkevannskilde for ca. 10 prosent av Oslos befolkning og vannkvaliteten tilfredsstiller EUs normer for godt drikkevann.

I Ellingsrudelva var det på 1800-tallet på det meste to sagbruk, et teglverk og en mølle. Det var sagbruksvirksomhet i dalen nordover fra Elvåga også lenge før denne tid. 

Etter vannsagenes oppfinnelse først på 1600-tallet, økte skogsdrift i Østmarka. De som drev sagbruk, måtte betale avgift til kronen. Maren Nilsdatter måtte i 1631 gi opp sin rett til å drive Elvågen sag, fordi avgiften var for høy. 

Grenseelva mellom Oslo og Lørenskog er åpen i hele sin lengde, bortsett fra kryssing i kulvert under Karihaugveien og motorveien Riksvei 159. 

Det er jevnt god turvei-/ turstiforbindelse langs eller nær elva, vekselvis på begge sider.  Veien fra Ellingsrud følger elva innover til du skimter nordspissen av Nord-Elvåga gjennom skogen. Herfra er det ca 1,5 kilometer igjen til du er framme på Mariholtet.

Robsrud gård som Stovnereiendommen grenset til drev også en mølle. Vi kan se rester etter mølla der det på begge sider av Ellingsrudelva, øst for Rv 163, er lagt opp stein. De fleste steder ser det ut som naturlige steinbredder, men noen steder er det tydelig lagt stein opp i mur. 

Det ligger ikke stein annet enn enkeltvis ellers langs elva i området. Murene har sannsynligvis blitt lagd i forbindelse med vannføring til en mølle som lå under Robsrud gård. 

Mølla er avtegnet på et gammelt håndtegnet kart fra 1887 som finnes i privat eie på gården. Murene ligger da ovenfor der hvor selve mølla var plassert. Selve mølla er det ikke spor etter. Murene er synlig langs elva ca. 100 meter.

Nå gled visst både vi og tankene vekk fra Høybråtenveien igjen. På det store bildet over ser vi Lørenskog jernbanestasjon øverst til venstre. Skjult bak trærne, som skimtes på bortsiden av fylkesskiltet, ligger huset til taxiholdeplassen, der den har ligget i alle år.  Denne taxistasjonen hadde egen telefonlinje fra Grorudsentralen for at folk fra Høybråten og Stovner skulle slippe å bestille rikstelefon for å bestille taxi herfra. Alle telefonsamtaler til nabokommunene før 1980 måtte bestilles som riks. Mellom stasjonen og taxiholdeplassen gikk Høybråtenveien før veien ble lagt om mot Østre Aker vei (riksvei 163) slik vi ser på bildet til høyre. 

Høybråtenveien fortsatte den gangen langs jernbanelinjen helt frem til undergangen til Haneborgveien som svingte brått til venstre. Denne undergangen var også veien til Framtia kino som sammen med Folkvang var bygdas kinotilbud. Men i 1997 ble det slutt for da brant hele huset ned til grunnen. 

Svakt til høyre gikk veien til Langvannet, mens Skårerveien hadde tatt av til høyre litt før. Her møtte vi forretningen til Yhlen på østsiden av veien før vi kom til Excelsior limfabrikk som satte sitt illeluktende preg på området før fabrikken ble lagt ned etter 112 års illeluktende drift i 1995. Bygningen til Yhlen befinner seg fortsatt i 2006 på nordsiden av Statoilstasjonen.

Til høyre i bildet over, som viser fylkesgrensen, ser vi kanten av Elvågavassdragets våtmarksområde, der vannstanden var vesentlig høyere før riksvei 163 ble ferdig på 1980-tallet, og som forandret mye på veisystemet her. Oversvømmelser av veien her skjedde av og til når det kom mye regn eller når det tinte om våren. Så det kunne bli en temmelig våt fornøyelse for togpassasjerene å komme seg hjem.  

Etter at Østre Aker vei (riksvei 163) ble ferdig er det undergangen under jernbanen som har overtatt dette problemet. 

Lørenskog jernbanestasjon.

Lørenskog stasjon ligger 14,15 kilometer fra Oslo S og 159,3 meter over havet. Stasjonen ble åpnet i 1857, tre år etter Hovedbanens åpning. På våren i år 1909 var det 8-9 passasjerer som sto og ventet på Lørenskog stasjon for å reise med morgentoget til Kristiania. Utover høsten hadde dette passasjerantallet øket til 30. 

Toget gikk fra Lørenskog kl. 05.40 om morgenen. De som reiste ofte kunne kjøpe billetthefter til tolv reiser som kostet 1 krone og 20 øre. Det var mulig for arbeidsfolk å reise inn til byen for å komme på jobb i tide nå da togene var fremme på Østbanestasjonen i Kristiania kl. 06.10.

Togforsinkelser hørte med til dagens orden da som nå. Men denne ruteforandringen var den som skulle til for at folk kunne bo i hyttene sine på hverdager. Og som førte til at det var mulig å flytte hit. For nå kunne folk nå jobben i tide.

Lørenskog jernbanestasjon har fått litt forskjellige farger på seg og ser så absolutt ikke ut som noe offentlig bygg. 

Denne stasjonsbygningen ble tegnet av arkitekt Paul Due for Hovedbanen, som den gang var et privat selskap. Paul Due var svært produktiv som jernbanearkitekt i perioden 1890-1910. 

Denne bygningen ble oppført i 1901, i jugendstil, som en variant av Dues typestasjoner for bergensbanen.  Det første navnet på Stasjonen var Robsrud, etter gården like ved. Men navnet kunne forveksles med stasjonen Roverud som lå ved Solørbanen. Så fra 1. mai 1909 skiftet stasjonen navn til Lørenskog jernbanestasjon.

For de aller fleste er stasjonsbygningen kjent som kulisse for Barne-TV-serien SESAM stasjon. Det er plattformsiden av stasjonsbygningen som er fargerik, baksiden har en mer nøktern fargebeholdning, med gult og grønt. Husets tak er halvvalmet, typisk for jugendstilens trebygninger, og er brutt av et par arkoppbygg med pulttak. Det postmoderne tårnet er bygget til på 1980-tallet.

Til jernbanestasjonen hørte også et stillverkshus, oppført i 1901, antagelig med Paul Due som arkitekt. Denne bygningen er havnet på Jernbanemuséet på Hamar.

Bygningen står igjen slik den ser ut på filmen. Mens togsettet som ble brukt under opptakene ble solgt til en privatperson i 2002.

Litt østenfor Østre Aker vei ligger Langvannet i Lørenskog som er nærmeste badevann for deler av bydelen. 

Og der er det mange fra Stovner som har fått en etterlengtet avkjøling gjennom årene. 

Større friområder, spesielt langs hovedvassdragene Ellingsrudelva, Langvannet og Fjellhamarelva er regulert og opparbeidet med badeplasser og turstier. Rett bak trærne på bildet ligger Robsrud gård, et område som Posten har kjøpt og hvor de vil bygge sin nye brevterminal. 

Dette er en sak som har engasjert og opprørt folk på begge sider av kommunegrensen i 2005 og 2006. Og som også vil få betydning for Langvannet og miljøet rundt.

Området har stor arkeologisk interesse da det er registrert flere boplasser fra stein- og bronsealder her. Det er ikke kjent mange funn fra Lørenskog, men de gjenstandsfunnene som er blitt gjort, er hovedsaklig steinøkser. 

To av steinøksene er funnet i nærområdet rundt Robsrud gård, den tredje på nabogården Skårerødegården..

Langvannet var en perle av et vann og bademulighetene var lagt godt til rette med stupebrett og en praktfull gressmatte som alle satte pris på. 

Ble folk tørste var det mulig å besøke kaféen som også var på stedet i mange år. Dessverre ble dette vannet kraftig forurenset på 1950-tallet og badetilbudet ble borte. Den største synderen var nok Exelcior limfabrikk som lå rett bortenfor Statoilstasjonen. Men det begynte også å bli tett med bebyggelse rundt vannet også. 

Men Lørenskog kommune har nå endelig greid å få vannkvaliteten tilbake tilnærmet slik det var før, og det ble satt ut ørret i vannet. Den første ørreten ble fanget der allerede for 30 år siden, og det virker som den trives godt. 

Det er fredelig og godt å sitte på en benk i skumringen og se utover vannet så vi mistriver ikke vi heller. Noe svever raskt over hodet vårt, det er flaggermus som holder til her i området. Flaggermusene er de eneste pattedyr som kan fly? 

Men la deg ikke skremme av nifse og blodige flaggermushistorier. Europeiske flaggermus slikker ikke eller suger blod, de lever utelukkende av insekter. En flaggermus kan spise over 3000 insekter på en natt?

På den andre siden av vannet, lenger øst finner vi en furu som er fredet. Svenskefurua ligger ved Langvannet  øst for rådhuset. Den er fredet og har fått navnet etter  svenskekongen  Karl XII som hadde sin kommandoplass her noen dager. Under den store nordiske krig i mars 1716, rykket  svenskekongen Karl XII inn i Norge for å innta Christiania. 

Etter  ca. en måned returnerte den svenske hæren via Østre Aker til Lørenskog hvor  tre gårder ble brent og hvor bøndene ble brannskattet. Fullt så fredelig var det ikke her en sensommer i 1944 heller. 

En dramatisk lørdagskveld.

En lørdagskveld 5. august 1944 gikk to ektepar sin vanlige kveldstur mot Langvannet nær Lørenskog jernbanestasjon. Tidligere på ettermiddagen var området fullt av tyskere, og folk fra Statspolitiet som besto nordmenn som hadde sverget troskap til den nye nasjonalsosialistiske ordningen.

Ved Jernbanestasjonen sto det vakter som kontrollerte hver eneste person som befant seg i området, men sent på ettermiddagen hadde alle pakket sammen og forlatt området. Da de to ekteparene nærmet seg vannet dukket det plutselig en blodig mannsperson i bare sokkelesten ravende ut fra et tornekratt ved veikanten. De skjønte etter hvert at dette var den etterlyste "forbryteren" som nazistene hadde vært på jakt etter hele den ettermiddagen.

Mannen som het Anders Ekanger hadde blitt arrestert tidlig samme morgen, da han etter å reist med toget til Bryn med 7000 illegale aviser som skulle leveres videre. Men i stedet for de rettmessige mottakerne var det Statspolitiet som dukket opp. Etter et brutalt forhør på Victoria terrasse hvor han ble slått og sparket, ble gikk ferden i bil opp til Lørenskog for å finne trykkeriet som skulle ligge der. (Bildet til venstre viser Victoria terrasse under krigen.)

Da han ble arrestert og påsatt håndjern hadde han fått lirket pistolen sin under baksetet på den bilen som transporterte dem til Victoria terrasse, og Ekanger ble snart klar over at det var den samme bilen som transporterte dem til Lørenskog.

Anders Ekanger ble sittende igjen i bilen uten håndjern da de to Stapofolkene gikk ut av bilen, noe som skulle koste dem livet. Ekanger fant igjen pistolen sin under setet og skjøt begge Stapofolkene bakfra. Han fikk tak i en sykkel og rømte fra stedet men etter en liten stund mistet han kontrollen på sykkelen og falt av. Han greide å komme seg i dekning i en grøft som lå skjult bak noen tornebusker og bringebærkratt, og her lå han stille i mange timer mens han registrerte den ståheien som nedskytingen hadde satt i gang.

Etter å ha fått forsikringer fra de to ekteparene om at nazistene hadde reist, satte han seg på sykkelen og syklet til noen venner som bodde på Høybråten. Der fikk han nattelosji på en låve i nærheten. Etter å ha ligget i dekning i noen uker på en hytte i Skedsmo, fikk Anders Ekanger hjelp til å komme seg over til Sverige.

Dette ble en lang tur over til nabokommunen, men det var vel verdt det? Vi sier takk for følget, og hvis du orker enda en tur, så inviterer vi til å følge tur 6, Øvre del av Stovner.