Den gamle og den nye Trondheimsveien.

Vi går en tur fra Grorud til Skillebekk og ser på gammelt og nytt underveis..

Tur 9

Fra å være en sti ble oldtidsveien fra 1600-tallet gradvis utbedret til å bli farbar for hest og slede på vinterstid, selv om veien etter våre begrep fortsatt så ut som en sti. Oldtidsveien som hadde fulgt Alnaelven østover ut av Oslo, brøt av nordover ved Kløftabakken. Der den skilte lag med en annen vei som gikk nordover til Grorud og fortsatte i traséen til Bergensveien forbi Steinbruvann (Stemmerudvann) til Hadeland og vestover til Bergen.

Utover 1700-tallet økte trafikken og handelen, og den gamle kongeveien som til da hadde  passert gjennom Stovnerbygda i mange hundre år ble for dårlig. 

Rundt år 1740 var alle veiene ut av Christiania beskrevet som i temmelig dårlig forfatning. Da år med hard trafikk hadde slitt hardt på disse veiene som fortsatt bare var oppkjørte stier. 

 

 

 

 

 Når våren kom og ellers når det var regnvær så gikk disse veiene i oppløsning. Mot slutten av 1600-tallet ser det ut til at en har gått i gang med anlegg av en ny vei over Gjelleråsen. Men fortsatt var ikke noen vei beskrevet på noen kart rundt året 1716 da kong Karl XII var på Romerike. En utvidelse av den gamle veien gjennom Kongedalen ble ansett som vanskelig på grunn av de høye knausene på begge sider. 

En ny trase mellom Karushøgda og Gjelleråsen (Lauåsen), ble derfor opparbeidet i årene 1762-1777. Flere av gårdene langs Trondheimsveien fikk et nytt næringsgrunnlag med skysstasjoner og skjenkestuer da denne veien sto ferdig.

 

 

 

 

 

 

 

Den første brua i sitt slag ble oppført på Trondheimsveien ved Borrebekk over Hovinbekken, og ble oppført av gråstein som en hvelvbro som var ferdig i år 1790. Flere broer av samme konstruksjon kan vi fortsatt se der Kalbakkveien går i bro over Alnaelven, Steinbro over Alna og en tilsvarende bro under Trondheimsveien ved Karen Platous vei. 

Dette forteller oss at den gamle Trondheimsvei gikk lenger sør enn dagens trase frem til Grorud torg, og kjørekara fikk en bratt bakke opp Grorudveien. Først på 1870-tallet ble veien lagt om.

Det var allerede i år 1684 utstedt forordninger av kronen, om at veiene skulle bygges høyere enn terrenget omkring. 

Og det var også forordnet at det skulle være grøfter på begge sider av veien, som minst skulle være 1½ alen i bredde og 1 alen i dybde. En norsk alen var 62,75 cm (2 fot eller 24 tommer). Men det så ikke ut til at disse forordningene hadde blitt tatt på alvor hos folk før fra 1790-årene.

 

 

 

 

 

 

 


Den gamle Bergensvei.

Den Bergenske kongevei hadde også blitt kjørbar  for hjulgående kjøretøy. Det er noe usikkert når dette skjedde. Antakelig først på 1700-tallet, men da videre på ny veitrasé av Trondheimsveien fra Grorud til Christiania i de gamle tråkkene etter den Bergenske kongeveien. 

Bergensveien var nå mye brukt av lasskjørerne fra Hadeland, som også her hadde en lang og bratt stigning fra Grorud og opp til Steinbruvannet. 

Kjørekarer og hester kunne der hvile ut, før de igjen kunne begi seg videre på dette platået med små og store vann på begge sider av veien. 

Bildet over til venstre viser Trondheimsveien og Grorud torg omkring år 1910. "Den Bergenske kongevei" ble fra år 1762 bygget for å erstatte den gamle Folkeveien ut fra Christiania. Men denne veien fulgte en annen trasé enn Den Trondhjemske kongevei ut av Oslo. 

 

 

 

Veien fulgte Lakkegata forbi Lakkegården (Tøyen), før den fulgte en tilnærmet trasé nordover sammen med den nåværende Trondheimsvei til Grorud. 

Kongeveien fortsatte Bergensveiens nåværende trasé forbi Steinbruvannet og frem til Skytta i Nittedal. 

Og så videre over Hadeland for der å følge et gammelt tråkk vestover til Bergen. 

Nedstigningen ned til  Skytta var bratt og det var derfor en stor risiko å begi seg nedover disse bakkene på isete veier. 

 

 

 

 

 

 

 

 

Den Bergenske kongevei ble påbegynt i år 1762, samtidig som det ble arbeidet med en ny vei på vestsiden av Stovnerbygda, for å erstatte den gamle utslitte veien gjennom Kongedalen. Og i år 1777 begynner den nye veien å bli ferdig. Bergensveien som farbar vei blir ikke nevnt før fra år 1798, og veien nevnes da som veien over Bjøraasen.

Veien over Bjøråsen

Denne veien er fortsatt en fin turvei, og oppover lia fra Skytta kan folk fortsatt benytte en imponerende tørrsteinsmur, som er et minne fra datidens veibygging.

Bildet under til venstre er fra Trondheimsveien ved Sinsenkrysset før utbyggingen. Bildet til høyre er fra den gamle Shellstasjonen på tidligere Grorud torv. I bakgrunnen til høyre i bildet skimtes den gamle restauranten som gikk under navnet "Kakkerlakk".

Den gamle Shellstasjonen på Grorud torv.

 


Plankekjørerne.

P. Chr Asbjørnsen skildrer i sin novelle "Plankekjørerne" ganske typisk hvordan disse plankekjørerne var, og hvilke tilstander som var på veiene i den tidsperioden. 

Denne novellen omtaler Hadelendingen og skjenkestua ved Borrebekken som også lå langs Trondheimsveien, men som nabo til Linderud gård.

Bildet til venstre er et litografi av PN.Arbo,  og de første to avsnitt begynner slik:

"Reiser man om vinteren opp gjennom noen av de bygder i vårt land som har en livlig trelastkommers, kan man knapt unngå å støte på bord- og plankekjørere. Det er ikke noe fornøyelig bekjentskap. De staup og render de huler ut i veien med sin uvørne kjørsel og de tunge lassene sine, kunne være leie nok - det blir slingring og velting alt i ett. Men det er ingen ting imot å møte disse vinterveienes tyranner selv, når de sperrer ferdselen i rekker på tredve, firti, femti lass.

Den reisendes rett og velvære vedkommer ikke bordkjøreren mer enn den planken som ennu ikke er skåret, eller det brennevin som ennu ikke er brendt. Han tar en hvil midt på veien og sperrer den så lenge han finner det for godt. Ferdesfolk får ta til takke med snefonnene langs veikanten, hvis de ikke drister seg til å gjøre krav på litt av den halve veien de har lovlig rett til. Men by ikke bordkjøreren knubbete ord ved en slik leilighet. Da er han like så ferdig med neven, som han er tilbøyelig til fred og rimelighet når han blir buden på en pel brennevin. Men mindre må det ikke være; under hans utrivelige, slitsomme liv blir brennevinet både mat og drikke og klær for ham."


Den gamle Trondhjemsvei.

Den gamle Trondhjemsvei slynget seg bortover foten av Ravnkollen og Romskollen formet etter terrenget. Det ble ikke flyttet unødig på fjell og jordmasser for å anlegge rette strekninger, det var hesten som bestemte traséen. 

Over Gjelleråsen ble veien liggende mellom Lauåsen i sør og Karushøgda i nord. Deler av denne gamle veien er i bruk fortsatt i dag der veien tar av fra Trondheimsveien ved Skillebekk. Og det er fortsatt en brukbar spaservei fra toppen og helt ned til Lahaugmoen. 

Denne veien var bratt og smal, og fortsatt så var det minimalt med grøfter for å drenere bort vann, spesielt ille var det på vestsiden og oppe på Høgda. Det medførte at vannet rant i strie strømmer nedover de bratte bakkene når det regnet. Og det er også beretninger om disse fæle bakkene med store steiner som rullet og ramlet under beina på folk og hester. 

Om vinteren var det glatte issvuller som gjorde det vanskelig for både hest og kjørekar å holde seg på beina, så det har nok vært litt av en utfordring for både hest og kjørekar å forsere disse stigningene på hver side av åsen.

Nær toppen av bakken på sørsiden kan vi fortsatt se spor etter en vanndam som forsynte både hest og kjørekar med leskende klart vann etter en strevsom økt opp de bratte bakkene. 

Men i dag er det bare et myrhøl tilbake. Disse bakkene fikk også navn der den første bakken het Bonkallbakken, men litt lenger opp het det Klorabakken fordi hestene måtte klore og skrape med hovene for å få fotfeste. På østsiden ned mot Lahaugmoen var bakken noe bedre da veien er bygget opp av steinmurer som ikke holdt på vannet, men drenerte vannet vekk fra veien.

 

 

 


Nitsund.

Veien fortsatte mot Nitelven der ferdefolkene måtte vade over på det grunneste partiet ved Nitsund. Vadestedet over Nitelven lå omtrent der Trondheimsveien går i bru over elven i dag. Senere ble det et ferjeleie der hvor ferjemannen staket de reisende over på en flåte. Vel over elven etter å ha betalt sin sundtoll kunne ferdefolket fortsette videre gjennom Romerike og nordover. 

Slik fløt Nitelven der som en barriere inntil det i år 1779 ble bygget ei trebro over elven. For det var ikke mulig å krysse elven når isen var i ferd med legge seg om høsten. Eller gå i oppløsning om våren.

Bro over NitelvenLahaug gård ble skysstasjon og gjestgiveri omtrent samtidig som den gamle Trondhjemsvei ble ferdig i år 1779. 

I år 1838 kom det et lite handelssted også der. Det gamle ferjeleiet over Nitelven ble erstattet av en trebro som gjorde tjeneste frem til år 1877. 

Kjellerholen bru var da ferdig ved den nye Trondheimsveien som ble bygget i årene 1872-1878. 

Ved Nitsund som ferjeleiet og den gamle trebrua het, lå det et gjestgiveri som var etablert allerede i år 1666. Bygningen brant ned i år 1870, men murene kan fortsatt sees på stedet.

Fra brenneriene som det var mange av rundt Mjøsa, kom det karavaner av 20-30 store tunge kjerrer lastet med brennevinstønner. Og fra sandtakene på Romerike kom det kjørere med sand, et produkt som det bare ble større og større behov for etter hvert som bygningene i Oslo ble oppført i mur og betong. 

En tur med hest og kjerre fra Eidsvoll til Christiania og tilbake igjen, kunne ta opptil to dager selv etter at veien var ferdig, disse forholdene gjorde at de fleste syntes at det fortsatt var best å frakte ting midt på vinteren da alt var frosset.

Store og tunge vogner kjørte seg fast og sank ned i gjørme eller leire ofte opp til navet, og trafikken kunne korke seg fullstendig. Hver bygd hadde også sine egne spesialiteter som de dro til torget for å selge. 

Og var det ikke fullt av plankekjørere eller lass med stein, kunne det godt være at en bonde var på vei med en krøtterflokk som sperret veien. Kuer var et vanlig syn på veien og det kunne påtreffes flokker med kuer langs Trondheimsveien helt frem til 1950-tallet. En trafikktelling i år 1840 viste at det på ett år passerte 120 000 hestelass på denne veien, en vei som i gamle skrifter ble beskrevet som en vei med fæle steinete bakker hvor en måtte regne med store issvuller om vinteren.

Gjelleråskrysset 1950I år 1824 ble navnet kongevei erstattet med betegnelsen hovedvei, eller som det mer korrekt het den gang; "Almindelige Lande- og Postveje". 

I år 1879 ble navnet "Den Trondhjemske kongevei" erstattet med Trondhjemsveien, et navn som den fikk beholde frem til 1870-årene, da den nåværende traseen rundt Karushøgda ble opparbeidet.

 Fra da av ble de traseer som ikke ble borte under nyveien hetende Gamle Trondhjemsvei. Og tidligere riksvei til Hadeland og Bergen som til nå hadde gått fra Grorud og nordover forbi Steinbruvann og Røverkollen, ble i år 1873 lagt om til nåværende trasé over det stedet som i dag feilaktig kalles Gjelleråsen.

 

 

 

 

 

 

Dette var historien om Trondheimsveien i grove trekk. La oss nå se litt på steder som lå langs veien i vår bydel.

Trondheimsveien fra Romsås gård til Bonkall gård

Bildet viser Sveiva i nederste billedkant, Rommiskolen midt på, Rommibakken og Rommigården til høyre. Lenger bak ligger Bånkallenga på venstre side av veien og Bånkall gård lengst bort.


Romsås gård.

Ved Trondheimsveien 531 på hjørnet av Fossumveien der nye rekkehus har overtatt grunnen i dag lå Romsås gård. Gården har eksistert fra før 1500-tallet til den ble revet i år 1970. Våningshuset ble stående igjen på stedet, og det var lenge planer om å benyttet dette huset som et grendehus for den nye bebyggelsen. Dessverre brant huset ned før det ble tatt noen avgjørelse.

Romsås gårdGården hadde skogteig på områdene ved Emanuelfjell, Ravnkollen og østsiden av Steinbruvann til Røverkollen. Oppført i 1550-årene som Hovedøya klostergods. Kronen solgte gården i år 1663. Med 400 mål dyrket mark og 1500 mål skog var Romsås gård en av de store gårdene i Østre Aker da gården var på sitt største. Romsås ble tidligere skrevet Raumsass.

Romsås gård var det eneste skiftested og gjestgiveri Aker i år 1779. Denne store praktbygningen hadde på 1800-tallet mange i sitt brød. På begynnelsen av 1800-tallet var det Ole Hansen som var gjestgiver og bonde. Han drev virksomheten sammen med sin hustru Kari Olsdatter. Hans far og fire yngre søsken bodde også på gården og hjalp selvfølgelig til etter evne. Men i tillegg hadde Romsås gård to innejenter og to gårdsgutter i sin tjeneste. Romsås drev skysstasjonen og gjestgiveriet frem til ca. år 1900, og da var det 11 mennesker som var sysselsatt og bodde på gården.

 

På 1600-tallet ble det bestemt ved kongelig forordning at det skulle være gjestgiverstasjoner for hver annen mil langs riksveiene. Bøndene i bygdene var pålagt skyssplikt, denne plikten  som var meget gammel, ble pålagt bøndene allerede på 1100-tallet, for å skaffe kongen, biskopene og andre høyere embetsmenn samt adelen fri skyss.

Også Prins Christian Frederik som ble valgt til konge for noen måneder av riksforsamlingen på Eidsvoll i år 1814, sto en vårdag i slutten av mai samme år, og ventet på skyss utenfor Romsås gård. 

Det var sjølveste Mathiesen godseieren på Linderud gård som den gangen skulle hente den nyvalgte kongen. Og samme året på sensommeren, en stund etter at Mossekonvensjonen var undertegnet i august. En avtale som også medførte at kong Christian Frederik måtte gi fra seg tronen igjen, reiste kong Karl Johan gjennom Stovnerbygda. Også kong Karl Johan stoppet og tok en liten pause på Romsås gård, før kongen og hans følge reiste videre.

 

 

 

 


Sveiva landhandel.

Sveiva landhandel ble bygget som bolighus i år 1898. Et par år etter ble det innredet egne lokaler i første etasje. Deretter startet en landhandel som i alle år skulle opprettholde virksomheten med den opprinnelige landhandelprofilen frem til år 1992. Sveiva var den første landhandel i Stovnerbygda og ble også benyttet av folk fra gamle Stovner. Sveiva landhandel hadde tilbud om utkjøring av varer med hest og Sveiva landhandel vogn en gang i uken. 

Men det var den gang som nå, en vil helst møte fram og se hva en kjøper. Og den eneste måten å få bestilt varer på var å få sendt et bud, for telefon var ikke bygda velsignet med ennå.

At det ikke var noen landhandel på dette stedet som de siste hundreårene var preget av stor trafikk tidligere har sin naturlige årsak. 

Det var tidligere en lov om handel som ikke tillot handel utenfor den gamle bygrensen. Så langt tilbake som i år 1299 ble det påbudt at all handel skulle foregå innenfor bygrensen. 

Det var også nødvendig å være borger av byen for å få lov til å drive handelsvirksomhet. Først ved handelslovene av 1842 ble det anledning til å selge visse varer utover bygdene. Senere kom det mer liberale bestemmelser om slik bygdehandel.

Tungt og kaldt kunne det også være å gå til Sveiva for de som bodde østsiden av Fossumdalen, spesielt om vinteren når snøen lå i tykke lag på veien. Eller det hadde dannet seg en diger snøfonn ved storsvingen etter nattens nordøstkuling. 

Hestene som hadde dratt snøplogen for noen timer siden, sto nå i stallen for å hvile ut til kvelden. For da måtte hester og folk ut igjen. Og hvis det snødde eller blåste kraftig måtte mange av bøndene i området stille med spade for å måke for hånd.

Sveiva landhandel hadde tilbud om utkjøring av varer med hest og vogn en gang i uken. Men det var den gang som nå, en vil helst møte fram og se hva en kjøper. Og den eneste måten å få bestilt varer på var å få sendt et bud, for telefon var ikke bygda velsignet med ennå. 

Om sommeren var det en liten forandring i hverdagen for Stovnerfolk å komme til denne butikken som lå inntil hovedveien. Ved siden av butikken lå et ei smie. 

Her bodde Martin Svendsen eller Martin Smed som han ble kalt. Og en smed var det alltid bruk for når hestene skulle bli skodd. Da bilene overtok helt ble smia lagt ned og Martin Smed flyttet.

Å kunne sitte en stund på trappa og nyte en nyinnkjøpt kjellerkald Citronlemonade en varm sommerdag var nok et kjærkomment avbrekk fra hverdagen. Mens en ventet på neste ekvipasje som kom kjørende langs riksveien. 

Bare for å se andre mennesker en stakket stund, før en ruslet tilbake til pliktene igjen. Men det var ingen stor fornøyelse når det kom en bil hvis det var tørr veibane, for støvet fra grusveien virvlet til alle kanter selv når bilen passerte i moderat hastighet.

Navnet Sveiva skal oppstått av at plassen lå i en sving ved veien. Sveiva var tidligere også en husmannsplass under Rommen frem til slutten av 1800-tallet. Ved siden av butikken lå et ei smie. Her bodde Martin Svendsen eller Martin Smed som han ble kalt. 

Og en smed var det alltid bruk for når hestene skulle bli skodd. Da bilene overtok helt ble smia lagt ned og Martin Smed flyttet. Og bussene overtok skyssvirksomheten. Norsk Trafikk A/S startet den første bussrute fra Kristiania til Nittedal i 1922.


Rommiskolen

Rett nord for Sveiva ved Trondheimsveien 557 ligger den gamle Rommiskolen som ble  benyttet til skolebygning fra år 1860. Denne gamle bygningen sto for fall da huset i mange år bare var et utleieobjekt fra kommunen.

Groruddalen historielag og Stovner bydelsforvaltning fikk grepet inn og overtok dette huset. 

Det ble dannet en stiftelse som deretter satte i gang med å restaurere huset på dugnad. 

Nå står bygningen igjen der i sin gamle stil, som et monument fra over hundre år tilbake. Da en ny skolelov krevde faste skolebygninger.

 

Fine lokaler i Gamle Rommen skole.

Lokaler bestående av et stort rom, ett grupperom og lite kjøkken. Kjøkkenet hadde mulighet for enkel matlaging, men til selskaper ble det anbefalt å bruke cateringbyrå. 

 

I det store rommet var det mulig å dekke til 25 – 40 personer, avhengig av bordoppsett, og det fantes dekketøy til 50 stykker på huset. I forbindelse med møter var lerret tilgjengelig, og det var også mulig å låne projektor, overhead og whiteboard.  

 

 

Lokalene er fylt av historie, og kunne skapt en perfekt ramme rundt for eksempel konfirmasjon, bryllup eller barnedåp. Det er gode muligheter for parkering i direkte tilknytning til lokalet.  

 

Men driften av den gamle skolen ble overtatt av Omsorgsbygg Oslo KF, som krevet bydelen for Kr 400.000 i året i husleie. Dette syntes Bydelsutvalget var for dyrt og sa opp leieavtalen i 2007, dette til stor skuffelse for ildsjelene.

Stiftelsen Gamle Rommen skole har lagt ned til sammen 2500 dugnadstimer for å ruste opp Bydel Stovners kulturminne. 

I tillegg er det stiftelsen som har samlet inn midler fra ulike instanser for at bygget skal være i den stand det er nå. 

Nå frykter de at alt det frivillige arbeidet kan være bortkastet. Nå sklir bygget ut av hendene til bydelen, og hvem vet hva som skjer med bygget framover.

 


Rommibakken.

Ved siden av Rommiskolen,  ved Trondheimsveien 565,  lå Søndre Rommen, eller Rommibakken som den het til daglig. Gården ble utskilt på 1850-tallet. Steinhoggeren Ole Kristiansen kjøpte gården som han senere utvidet slik at gården til slutt hadde 100 mål innmark. Hans hustru het Karen Rommen og var fra Rommi. 

Både steinhogging og jordbruk var næringsveien. De drev mest med griser. Men drev også skjenkestue på 1800-tallet. Karen og Ole fikk 7 barn, 4 jenter og 3 gutter. 

Eldstesønnen Harald bygget seg en gård der Rommen skole ligger i dag (Nordre Rommen eller Holen som den også het). 

Yngstesønnen Ivar overtok denne gården mens den mellomste, Bertrand giftet seg og kjøpte Vestli i år 1913. Våningshuset bygget i Sveitserstil har stått ubebodd her inntil Trondheimsveien de siste årene. 

Vinteren 1996/97 begynte noen å planlegge å bruke huset til ungdomsformål. Men natt til den 28. mars 1997 ble denne bygningen totalskadd av brann. Og da var det slutt på Rommibakken.

 

 


Steinhoggerne.

Langs Trondheimsveien fra Grefsen til Gjelleråsen var det flere steinbrudd og steinindustri. Thorbjørn Kristiansen Disse steinbruddene ble startet først på 1800-tallet. Det var på denne tiden byen Kristiania utviklet seg, og byggevirksomheten var stor. 

Behovet for stein økte sterkt, og den rødlige steinen som fikk navnet Grorudgranitt, ble i 1870-årene meget etterspurt som byggematerialer.  Grorudgranitten finnes fortsatt i mange byggverk. 

Bergarten som har en krystallisk struktur og består av feltspat, er massiv og hard, og den sprekker lett opp i blokker.

Granitten er også kalkfattig og var derfor meget anvendelig til kar for syreholdige væsker. Også svære siloer ble bygget av granitt på grunn av syrebestandig materiale. 

I Europa er fjellet mer kalkholdig, så mye av granitten ble eksportert. Steinbrudd og steinhogging ble også næring for folk på Stovner. Og steinvirksomheten hadde sin største periode i 1880-årene da veinettet gradvis ble bedre. 

En del svensker var også antatt i arbeidet i en periode. En del av disse var innlosjert i boliger på Grorud, og på en del gårder på Stovner. Etter år 1920 ble behovet for stein noe redusert, da en begynte å bygge hus i betong. Bildet til venstre viser en av de to siste steinhoggerne i bydelen, Thorbjørn Kristiansen, i arbeide. Broren Aasmund Kristiansen er avbildet under.

 

 

 

 

 

 

Bortimot 200 mann skal ha vært sysselsatt langs Trondheimsveien mellom Årvoll og Stovner når virksomheten var på sitt største. Steinhoggerne måtte holde på til langt på kveld for å Aasmund Kristiansen tjene nok til å få endene til å møtes, og når mørket kom på var det å tenne parafinlampene, og fortsette arbeidet.

Skulle de tjene litt ekstra måtte de holde på til midnatt og enda lenger. Steinen ble fraktet med store kjerrer om sommeren, og med hest og slede om vinteren.

Steinkjørene ble regnet som landeveiens konger der de kom etter veien med de store hestekjøretøyene sine. De terroriserte ikke de veifarende slik som plankekjørerne gjorde i tidligere år. 

Men steinhoggerne ble også regnet som tøffe og hardbarkede karer som det også var vanskelige å bryne seg på, og hvis noen prøvde seg med tull måtte de ta konsekvensene. 

Og var de heldige slapp de med en ørefik eller et "blått øye". Hver steinkjører gjorde to vendinger til byen hver dag, så de syntes ofte i trafikken. 

Sosialt hadde bøndene høyere status enn steinhoggerne, selv om enkelte bønder etter hvert begynte å kombinere steinhogging og gårdsdrift. Det hendte nok at steinhoggere og bønder kunne ryke i tottene på hverandre, spesielt etter at  de hadde fått en dram innabords ved et av skjenkestedene.  Det var ofte de ugifte som var mest hissige, de som var gifte hadde nok andre ting å bedrive den korte fritiden med enn å fly på skjenkestuer.

Grorudgranitten har også blitt brukt som byggematerialer ved Slottet i 1820-årene. Og Grorud Steinbrudd og Bonkallstubben kirke ble selvfølgelig også oppført av Grorudgranitt da den ble bygget på starten av 1900-tallet, etter sterkt press fra lokalbefolkningen. 

Arkitekten hadde opprinnelig planlagt å bygge kirken av tegl. Løvene på Løvebakken utenfor Stortinget er også laget av Grorudgranitt fra dette området. 

I år 1963 fikk Frantzefoss bruk konsesjon til å drive steinbrudd og betongfabrikk ved Bonkall.

Og fra år 1968 var de i drift. Firmaet har på en måte modernisert og videreført steinbrudd virksomheten på Stovner, om enn i en mye større skala. Men firma Grorud granitt A/S har videreført steinbruddtradisjonene på tilnærmet den gamle måten, der de utøver sin virksomhet med steinbrudd i Trondheimsveien 615.

 

 

 

 


Steinhoggerslavene på Akershus festning.

Stortingsløvene som har sin plass foran Løvebakken utenfor Stortinget er et resultat av to  flittige slavers arbeid. De to skulpturene er laget av Grorudgranitt. Den ene het Gulbrand og var satt i tvangsarbeid for mord, ran, tyveri og falskmyntneri. Den andre het Sivert og var satt i tvangsarbeid bare for et mindre tyveri. Billedhogger Christopher Borch hadde lært opp disse slavene, og hadde selv utført modellen av løvene som var ferdige i år 1865.

StortingsløvenMye av steinen fra Grorud og Stovner havnet på Akershus festning. Ikke for å utføre noe byggearbeid på festningen, men for å levere råmaterialer til slavene som var innsatte på festningen. 

Det var fanger på Akershus festning tidlig fra år 1375. Men fra år 1726 ble store deler av festningen brukt som landsfengsel for kriminelle som hadde fått sin dom. 

Fangene ble benevnt som slaver og hadde steinhoggeri som hovedbeskjeftigelse. Det ble hogget bygningsstein, gatestein og gravstøtter. Og helt frem til år 1845 arbeidet slavene ofte ute i byen, hvor de ofte satte på plass denne gatesteinen (brosteinen) som slavene selv hadde hogget til.

De var ofte å se på vandring til og fra festningen der de subbet av sted med fotbeslag og jernlenker. Den monotone klirringen og rasling i kjettinger hørtes lang vei, der de beveget seg frem med tomme blikk. Når de var ferdige med dagen utpå kvelden var det vann og brød som var den maten de hovedsakelig fikk servert, men det vanket og litt suppe en gang i blant. 

Ved siden av slavene gikk det hele tiden bevæpnede vakter som ble kalt "Gevaldigere" og passet på. Gevaldigerne hadde bolig der de bodde med hele familien i en bygning som lå i Myntgata 3, rett bak Oslo militære samfunn. Denne bygningen er revet nå.

Det var også ofte at disse slavene også ble brukt til forskjellige gjøremål hos private borgere, men fortsatt ledsaget av vakter og påsatt lenker. Disse slavene ble i perioder benyttet til steinhogging utenfor festningen, og disse har vært benyttet også langs Trondheimsveien. 

I følge Thorbjørn Kristiansen fra Rommen gård som drev med steinbrudd på Rommen og Bonkall satt mange folk igjen med det inntrykket at det å være steinhogger var det samme som å være slave. Så sent som i år 1931 da han begynte på skolen fikk han spørsmål fra klassekameratene om far hans var slave.

Noen berømte slaver fra denne tiden var Gjest Baardsen, den legendariske tyven som ble en slags helt blant husmenn og fattigfolk, men hatet av rikfolk. Gjest Baardsen var slave på Akershus i 18 år etter utallige eventyr og atskillige rømninger fra mindre fengsler i det ganske land. 

Også Ole Høiland var en beryktet kriminell på den tiden som også stadig rømte fra mindre fengsler, hans største kupp var å røve Norges bank for 256.000 kroner året 1836. Han ble også plassert på Akershus til slutt, men han hengte seg da han ble tatt etter tredje gangs rømning fra Akershus festning.

Nå kom vi virkelig langt ut av kurs så vi prøver å komme tilbake til sporet igjen, om ikke visuelt eller fysisk så iallfall mentalt. Men det er jo litt morsomt å kikke tilbake slik det en gang var her.


Tokerudveien.

En atkomst over dalen til Tokerudveien gikk herfra  ved Rommibakken ned en lang bakke der den passerte nord for plassen Nordre Rommen. Rommen skole ligger rett sør for de gamle tuftene som nå er dekket av golfbanen i området. 

Veien gikk over Tokerudbekken til tunet på Midtre Tokerud gård (Aasumb) før den der svingte brått til venstre.

 Ved Tokerudbekken på vestsiden har det tidligere ligget en husmannsplass under Rommen. Plassen Lakkebakken var avmerket på kart fra år 1800, men 70 år senere var denne plassen borte fra kartet.

Veien fra Trondheimsveien til Tokerudgården ble anlagt senere enn resten av Tokerudveien. Først rundt 1780-tallet er denne veien påbegynt. Og det var helt her oppe ved Trondheimsveien melkerampen til Tokerudgårdene sto, så de hadde et stykke å kjøre over jordet for å få levert melken.

 

 

 

 

 

 

 

 


Rommen Øvre (Rommigården). 

På den andre siden av veien til Tokerud lå Øvre Rommen. Gården lå ved Trondheimsveien 567 og hadde egentlig navnet Rommigården. Drev skjenkestue rundt år 1800. 

Nå har vi vel snakket om så mange Rommengårder at det begynner å bli vanskelig å følge med.  

Normalt så kan en ofte så gårdens bruksnummer for å få en viss peiling på rekkefølgen når gårder er utskilt fra hovedbølet. 

Når vi da ser at denne gården hadde Gnr 97 Bnr 13/21 skjønner vi at vi fortsatt er på en gård utskilt fra Rommen som lå der BBS og Grorud brannstasjon ligger. Men nå vi ser i matrikkelen så har denne gården Gnr 97 Bnr 2 og 3. Bnr 1 som oftest tilhører hovedbølet er det Holen som har, og Holen er en av de siste gårdene som ble utskilt så det er lett å bli forvirret. Se også sidene om gårder.

 

 

 

 

 

 

 


En trafikkert vei.

Hele dette området langs Trondheimsveien kan fortsatt fortelle om tidligere tider på Stovner, og ved å vandre langs denne veien kan vi sammen med litteraturen sette oss flere hundreår tilbake i tiden. På 1700-tallet lå denne delen av bygda fredelig i bakgrunnen for trafikken langs Haugenstuveien og oldtidsveien. 

Rundt år 1762 begynte anleggsvirksomheten med den nye traseen mellom Karushøgda og Gjelleråsen. En vei som var ferdig i år 1778. Først i år 1873 ble Trondheimsveien omlagt til sin nåværende trase.

Trafikken ble etter hvert stor på denne smale svingete veien. En trafikktelling i år 1840 viste at det ett år passerte 120.000 hestelass på denne veien. Og snart kom det opp mange hvile- og skjenkesteder etter veien. Allerede ved Kaldbakken begynte disse hvilestedene som er beskrevet som steder fylt med fluer, kaffeduft og gammel tobakksrøyk. 

Brennevin hadde kjørekarene med seg fra byen, og "den svarte kaffedoktor" ble svelget i store slurker mens skråtobakken dampet fra de korte krittpipene. Langs Trondheimsveien var det med passende avstand satt opp vanningstrau som var laget av granittstein, så både hest og kusk kunne slukke tørsten på sin ferd.

På Stovner var det gårdene langs denne nye veien som ble skysstasjoner og gjestgiverier de neste 150 år. Gårdene Romsås, Rommibakken og Bonkall hadde tilbud til veifarende folk i flere generasjoner. Langs Trondheimsveien var det også med passende avstand satt opp vanningstrau laget av granittstein, så både hest og kusk kunne slukke tørsten på sin ferd. 

Lenge var det bønder som reiste denne veien, men fra førstningen av 1800-tallet begynte det en ny type kjøring. Plankekjøringen ble det mer eller mindre slutt på etter at jernbanen var ferdig i år 1854. 

Trondheimsveien hadde det siste halve århundre av 1800-tallet stort sett vært dominert av steinkjørerne, sandkjørerne og bønder med høylass og krøtterflokker. I tillegg til all transport av varer, reiste det også konger, embetsmenn, adel, prester og byfolk gjennom bygda. Og en må regne med at disse også hadde behov for en pause og stoppet ved en av skjenkestedene for å få noe å varme seg på. 

1900-tallet bød på store dramatiske omveltninger i trafikken på veiene, da kjøretøy drevet Fra Sveiva landhandel med bensinmotor begynte å vise seg her i landet, den første bilen kom til Norge i år 1898. 

Nå utgjorde ikke de første personbilene noe stor trussel for hesteskyssen de første årene, annet enn å skremme både hest og kusk, der de kom kjørende på hullete grusveier. 

Ikke var biltrafikken så stor heller i begynnelsen, første året i 1899 var det registrert 2 biler i Norge, og i år 1910 var antall biler økt til 320. En av de første bilene på Stovner var en lastebil som C. O. Berntzen anskaffet i år 1923.

Først i år 1930 begynte biltrafikken å konkurrere med hesteskyssen, antall biler hadde det året kommet opp i 28.537 personbiler og 17.941 vare- og lastebiler her i landet. Bilene hadde ikke så kraftige motorer og kjølesystemene kunne ha vært bedre, så de små motorene ble ofte overopphetet. 

Det var derfor et vanlig syn å se dampskyer fra kokende kjøleveske etter en tur oppover Trondheimsveien, så hestene fikk nok også konkurranse om vannet foran de mange vanningstrauene langs veien. Men selv om bilene tok over på veiene etter hvert, var hestetransportene vanlig å se på Trondheimsveien helt frem til midten av 1950-årene.

Plankekjøringen ble det mer eller mindre slutt på etter at jernbanen var ferdig i år 1854. Trondheimsveien hadde det siste halve århundre av 1800-tallet stort sett vært dominert av steinkjørerne, sandkjørerne og bønder med høylass og krøtterflokker. I tillegg til all transport av varer, reiste det også konger, embetsmenn, adel, prester og byfolk gjennom bygda. 

Og en må regne med at disse også hadde behov for en pause og stoppet ved en av skjenkestedene for å få noe å varme seg på. 


Bonkallenga.

Bonkallenga som fortsatt har fått beholde våningshuset intakt, står ennå langs Trondheimsveien gul i fargen. Og var også et hvile- og skjenkested for veifarende helt frem til år 1931. Den siste vertinnen på Bonkallenga het Marie Olsen som drev stedet i hele sitt voksne liv.

Etter år 1912 var Bonkallenga den eneste hvilestua i sitt slag i Østre Aker. Bonkallenga ble av kjørekarene omtalt som det varmeste hvilestedet. Her kunne de sette fra seg vognlasten utenfor uten å være redd for å bli bestjålet. Overnatting kostet tre skilling om vinteren, om sommeren var det litt rimeligere da kostet det bare to skilling. Smørbrød kostet ti øre.

Bonkallenga i dag.

Bonkallenga i går


Alle hus og hytter hadde navn.

Det ble etter hvert utskilt og solgt mange tomter langs Trondheimsveien av Romsås- og Bonkall og Rommengårdene. Det ble bygget hus på alle disse tomtene som sammen med eldre plasser skiltet med hvert sitt navn på eiendommene. Gate og veinummer var for anonymt.

Vestberg, Rommihagen, Solheim, Smeby, Solli, Fjeld, Sandbakken, Nordbråten og Sydbråten for å nevne noen av eiendommene solgt av Rommen gård. På Bonkalls grunn lå Myra og Østli. Sørover mot Grorud på grunnen til Romsås lå bl.a Fredensborg, Frydenlund, Romsåshagen, Romsåssletten, Ilen, Birkelund, Lundheim, Solvang og Romsåslund. 

Flere andre bygninger og gårder lå på rekke og rad på samme side langs østsiden av veien. Søndre Bånkall (Bondkall), Trondheimsv. 605, revet 1968 og Midtre Bånkall (Bondkall), Trondheimsveien 607, revet 1968. Men selve hovedbølet Bonkall står der det alltid har stått. Det verserer flere skrivemåter på gården, men Bonkall er slik de lærde sier det skal skrives i dag.


Midtre Bonkall

Dette verkstedet ble flyttet til driftsbygningen på bildet over da gården sluttet med dyr i 1947.


Midtre og Søndre Bonkall

Bildet viser Bonkallenga helt til venstre. Søndre Bonkall i midten (Rød driftsbygning). Ved siden av til høyre (Blå driftsbygning), ser vi Midtre Bonkall.


Holen.

Rett sør for Bonkallenga, men på den andre siden av veien, lå gården Holen. 

Bygningene lå der Karen Platous vei går i dag. Gården var også hvilestue og skjenkested. 

Holen ble utskilt fra Rommen gård i år 1777. Husmannsplassen Kattegropbakken skal ha ligget omtrent litt øst for Holen. 

Vi skimter Tokerudgårdene bak i bildet til høyre. Bak gården skimter vi Søndre Bonkall. 

I dag er det den "nye" Rommen skole som ligger her.  På Vestliområdet som hadde startet utbyggingen fra året 1967, ventet de lenge på at sin skole skulle bli ferdig. Disse elevene måtte i starten ta seg frem til Stovner skole og Smedstua skole. Elever som gikk i 7. klasse måtte gå til Høybråten skole, som fortsatt måtte hjelpe til i den  stadige mangel på skoler på Stovner. 

Men på tuftene til en av Rommengårdene vokste det opp kraner og stillaser for nå var Rommen skole også under bygging. Og i år 1972 var skolebygningene ferdig og de kunne ta imot de første elevene.

En treparallell ungdomsskole skulle holde til ved siden av hverandre med hver sin administrasjon. Men slik gikk det ikke, det ble bare barneskole på Rommen.

Men ikke alt var som det skulle med bygningen. Ved skolestart høsten 2004 måtte rektor stenge skolen og sende elevene med buss til to naboskoler. Årsaken var store sprekker i bærekonstruksjonene. Og på våren 2005 ble det bestemt å bygge ny skole på området. Elevene fikk i mellomtiden undervisning i provisoriske brakker.

 

Tirsdag 3.mars 2009 la ordfører Fabian Stang ned grunnsteinen til den nye Rommen skole. Den nye skolen skal ha en kapasitet på ca. 770 elever, og etter planen stå klar til skolestart i august 2010.


Bonkall.

Bonkall gårdGården ligger fortsatt ved Trondheimsveien 640. Hovedbygningen ble sterkt brannskadet 1. juledag 1993, men er nå bygget opp igjen i sin opprinnelige stand. På gården var det både skjenkestue og skysstasjon. 

Gården nevnes allerede i år 1300 i biskop Eysteins jordebok.

Bonkall gård var på 1700-tallet stadig på salg til bønder fra dalen. I løpet av 1800 årene ble flere bruk fradelt. Bonkall = Barnakarlsruð = mann med mange barn.

Gården hadde en skogteig som grenset til Rommen nordøst for kraftlinjen, Bonkallåsen og Bamsetjern i nordvest, Skysethøgda i nord og kommunegrensen i øst. Plassen Wedelsborg som var et hus øst for Trondheimsveien ble utskilt fra Bonkall året 1772. 

Men ble til Bonkall igjen i år 1782. Wedelsborg også kalt Otterstuen, etter Otter Torgersen som eiet Bonkall i år 1772. Plassene Braaten og Perstuen som lå til Trondheimsveien ved Skillebekk hørte også til Bonkall.

 

 

 


Det var alltid noen som trengte skyss.

På Bonkall var det også mange i arbeide på 1800-tallet, og rundt år 1800 var det Erich Ellingsen og hans hustru Kari Baataalsdatter som drev gården, hvilestua og skysstasjonen. De hadde en gårdsgutt og to jenter i sin tjeneste, men husmann Thalløv Pedersen og hans hustru Mari Larsdatter måtte hjelpe til når det var behov. Gården hadde også noen folk til i sin tjeneste som arbeidet som sesongarbeidere på daglønn.

På 1600-tallet ble det bestemt ved kongelig forordning at det skulle være gjestgiverstasjoner for hver annen mil langs riksveiene. Bøndene i bygdene var pålagt skyssplikt. 

Denne plikten som var meget gammel, ble pålagt bøndene allerede på 1100-tallet, for å skaffe kongen, biskopene og andre høyere embetsmenn samt adelen fri skyss.

Skyssplikten var en særdeles tung byrde for bøndene langs viktige ferdselsårer, så også på Stovner. Skyssen skulle gå til neste skysstasjon langs Gamle Trondhjemsvei som da var gården Skrimstad i Skedsmo, en strekning på 8 kilometer. Over Nitelven sto ferjemannen klar til å bringe ekvipasjen over elven etter å ha betalt sin "sundtoll", og på travle dager kunne det bli litt venting.

Ferjeleiet lå ved Nitsund litt nordvest for Hvam, og vi kan fortsatt benytte fortsettelsen av den gamle Trondheimsveien på nordsiden av elven. Ferjeleiet ble senere i år 1779 erstattet av en trebro. At plikten var en tung byrde for bøndene er i grunnen forståelig, for i de hektiske dagene om sommeren hadde bøndene sikkert annet å fylle dagene med enn å skysse byfolk og øvrigheten, for slikt tok tid.

En tur fra Bonkall til Christiania var beregnet å ta 1 ½ time en vei. Og en tur til Skrimstad var beregnet å ta en time hvis det da ikke var hindringer i veien, og det var det som regel på disse smale veiene. Men skyssvirksomheten ga også en mulighet for en ekstra inntekt til bøndene når det passet slik.

Først i år 1893 kom det en "lov om skydsvæsen", som bestemte at det overalt i Norge ved "alfare veie" skulle finnes "skydsanstalter i fornøden utstrekning". Dels var dette faste stasjoner, og dels en tilsigelsesordning hvor en skysskaffer sørget for skyss ved bestilling. Men Bonkall gård hadde vært fast skysstasjon i bygda vår flere generasjoner allerede før denne loven kom.

Det kunne bli lange dager for bøndene på bytur, for skulle de komme tidsnok til torget om morgenen, måtte turen starte midt på natta. Men allerede på Bonkall sto det oppkjøpere og ventet for om mulig å gjøre en god handel. En kan ikke være fremmed for at det kan ha gått litt vilt for seg når bonden har vært i byen med varer og har fått oppgjør.

Det har nok ofte blitt en dram eller tre på en av skjenkestuene, før ferden gikk videre hjemover. For det var nok betimelig å snakke med andre sambygdinger om hvordan det hadde gått den dagen inne i byen. På den gamle skysstasjonen på Bonkall benket kjørekara seg rundt ovnen som sto midt på gulvet i hvilestua som var i den sørvestre delen av bygningen. Og når det var kaldt og surt ute, var det godt med god varme i ovnen.

Det er også blitt fortalt at når bøndene hadde begynt på Trondheimsveien, så koblet de hesten til sleden som var foran og plasserte seg hos den forreste kusken. Der snakket de om dagens opplevelser i byen, mens de tok seg en dram eller tre fra det som var igjen av reisebrennevinet. Det var populært hos bøndene å ta en tur til byen, det ble på en måte en fridag for dem, og det var ikke sjelden at hele grenda reiste samtidig på bytur.

Men lørdagene holdt bøndene seg helst hjemme, for da kunne de treffe på steinkjørerne fra steinbruddene langs Trondheimsveien. For etter at steinkjørerne hadde fått i seg litt av det sterke kunne det lett bli slåssing, da steinkjørere og bønder gikk dårlig sammen. En annen gruppe veifarende var plankekjørerne fra Hadeland og Romerike som møttes med sine tunge plankelass på Grorud, og kjørte i store karavaner inn til byen. Det var robuste karer disse plankekjørerne og de gikk ikke av veien for et slagsmål hvis den anledningen bød seg.

Men det var Bonkall gård vi var mest interessert i nå, så la oss sette oss godt til rette på trappa og lytte til hva tidligere eier av Bonkall gård, Arnfinn Bondkall kan fortelle om gården.

Restaureringen av Bonkall gård er i full gang. Målet er å anlegge et lokalhistorisk aktivitetssenter i det gamle gårdsanlegget. Bonkall som har røtter helt tilbake til middelalderen, skal bli et levende møtested for folk i Groruddalen.

Dagens bygninger på Bonkall ble bygget mellom 1750 og 1867 og består av våningshus med hoved- og sidebygning, driftsbygning, bryggerhus, stabbur og potetkjeller. I perioden 1836 til 1846 hadde gården status som skysstasjon, og den fungerte som hvilestue for reisende fram til 1867. På slutten av 1960-tallet ble den alminnelige gårdsdriften på Bonkall avviklet.

I 1975 ble Bonkall gård regulert til spesialområde for bevaring fordi store deler av kulturlandskapet var intakt. Oslo kommune kjøpte eiendommen i 1994, og siden 1999 har drifts- og forvaltningsansvaret ligget hos Bydel Romsås. Bydelen samarbeider tett med Riksantikvaren og Byantikvaren i Oslo i denne prosessen.

Bydel Romsås har som mål å anlegge et lokalhistorisk aktivitetssenter på gården, som skal være med på å styrke forståelsen for lokalhistorien. I hovedbygningen skal det anlegges kjøkken og skjenkestue med en atmosfære lik den gang det var skysstasjon på Bonkall. Bygningen skal være i daglig drift, men også benyttes til kurs- og selskapslokale og til ulike kulturarrangementer. 

Sidebygningen skal settes i stand til bolig, og det skal legges til rette for permanent dyrehold i driftsbygningen. Det planlegges også å innrede deler av dette lokalet til konsert- og utstillingslokale samt til utleie for kunsthåndverkere.


Trondheimsveien i tunnel?

Riksvei 4 har fått en større aktualitet etter at Nittedal kommune har bygget mange nye boliger i sin kommune. Denne riksveien er også rustet opp til en brukbar veistandard utenfor Oslo og har blitt et bra alternativ for den trafikken som skal nordover til Hadeland og Gjøvik.

Trafikken på Trondheimsveien har derfor bare blitt større og det er ikke uvanlig at køene står fra Fossumveien og opp til Slattum en vanlig morgen. Beboerne på Vestli fikk fort merke at bilistene hadde funnet ut at det var raskere å kjøre inn Ragnhild Schibbyes vei for å ta seg frem til Vestlitorget ved å kjøre ulovlig på gangveiene. 

Og det gikk ikke så lang tid før den første forgjengeren ble påkjørt av en krakilsk bilist på gangveien. Det gikk med atskillig tid til å få de nødvendige tillatelser til å sette opp en bom på denne gangveien, men etter en del år kom bommen på plass.

En ny trasé for Trondheimsveien har vært på tegnebrettet siden slutten av 1960-tallet, og den første planen gikk ut på å utvide den eksisterende vei fra Grorud men svinge veien inn i en ny trasé gjennom steinbruddet til Frantzefoss for derifra å gå i tunnel til Slattum. Men Stovner bydelsutvalg har lenge ønsket at det skal være tunnel helt frem til Grorud, og det er den løsningen som bydelsutvalget arbeider for å få til. Men det ser dessverre ut til at Trafikk på Trondheimsveien 1960reguleringsmyndighetene i Oslo har tatt seg svært god tid for å begynne dette for Stovner viktige arbeidet.

Visjonene for Stovner er å få flyttet Trondheimsveien til en ny tunnel fra Grorud til Slattum i Nittedal, derved vil eksisterende vei bli en lokalvei med liten trafikk. 

Det er videre en visjon å lage en museumssti mellom gamle Sveiva landhandel og Bonkall for å kunne vise frem det som er bevart av Stovners historie i denne delen av bydelen. Bonkall gård som er den eldste bevarte gården og som nå ligger i Romsås bydel.  

Bonkall gård er under restaurering etter den tragiske brannen første juledag 1993, og inneholder bortsett fra tidlig middelalder, tre hundre år av bydelens seneste historie. Og noen husker jo hvordan det var her langs Trondheimsveien for noen få tiår siden også. Men vi husker også hva de gamle fortalte om Røverkollen og at det en gang var røvere som bodde der.


Den gamle Trondhjemsvei.

Utover 1700-tallet økte trafikken og handelen, og den gamle kongeveien (Oldtidsveien) som til da hadde passert gjennom Stovnerbygda i mange hundre år ble for dårlig. Rundt år 1740 var alle veiene ut av Christiania beskrevet som i temmelig dårlig forfatning, da år med hard trafikk hadde slitt hardt på disse veiene som fortsatt bare var oppkjørte stier. Når våren kom og ellers når det var regnvær så gikk disse veiene i oppløsning.

Mot slutten av 1600-tallet ser det ut til at en har gått i gang med anlegg av en ny vei her over Gjelleråsen. Men fortsatt ble ikke noen vei beskrevet på noen kart rundt året 1716 da kong Karl XII var på Romerike. En utvidelse av den gamle veien gjennom Kongedalen vi nettopp har gått ble ansett som vanskelig på grunn av de høye knausene på begge sider. En ny trase mellom Karushøgda og Gjelleråsen (Lauåsen), ble derfor opparbeidet i årene 1762-1777.

Den gamle Trondhjemsvei slynget seg bortover foten av Ravnkollen og Romskollen formet etter terrenget. Det ble ikke flyttet unødig på fjell og jordmasser for å anlegge rette strekninger, det var hesten som bestemte traseen. Over Gjelleråsen ble veien liggende her mellom Lauvåsen i sør og Karushøgda i nord. Deler av denne gamle veien er i bruk fortsatt i dag der veien tar av fra Trondheimsveien ved Skillebekk.

Og det er fortsatt en brukbar spaservei fra toppen hvor vi nå står og helt ned til Skillebekk. Ved den nåværende Trondheimsveien, litt nord for Karen Platous vei, kan en fortsatt ennå i dag se en gammel hvelvebro av granittstein som antakelig ble bygget rundt år 1770. Denne veien var bratt og smal, og fortsatt så var det minimalt med grøfter for å drenere bort vann, spesielt ille var det på vestsiden og oppe på Høgda.

Det medførte at vannet rant i strie strømmer nedover de bratte bakkene når det regnet, og det er også beretninger om disse fæle bakkene med store steiner som rullet og ramlet under beina på folk. Om vinteren var det glatte issvuller som gjorde det vanskelig for både hest og kjørekar å holde seg på beina, så det har nok vært litt av en utfordring å forsere disse stigningene på hver side av åsen.


Bratte og vanskelige bakker.

Nær toppen av bakken på sørsiden kan vi fortsatt se spor etter en vanndam som forsynte både hest og kjørekar med leskende klart vann etter en strevsom økt opp de bratte bakkene, men i dag er det bare et myrhøl tilbake. Disse bakkene fikk også navn der den første bakken het Bonkallbakken, men litt lenger opp het det Klorabakken fordi hestene måtte klore og skrape med hovene for å få fotfeste. På østsiden ned mot Lahaugmoen var bakken noe bedre da veien er bygget opp av steinmurer som ikke holdt på vannet, men drenerte vannet vekk fra veien.


Lahaugmoen.

Lahaug gård ble skysstasjon og gjestgiveri omtrent samtidig som den Gamle Trondhjemsvei ble ferdig i år 1779, i år 1838 kom det et lite handelssted også der. Det gamle ferjeleiet over Nitelven ble erstattet av en trebro som gjorde tjeneste frem til år 1877. Kjellerholen bru var da ferdig ved den nye Trondheimsveien som ble bygget i årene 1872-1878. Ved Nitsund som ferjeleiet og den gamle trebrua het, lå det et gjestgiveri som var etablert allerede i år 1666. Bygningen brant ned i år 1870, men murene kan fortsatt sees på stedet.

Denne plassen ble ekserserplass etter siste krig selv om gården Lahaug som har ligget der i mange hundre år; overlot deler av området til militære formål allerede på 1700-tallet. Navnet Lahaug kan komme av Laðuhaugar (Loðu) som igjen kan komme av Lade (Lager). Noe som igjen kan få en til å reflektere over at denne plassen kunne være meget høvelig som lagerplass for varer som skulle transporteres inn til Viken når det var godt vinterføre. Det var Hærens sanitet som utdannet personell her frem til sommeren 2002. Da ble Lahaugmoen nedlagt som militærleir. Sanitetsregimentet flyttet da til Sessvollmoen.


Karavaner med brennevinstønner.

Fra brenneriene som det var mange av rundt Mjøsa, kom det karavaner av 20-30 store tunge kjerrer lastet med brennevinstønner. Og fra sandtakene på Romerike kom det kjørere med sand, et produkt som det bare ble større og større behov for etter hvert som bygningene i Oslo ble oppført i mur og betong. En tur med hest og kjerre fra Eidsvoll til Christiania og tilbake igjen, kunne ta opptil to dager selv etter at veien var ferdig, disse forholdene gjorde at de fleste syntes at det fortsatt var best å frakte ting midt på vinteren da alt var frosset.


Storfe i veien måtte en alltid regne med.

Store og tunge vogner kjørte seg fast og sank ned i gjørme eller leire ofte opp til navet, og trafikken kunne korke seg fullstendig. Hver bygd hadde også sine egne spesialiteter som de dro til torget for å selge. Og var det ikke fullt av plankekjørere eller lass med stein, kunne det godt være at en bonde var på vei med en krøtterflokk som sperret veien. Krøtter var et vanlig syn på veien og det kunne påtreffes flokker med krøtter langs Trondheimsveien helt frem til 1950-tallet. 

En trafikktelling i år 1840 viste at det på ett år passerte 120 000 hestelass på denne veien, en vei som i gamle skrifter ble beskrevet som en vei med fæle steinete bakker hvor en måtte regne med store issvuller om vinteren.


Takk for turen.